Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Egebergs ærespris

Kan Therese få idrettens ærespris?

Skal en tidligere dopingdom ekskludere idrettsutøvere til hjemlige idrettspriser?

NYANSELØST? Kan det være slik at norsk presses unyanserte omgang med utenlandske dopingsaker gjøres til et argument for at utenlandsk presse må beskyttes mot det samme: Norge bør agere nyanseløst fordi i utlandet forstår man ikke nyanser, spør Trond Solvang. Her løper Therese Johaug inn til seier i NM i terrengløp 13. oktober. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix
NYANSELØST? Kan det være slik at norsk presses unyanserte omgang med utenlandske dopingsaker gjøres til et argument for at utenlandsk presse må beskyttes mot det samme: Norge bør agere nyanseløst fordi i utlandet forstår man ikke nyanser, spør Trond Solvang. Her løper Therese Johaug inn til seier i NM i terrengløp 13. oktober. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Blant sportskommentatorene i tre ledende aviser – VG, Dagbladet, Adresseavisen – pågår en diskusjon om Therese Johaug bør kunne tildeles Egebergs ærespris for sin allsidighet i toppidrett (gitt at hun nomineres til prisen), i lys av hennes tidligere dopingdom.

Selve tildelingen skal jeg ikke mene noe om, da den ikke har noe juridisk-faglig ved seg. Men enkelte argumenter i diskusjonen er det grunn til å gripe fatt i.

Adresseavisens kommentator Løfaldli uttaler til VG 17. oktober: «Hun fortjener prisen etter prestasjonene, men hun bør ikke få den på grunn av signalene Norge da sender. Vi ville ha syntes det var merkelig om en utøver fra et annet land som for eksempel Russland, Østerrike, Frankrike eller Tyskland, som har vært utestengt for brudd på dopingreglene fikk en slik pris.»

Og han fortsetter: «Om man ser bort fra det som er skjedd (inntak gjennom uaktsomhet), så må man kjøre den samme tankegangen også når utenlandske utøvere hevder det samme, og hvor det ikke finnes bevis for at handlingen ble gjort med vilje.»

Det er nærliggende å snu det på hodet: Hvorfor skulle ikke norsk presse (og andre) ta hensyn til hva som blir funnet å være det reelle saksforholdet i dopingsaker som gjelder utenlandske utøvere?

Det er jo ikke snakk om hva utøvere hevder av uskyld, men hva som etter bevisførsel i disse prosessene finnes å ha skjedd. I andre deler av samfunnslivet søker pressen til kilden av saksforhold gjennom domstolenes avgjørelser. Hvorfor er det annerledes i idretten?

Noen eksempler fra utenlandske dopingtilfeller: Den franske tennisspilleren Gasque ble frifunnet for straff (utestengelse) etter å testet positivt på kokain, da han ikke var å bebreide for ikke å skjønt at det å kysse en dame på bar kunne gi overføring av stoffet (CAS 2009/A/1926). Men tross frifinnelsen forelå like fullt overtredelse av dopingreglene.

Et annet eksempel: En ukrainsk ishockeyspiller ble hasteinnlagt etter et illebefinnende og under akuttmottaket fikk han intravenøs dosering med steroider, etter standardprosedyrer på sykehuset. Han testet seinere positivt på steroidene, men ble frifunnet for straff (utestengelse) fordi han ikke kunne bebreides for omstendighetene rundt inntaket (CAS 2005/A/1990). Men like fullt forelå overtredelse av dopingreglene.

Et tredje: Skiløperen Justyna Kowalczyk ble i 2005 dømt for uaktsomt å ha fått i seg kortison etter en akillesbetennelse, og hvor formildende omstendigheter lå i at legen ikke hadde satt seg inn i systemet for medisinsk fritak for forbudsstoffer. Hun ble idømt 11 måneder, men det ligger i kortene at straffen burde vært kortere; hun hadde allerede sonet disse 11 måneder da ankesaken for CAS ble behandlet (CAS 2005/A/918).

Det finnes selvsagt en rekke dommer som også gjelder utlendingers forsettlige doping, men når reglenes dopingbegrep dreier seg om alt fra unnskyldig til forsettlig inntak av forbudsstoffer, er det ikke underlig at også utenlandske utøveres dopingsaker inneholder nyanser.

Og for å holde fast ved Kowalczyk-saken: Skulle polsk presse, med kjennskap til omstendighetene i hennes sak, advare mot tildeling av en hjemlig idrettspris fordi utenlandsk (norsk) presse ikke ville skjønne at hun ikke var forsettlig dopet, og da fordi utenlandsk (norsk) presse ikke har for vane å gå til kilden i slike saker – hennes dom i CAS?

Satt på spissen innebærer dette at norsk presses unyanserte omgang med utenlandske dopingsaker gjøres til et argument for at utenlandsk presse må beskyttes mot det samme: Norge bør agere nyanseløst fordi i utlandet forstår man ikke nyanser.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media