Kan vi bruke oljepengene nå?

Sosialøkonom Erling Røed Larsen ved Statistisk sentralbyrå spør her hva som skjer om vi bruker oljepengene nå - og kommer fram til at oljen like gjerne kan bli et mareritt som en velsignelse.

En gave kan bli alt annet enn en velsignelse. Plutselig rikdom har stor fallhøyde. Slik er det for land også. Gull, diamanter og olje kan gjøre land styrtrike, men historien viser at uheldig utnyttelse av formuen kan få uventede utfall. Spania plyndret inkaene for enorme mengder gull, men fikk ikke omsatt det i generell vekst hjemme. Trass i svære oljemengder er OPEC-landene ikke blant de imponerende økonomier. Spørsmålet vi i Norge stiller oss, er: Hvordan bør vi bruke oljepengene? Kan vi bruke dem nå? Det finnes mange gode formål: Veier, sykehus, skoler og forskerlønninger.

Nobelprisvinneren i fysikk Max Planck sa til økonomen Keynes at han en gang hadde tenkt på å bli sosialøkonom, men hadde latt det være fordi det var for vanskelig. Det er tusenvis av variable, ulike periodiske effekter og skiftende rammer. Virkeligheten er så kompleks at mennesker kan miste oversikten fullstendig. Disse vanskelighetene kaller på enkle modeller som er ukompliserte nok til at vi kan mestre dem, men sofistikerte nok til at de fanger noen viktige poeng som vi ønsker å undersøke. Nedenfor skal jeg gå gjennom to enkle modeller for hva oljen kan innebære. De illustrere noen fallgruver man kan snuble ned i.

Tenk gjennom følgende: Et land produserer på sin kapasitetsgrense. Alle ressursene er utnyttet. Noe eksporteres, og dette betaler importen, så handelsbalansen går i null. Plutselig skjer det et prishopp på verdensmarkedet og landets råvareeksport - for eksempel olje - er verdt 40 milliarder mer. I denne enkle modellen lar vi dette tilfalle staten, gjennom kraftige skatter på ressursutvinning. Hva bør staten gjøre?

La oss anta at det kommer et krav fra folket om å få delta i denne nye rikdommen. Staten bestemmer seg for å veksle inn de fem milliarder dollarene til førti milliarder i hjemlandets valuta - la oss kalle den kroner. Dette er en enorm operasjon som trolig kunne påvirke valutakursen og monetære forhold, men se bort ifra det her. Staten skyter inn ti tusen kroner på hver konto til landets fire millioner innbyggere. Eller den bestemmer seg for å kjøpe skole- og sykehustjenester selv for samme beløp for hver innbygger; det går ut på ett. Hva skjer? Husk at landet utnyttet kapasiteten sin fullt ut, og dersom landet etterspør hjemlandets egne tjenester, kan tilbudet ikke økes. Noen ønsker seg flere konsultasjonstimer med leger, andre vil gå på kveldsskole. Men det er ingen ledige leger å oppdrive og alle lærerne er opptatte. Felles for disse varene er at produksjonskapasiteten er utnyttet. Dermed fører de ekstra ti tusen kronene til at prisene bys opp. Til den nye prisen tilbys ikke mer varer, for kapasiteten var allerede utnyttet, men prisene har hoppet opp. Det samme skjer som når onkel Skrues pengebinge ble tømt av en tornado og pengene blåst utover landet: Prisene justerer seg, intet annet.

I denne situasjonen står vi overfor paradokset at det kan være rekordmange Mercedeser som kjører rundt, og landet har oljemilliarder på bok, men sykehustjenester kan ikke kjøpes inn fordi det ikke er ledig kapasitet i økonomien. Det betyr imidlertid ikke at ingenting kan gjøres. Etterspørselsøkninger kan ikke foretas, men etterspørselsendringer kan gjennomføres. Staten kan inndra privat etterspørsel, for å gjøre rom for sin egen. Upopulært, javel, men en mulighet.

Dette var kun et eksempel, og de fleste peker på at det alltid er ledig kapasitet. Det er ikke helt uriktig. Det kommer an på hvilket tidsperspektiv som anlegges, ikke minst fordi det tar tid å bygge fabrikker, mens arbeidstiden kan økes over natten. Et lands kapasitet kan utvides, også på kort sikt: Noen kan arbeide flere dager og lengre kvelder, flere kvinner kan komme ut i arbeidslivet, pensjonistalderen kan heves, studietiden reduseres, utlendinger kan hentes inn. Kapasiteten er elastisk. Dersom samfunnsforhold endres slik at kapasiteten økes, vil den økte etterspørselen kunne dekkes. Men det er selvsagt en begrensning på en slik utvidelse. Til slutt kan landet nå den nye kapasitetsgrensen, og folk kan ikke jobbe mer overtid eller det er umulig å overtale utlendinger til å komme til landet. Samme effekt som beskrevet ovenfor setter inn: Økt etterspørsel slår ut i høyere priser og lønninger. Ingen kan få kjøpt noe mer.

I det andre eksempelet tenker vi oss at landet har tre sektorer: En oljesektor, en eksportsektor og en sektor rettet mot hjemmemarkedet. Den siste vil typisk være preget av tjenester. Når verdien av oljen øker, øker profitten til oljeprodusentene. De ønsker å utvide. De henter inn ledig kapasitet dersom det er noen. Når økonomien nærmer seg produksjonskapasiteten, kan problemer oppstå. Arbeiderne går der lønningene bys høyest opp, og det oppstår et lønnspress i økonomien. Etter en tid kan vi likevel tenke oss at økonomien er i en likevekt. Kapasiteten er fullt utnyttet, det er ingen arbeidsledighet.

I forhold til en utgangssituasjon uten en oljesektor er strukturen annerledes. Kapital og arbeidskraft er bundet opp i oljesektoren, og reallønningene er høye. På verdensmarkedet får landet kjøpt mye for det som selges siden det landet produserer er mye verdt for hver nedlagt arbeidstime. Men en del av den tradisjonelle eksportsektoren har blitt skrellet bort, kanskje slik at den vanskelig kan tas opp igjen. Et land kan miste næringskunnskap.

Hva skjer dersom oljekammeret tar slutt eller prisen faller fordi en alternativ energikilde blir oppfunnet? Eller at dollarkursen faller? En smertefull omstilling må til. Arbeidstakere må forlate oljesektoren fordi sektoren må innskrenke siden produktet deres er mindre etterspurt eller mindre verdt. Det kan ta tid å omstille økonomien til tradisjonell eksport. En periode med arbeidsløshet kan inntreffe. Videre kan det hende at den tradisjonelle eksporten ikke er en like verdifull artikkel som oljen var i glansdagene; da vil landet oppleve at totalverdien av deres eksport er falt, og at de får mindre import enn før selv om alle arbeider. Etterspørselen etter landets valuta kan også falle. Da går valutakursen ned. Prisene på importvarer vil stige, og landet kan kjøpe færre biler og datamaskiner for hver nedlagt arbeidstime. Dette infrastrukturelle marerittet har et navn. Etter erfaringene Holland gjorde i tiårene etter krigen, er det kalt «hollandsk syke». I korthet er det en betegnelse på de omstillingsvanskene et land vil oppleve når landet ikke har mer olje å selge eller ingen vil kjøpe olje.

Fra disse to tankeeksperimentene kan vi lære flere nyttige ting. Det ene er at bruk av oljepenger i en økonomi med lav arbeidsledighet kan skape inflasjon uten at det blir produsert noe mer. Skal noe kjøpes, må det være fra utlandet: Reiser, medisinsk utstyr eller tog. Vi kan også hente inn utenlandske arbeidere. Eller etterspørselen må endres slik at det gis rom for offentlig etterspørsel. Selv om vi har fått en oljegave er det ikke sikkert den kan omsettes umiddelbart i større helsesektor eller bedre skolevesen. Det kommer an på hva vi gjør strukturelt.

Det andre vi lærer er at en slik ressursrikdom gjør at landets produksjonsprofil kan bli faretruende ensidig, og det gjør landet sårbart for svingninger i valutakurser eller prisfall på det produktet de baserer seg på. Den dagen da oljebrønnene er tomme eller fusjonsenergien er utnyttet kommersielt, kan landet stilles overfor en smertefull omskolering. I Norge bruker vi lite penger på forskning og utvikling i forhold til andre land, og vi har havnet på etterskudd i kunnskapsbasert industri. Norge er en råvareeksportør. Likevel er Norges infrastruktur foreløpig nokså sunn. Cappelen, Eika og Holm ved SSB finner at deindustrialiseringseffekten ikke synes markant i Norge selv om ressursoverflyttingen til oljesektoren er betydelig. Eksportsektoren har krympet, men en fjerde sektor, produksjonssektoren, har ikke gjort det.

Hvorvidt oljegaven skal bli en velsignelse, vil avhenge av det mot politikere og planleggere utviser og det måtehold og den fornuftighet norske borgere klarer å frambringe. Den store formuen vi sitter på kan bli en stor fristelse, og vi kan innrette oss litt for behagelig. Da kommer regningen snart.