Kan terapeuter forebygge?

«Det får ganske store konsekvenser hvis samliv gjøres til gjenstand for en postmoderne shopping-holdning: du har det så lenge du liker det...»

Spørsmålet meldte seg hos meg på en konferanse som Barne- og familiedepartementet arrangerte nylig for de vel 60 familievernkontorene i Norge. Disse kontorene driver med familierådgivning og parterapi. Dessuten har de en oppgave med mekling for par som er på veg mot skilsmisse. Dette er familievernkontorenes to skal-oppgaver. I tillegg har de en bør-oppgave: nemlig forebyggende utadrettet virksomhet.

På konferansen ble det lagt fram et par eksempler på utadrettede prosjekter. Det er noen personer på en del kontorer som er kreative på området, og antakelig svært mange som har en god vilje til å gjøre noe. Men i den store sammenheng representerer ikke forebygging noe markant innslag i familievernets virksomhet. I en utvalgsinnstilling før loven om familievernet kom, ble det foreslått at utadrettet virksomhet skulle utgjøre 20% av arbeidstiden. Men to rapporter om familievernet fra NIBR i 1997 viser at det utgjorde bare 2- 3% av arbeidstiden.

Det er kanskje ikke så rart. Kontorene er jamnt over underbemannet og har ofte lange ventelister når det gjelder parterapi og mekling. Bør-oppgaven forebygging vil derfor uvegerlig bli nedprioritert på grunn av arbeidspresset.

Men den lave prosentdel forebygging handler nok også om at de som arbeider der (psykiatere, psykologer, sosionomer osv), stort sett har en terapeutisk utdanning, og derfor ofte erkjenner mangel både på kompetanse og motivasjon til en utadrettet innsats. I så måte er det - forståelig nok - tryggere å holde seg i terapirommet, enn å bevege seg ut i et usikkert samfunnsfarvann.

Dessuten tror jeg vi finner noen innebygde motsetninger mellom terapi og forebygging. I den gjeldende familieterapi-tradisjon i Norge, som er sterkt influert av en såkalt systemisk tankegang, vil terapeuten i høy grad bevege seg etter der klientene er. Klientens oppfatninger vil dermed være bestemmende for hva som er rett og galt. Det er viktig med respekt for folks autonomi. Men respekten har lett for å gå sammen med et noe allergisk forhold til verdier. Ettersom ethvert par må få konstruere sin egen virkelighet, må terapeutens oppgave være å gå inn i dette feltet med minst mulig oppfatninger om at noe er bedre enn noe annet, for ikke å snakke om at noe er rett og noe er galt.

Men verdier er ute og går, enten man vil det eller ikke. Den av-ideologiserte terapeut, som ikke vil ta stilling, får dermed lett en ganske klar ideologisk funksjon som våpendrager for de frie markedsdannelser på familiearenaen. Dette kan - for å sette det litt på spissen - passe som hånd i hanske med den rådende ekstreme individualisme og konsumentideologiske relativisme. Forskjellen på rett og galt er ikke lenger et tema for fellesskapet, men noe den enkelte selv må finne svar på. I prinsippet blir det like mange svar på hva som er rett, som det er individer.

En variant av en slik av-ideologisert ideologi gav familiesosiolog Kari Moxness til beste i Dagbladet 6. nov. En familie er for henne «en samling individer som holder sammen» så lenge limet (les: følelsene) ikke størkner. Og hvis det størkner, er skilsmisse «det eneste fornuftige».

Skilsmisse er selvfølgelig det riktige i en rekke tilfeller, og vi skal være glade for at det ikke er så stigmatisert lenger å skille seg. Men det får ganske store konsekvenser hvis samliv slik gjøres til gjenstand for en postmoderne shopping-holdning: du har det så lenge du liker det, og så bytter du det ut.

Samliv har med verdier å gjøre. Enten vi liker det eller ikke, er vi henvist til å forholde oss til en rekke verdier i det øyeblikk vi starter et samliv eller familieliv. Da er man ikke bare individ lenger. I høy grad kan det sies med filosofen K. Løgstrup at jeg «alltid holder en flik av et annet menneskes liv i min hånd». Like viktig som individ-dannelsen for oss mennesker er evnen til å bygge gode relasjoner. I relasjonene virkeliggjøres verdiene.

Det er en kjent sak at verdirelativismen kan bli ganske problematisk ut fra et folkehelsesyn. Ekstra tydelig blir dette når vi relaterer det til barn. Vi vet nå ganske klart at kvalitet og stabilitet på samlivet er avgjørende for hva slags framtidsmuligheter barn får. I en analyse av 65 forskningsprosjekter på området konkluderte Erel & Burman i 1995 at det er en uomtvistelig sammenheng mellom kvaliteten i parrelasjonen og kvaliteten på omsorgen og oppdragelsen overfor barna. Ja, Cowan & Cowan har sågar funnet at det blir bedre resultater for barna om foreldrene støttes i å bedre sin egen samlivskvalitet, enn at de lærer oppdragelsesmetoder («specific parenting skills»).

Dette er noe de fleste vil være enige i. Men det berører hvordan livet omkring barna organiseres, og har dermed klare implikasjoner også for valg av samlivs- og familieformer. Da er vi midt uti etikken, og for den saks skyld: politikken. Skal vi sette barna i fokus, nytter det ikke å være nøytral lenger. Da må man ofte - helt på tvers av de relativiserte familieoppfatninger - stå fram og være normativ. For det er i dette normative feltet at de forebyggende og utadrettede innsatser må befinne seg.

På dette området bør også familievernet markere seg, atskillig mer enn hittil. Familieterapeutene bør ikke bli for tilbakelente og relativistiske inne på sine egne kontorer. De bør komme seg mer ut i forebyggingsarbeid og våge å bli møkkete på beina. Familievernet bør tenke i et folkehelseperspektiv, og se seg selv som lokale kompetansesentra for relasjonsbygging.

Det er også interne argumenter for dette. Kontorene blir faglig sett ganske sårbare av å arbeide kun klinisk. De bør for sin egen utviklings skyld drive faglig og forskningspreget utviklingsarbeid. Og de bør bruke sin kompetanse utad på forebygging. Klinikk, forskning og forebygging utgjør en dynamisk treenighet som også vil kunne styrke kontorene innad.

Men vet vi nok til å drive utadrettet relasjonsarbeid? Jeg vil tro etter forskningsbidrag de siste 20- 30 år - ikke minst i USA - at vi i dag har vel så sikker viten om effekten av forebygging som av terapi. Her er det egentlig ingen grunn til å nøle. Hvis man ønsker en folkehelse-effekt på området relasjonskvalitet - og alle data tyder på at det trengs - så bør den utadrettede forebygging styrkes betraktelig.

To eksempler:

1. Videregående skole. Denne alderen er svært strategisk når det gjelder forberedelse til samliv. Vi kan trenge utviklingsarbeid som om noen år kan gi oss 20-åringer med atskillig bedre kunnskaper, holdninger og forventninger til hva det vil si å leve sammen med et annet menneske.

2. Helsestasjonene. Hit kommer alle par når de skal ha sitt første barn, og da vet vi at det skjer kvalitative endringer i samlivet. Et samlivskurs kan inngå som del av fødselsforberedelsen og tiden etterpå, og gi parene helt nye ferdigheter når det gjelder å snakke sammen og løse konflikter, og gi dem bedre holdninger til familielivet.

På slike områder bør familievernet kunne bidra utadrettet med sin kompetanse. Men da må politikerne først sikre en generell bemanningsøkning på kontorene. Og det bør lovfestes at familievernet skal drive utadrettet. Kanskje det bør øremerkes tilskott til forebygging. Og det bør bygges opp videreutdanninger på dette feltet.

Men kanskje også enkelte av familievernets folk bør ta en intern runde for å finne ut at det verken er farlig eller faglig mindreverdig å være normativ, og dermed kunne våge seg ut i det forebyggende folkehelsearbeid.