Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kan verdens bolignød løses?

Byene i Sør vil trolig forsette å vokse til alle land har nådd vår urbaniseringsgrad på rundt 75 prosent. Derfor behøves omfattende tiltak for å bedre boforholdene i storbyenes slumområder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Konferansen World Urban Forum (WUF3) som nylig ble avholdt i Vancouver, var den tredje i rekken og ble en omfattende basar for debatt med rundt 10.000 deltakere fra beboerorganisasjoner, politikere, byråkrater og ulike fagfolk fra hele verden. FNs bosettingssenter var ansvarlig for gjennomføringen og hensikten var å sette søkelys på byene i Sør og Nord, samt å komme med konstruktive løsninger på en av verdenssamfunnets største utfordringer.Vancouver har en spesiell plass i den globale bosettingsdebatten. Denførste Habitat-konferansen fant sted her for 30 år siden og var preget av optimisme og av aktivister. Blant annet ble det vedtatt at det internasjonale samfunnet måtte arbeide for at all slumbebyggelse ble utryddet innen 1990. Nå ser vi at dette var temmelig naivt og at slumbefolkningen siden har økt dramatisk i byene i Sør. Denne utviklingen har ikke fått særlig stor politisk oppmerksomhet, trolig fordi urbanisering tidligere blant annet var knyttet til nasjonal økonomisk vekst. Spesielt i Afrika er det nå vanskelig å finne slike sammenhenger, og byvekst der betyr etter hvert i stor grad fattigdomsutvikling.

NÅ I VANCOUVER var det stort sett enighet om at det å prøve å stoppe den omfattende veksten er fåfengt, samtidig som en ser at enkelte land forsatt bruker militærmakt og bulldosere for å «løse» problemet. Byene i Sør vil trolig forsette å vokse til alle land har nådd vår urbaniseringsgrad på rundt 75 prosent. Ett av FNs tusenårsmål er å bedre forholdene vesentlig for 100 millioner slumbeboere fram til 2020. Dette kan virke omfattende, men er i virkeligheten et ganske beskjedent mål når en vet at rundt 1 milliard mennesker har uverdige boforhold. Dessuten er sjansene store for at slummen vil øke med flere hundre millioner beboere i samme tidsrom.I Vancouver var ett av de viktigste temaene organisering og finansiering av forbedringstiltak i uformelle bosettinger. På overordnet nivå og for infrastruktur-tiltak knyttet til adkomster, vann og avløp, er det offentlige institusjoner - med eller uten donorstøtte - som må ta et ansvar. Beboerne vil ved hjelp av ulike mikrokredittordninger i de fleste tilfeller selv være i stand til å foreta nødvendige utbedringstiltak av boligen, under forutsetning av at de har sikkerhet for at de faktisk kan disponere tomta de bebor. Forsøk på å overføre våre låneordninger basert på pant i fast eiendom er de fleste steder lite hensiktsmessig. Det har å gjøre med fravær av offentlige boligbanker, tradisjoner i det private banksystemet med hensyn til sikkerhet og uklarheter knyttet til eiendomregistrering.

VERDENSBANKEN - SOM er ledende på området - viste tidligere en klar neo-liberal holdning til boligfinansiering og kom i 1993 med en anvisning (Housing - Enabling Market to Work) for hva landene kunne gjøre og ikke gjøre. Subsidier som en del av boligbygging i offentlig regi var bannlyst. En ny rapport (Thirty Years of World Bank Shelter Lending - What have we learned?) ble presentert på WUF3. Konklusjonene her er mindre dogmatiske, mer ydmyke og det stilles dessuten en rekke spørsmål. Banken har nå forlatt sin tidligere doktrine. Boligsubsidier er fortsatt omdiskutert, men en innser at de faktisk er i bruk i mange land og at det er viktig at de - når de brukes - er transparente og når de gruppene de er ment for.Banken vil fortsatt prioritere omstrukturering av boligpolitikken i mange land samt utvikle generelle ikke-subsidierte låneordninger basert på privat sektor, men innrømmer samtidig at de på boligsida har beveget seg langt bort fra fattigdomsorienteringen. Siden midten av 90-tallet har 10% av boliglånene gått til å støtte lavinntektsgrupper, mot opp til 90% tidligere. Banken sier at dersom de skal bidra til å oppfylle Tusenårsmålene må dette endres. De viser blant annet til Grameen Bank i Bangladesh - en av de mest velykkede mikrokreditt-institusjonene - hvor halvparten av lånene går til boligfinansiering. Fattigdomsrettede finansieringsordninger på boligmarkedet vil stå sentralt framover og banken vil bidra til å støtte mikrofinansiering og prosjekter som slumoppgradering på bydelsnivå.Verdensbankens nye og mindre dogmatiske holdning, samt en forsterket fattigdomsorientering vil muligens også få betydning for Norge - ettersom vi har en tendens til å følge tett på slike globale trender.

RETTIGHETSSPØRSMÅL knyttet til eiendom står sentralt i den internasjonale bosettingsdebatten. Særlig er teoriene framsatt av økonomen Hernando de Soto sterkt omdiskutert. Disse går i korthet up på at dersom de fattige får formelle rettigheter og skjøte til tomta de bebor, vil de blant annet kunne få pantelån og muligheter til å komme seg ut av fattigdommen. Store ressurser vil på denne måten kunne innlemmes i den formelle økonomien.Men mange - kanskje flertallet - av slumbeboerne er faktisk leietakere. Store deler av de uformelle bosettingene styres av store og små spekulanter som tar seg til rette - ofte i samarbeide med korrupte politikere - og leier ut noe de juridisk sett ikke eier. Kort fortalt vil formalisering av eiendom i byene kreve en radikal omfordeling av eiendomsrettigheter, dersom en vil nå den fattigste delen av befolkningen. UN-Habitat lanserte på konferansen et program for et globalt nettverk som arbeider med å utvikle «verkstøy» (The Global Land Tool Network) for å løse disse utfordringene og for å sikre at de som faktisk bor i slummen får borett. Som ellers innen utviklingssamarbeidet er boligen noe som kanskje har størst betydning for kvinnene, men hvor det er mennene som setter sitt preg også på rettighetsdebatten.

BYER ER kompliserte organismer og det finnes ingen enkle løsninger. En bærekraftig byutvikling kan ikke baseres ensidig på etterskuddsvis slumforbedring og beboerorientert nedenfra-og-opp-tilnærming, selv om dette i seg selv er særdeles viktig. For å få til en mer framtidsrettet byutvikling er det behov for overordnete og planmessige tiltak for arealbruk og infrastrukturutbygging. Dessuten er det nødvendig å utvikle nye urbane bolig- og utbyggingsformer tilpasset lokale forhold.UN-Habitat er en viktig aktør i dette arbeidet, og organisasjonen har under tanzanianske Anna Tibaijuka hatt en positiv utvikling. Virksomheten får betydelig norsk støtte og en ny rammeavtale ble underskrevet i Vancouver med et bidrag på 100 millioner kroner over to år.Nå er det viktig at norske myndigheter følge opp avtalen og sørger for langsiktige og mer miljø- og fattigdomsorienterte prioriteringer i en sterkere satsing på bysektoren i norsk bistand generelt. Urbanisering av fattigdommen representerer så store utfordringer for verdenssamfunnet at det ikke lenger kan gå upåaktet en - heller ikke i norsk utviklingspolitikk.