Kan Toledo redde Peru?

Historisk presidentvalg i et av Latin-Amerikas fattigste og mest splittede land.

Med valget av Alejandro Toledo 3. juni får Peru en president med urfolksbakgrunn for første gang i historien. Kan valget bidra til å samle Peru og gjenreise troen på demokratisk politikk? Toledos største utfordring blir å bedre levekårene til de nær 50 prosent av befolkningen som lever under fattigdomsgrensa, hovedsakelig folk med indiansk opprinnelse.

Klasse, etnisitet og geografi har splittet Peru fra kolonitiden og frem til i dag. Det er den europeiskættede overklassen fra hovedstaden Lima som tradisjonelt har styrt Peru, samtidig som indianere og mestiser (blanding av indianer og europeer) utgjør flertallet av befolkningen. Denne maktstrukturen har med jevne mellomrom ført til klassebaserte opprør som alltid har blitt undertrykt med vold av det styrende regimet. Det er nå håp om at Toledo kan bidra til å svekke disse historiske motsetningene.

Ved overgangen til demokrati i 1980 ble analfabeter gitt stemmerett for første gang i Perus historie. Det ble åpenbart at demokrati var uforenlig med fortsatt politisk ekskludering på bakgrunn av skrivekyndighet, en bestemmelse som rammet de quechuatalende høylandsindianerne i særlig grad. Imidlertid skulle 1980-tallet i Peru vise seg å bli preget av en sammenhengende politisk og økonomisk krise som rammet de fattigste aller hardest.

Verken Fernando Belaznde som var president i perioden 1980- 85, eller Alan Garcma som var president fra 1985 til 1990, klarte å bedre Perus økonomi eller å få bukt med geriljabevegelsen Lysende sti. Forholdene ble spesielt ille under Garcmas styre, og hans politiske comeback er derfor oppsiktsvekkende. Mens Toledo fikk 52 prosent av stemmene ved valget 3. juni, fikk Garcma 47 prosent, og han blir dermed en sterk leder for opposisjonen.

I Garcmas presidentperiode steg inflasjonen til over 7000 prosent, og store deler av Peru ble satt under militær kontroll i et forsøk på å vinne en blodig krig som har krevd over 20000 liv. Tiltroen til politikerne forsvant, ytterligere styrket av den store avstanden mellom politikere og folk flest. Både Belaznde og Garcma oppfattes som representanter for den tradisjonelle europeiskættede eliten, og dermed forskjellige fra hovedtyngden av velgermassen etter utvidelsen av stemmeretten i 1980.

Peru er blitt kalt et skjult Sør-Afrika. Ifølge den nasjonale ideologien er alle peruanere mestiser, dvs. blanding av indianer og europeer, og ingen lover skiller mellom ulike befolkningsgrupper. Samtidig er det vanskeligere for folk med indianske trekk å skaffe seg arbeid og bosted. Rasisme er imidlertid et svært tabubelagt tema i Peru, og kan være vanskelig å avdekke fordi klasse og etnisitet er sterkt sammenfallende. I en undersøkelse utført blant 300 peruanske ungdommer i 1993 med støtte fra svenske Rädda Barnen, svarte 91 prosent at hvite peruanere er mest rasistiske. 13 prosent svarte at indianere er de som diskrimineres mest, mens 45 prosent svarte at «choloer» er hardest rammet av diskriminering.

«Cholo» er den betegnelsen Toledo bruker om seg selv. Det er en tvetydig etnisk betegnelse som stort sett har blitt brukt nedsettende om mennesker som er nærmere indianer enn hvit, men som likevel befinner seg et sted imellom. Ifølge tradisjonell assimileringstankegang gjennomgår choloer en prosess som vil ende med at de blir mestiser, i betydningen kulturelt vestlige. En quechuatalende person født i en fjellandsby vil bli betegnet som indianer, men om denne personen lærer seg spansk og flytter til Lima, vil hun/han bli en cholo. Imidlertid er det mange som forblir cholo, og disse ser ut til å oppleve en dobbel diskriminering. De er ikke lenger ekte indianere, slike som lever i pakt med naturen i Andesfjellene og hylles i skolebøker og på museer. Samtidig følger de ikke fullt ut vestlige kulturelle koder som blir ansett som nødvendige for det moderne liv i byen. Det antas at choloer i dag utgjør majoriteten av Perus befolkning, og den paradoksale konsekvensen er at et flertall av befolkningen opplever diskriminering.

Det var Alberto Fujimori som i 1990 for første gang gjorde etniske skillelinjer til et tema i en peruansk valgkamp. Asiater i Peru omtales som «chino», og med slagordet «chinitos» og «cholitos» mot de hvite («blanquitos») fremstilte Fujimori seg selv som representant for den vanlige, hardtarbeidende peruaner fra enkle kår. I de første årene av sitt styre ble Fujimori ansett som mindre korrupt enn sine forgjengere, og når han stengte kongressen gjennom et selvkupp i 1992, steg populariteten til nye høyder. I et demokratisk perspektiv er dette paradoksalt, men det viser at tiltroen til Perus tradisjonelle politikere hadde nådd et bunnivå. Fujimoris popularitet ble ytterligere styrket da lederen for Lysende sti ble arrestert og han klarte å få bukt med inflasjonen. Etter noen år med økonomisk vekst fikk imidlertid mange peruanere nok av Fujimoris autoritære stil.

Fujimori har fått mye av æren for svekkelsen av Lysende sti. Imidlertid er ikke årsakene til geriljabevegelsens fremvekst fjernet, og fortsatt fattigdom og diskriminering av indianere og mestiser kan få lignende bevegelser til å blusse opp igjen. Selv om Lysende sti har brukt en dogmatisk klassebasert retorikk uten henvisninger til etnisitet, er det klart at organisasjonens oppslutning blant studenter i den fattige Andes-regionen også kan forklares av den gjennomgripende rasismen som preger det peruanske samfunn og som hindrer sosial mobilitet. I dette perspektivet er valget av Toledo svært viktig, fordi det symboliserer økt makt til den ikke-hvite majoriteten av befolkningen.

I valgkampen har Toledo appellert til en ideologi som fremstiller indianere og choloer som de mest ekte og autentiske peruanerne. Denne ideologien har røtter tilbake til 1920-tallet da venstreradikale hevdet at Peru er en nasjon av indianere, og at de indianske massene en dag vil komme ned fra fjellene for å overta makten over kysten og Lima og dermed gjeninnføre et indiansk styre. Et slikt tankegods er også en del av ideologien til Lysende sti, som har vært trofast mot sosialisten José Carlos Mariateguis argument om at bare en sosialistisk revolusjon kan bringe rettferdighet til inkaenes etterkommere. Da Lysende sti var mest aktive, verserte det rykter i Lima om at en invasjon av folk fra Andes-regionen var nær forestående.

Fordi forestillingen om Peru som en nasjon av indianere tradisjonelt har vært knyttet til nødvendigheten av en sosial revolusjon, vekker det frykt blant den urbane middelklassen når Toledo snakker om at urbefolkningen skal ta makten tilbake. Han har gitt seg selv kallenavnet Pachacutec, som var navnet til lederen for inkariket da det var på sitt mektigste, og i fjor arrangerte han en protestmarsj mot Fujimori som tok utgangspunkt i de fire himmelretningene som representerer de fire hjørnene av «Tawantinsuyo», quechuaindianernes navn på inkariket.

Trolig er dette først og fremst en retorikk som har hatt til hensikt å samle stemmer. Med sin bakgrunn fra Stanford og Verdensbanken er Toledo ingen opprører, og han har lovet å fortsette den markedsliberale politikken. Toledos forgjengere har stort sett demonstrert en paternalistisk holdning i forhold til indianerbefolkningen, som har hatt liten mulighet til selv å definere sine behov, og det er fare for at Toledo vil fortsette denne tradisjonen. Skal Toledo lykkes som president, vil dette kreve en hårfin balanse for å finne frem til en politikk som forbedrer de fattiges kår og som samtidig gir mulighet til fortsatt økonomisk støtte fra Det internasjonale valutafondet, IMF, og Verdensbanken. Dette er ingen enkel oppgave i et av Latin-Amerikas fattigste og mest splittede land.