Kan vi elske Amerika?

USAs president og regjering snakker høyt om menneskerettigheter, men bryter menneskerettighetene hver eneste dag, år etter år, skriver Per-Aslak Ertresvåg.

DEMOKRATI er som dyrelivet i Afrika, rikt og sårbart, men utsatt for krypskytteri. Det kreves voktere som er våkne og tør stå oppreist når det trengs. For nordmenn er USA et symbol på demokrati. To ganger har landet kommet oss til unnsetning i krig. Erfaringen utgjør et nesten ugjennomtrengelig hinder for mer kritiske vurderinger av landet.

11. september 2001 innledet, er det hevdet, en ny epoke for USA og dets relasjon til andre land. Men hva er egentlig nytt i USAs reaksjonsmønster?

Slående få har problematisert dette og forsøkt å følge trådene bakover. Er der trekk i fortiden som kan kaste lys over det bildet som landet - frivillig og ufrivillig - har gitt av seg selv det siste året? Finnes der historiske enkeltbegivenheter, ideer eller politisk praksis, som kan gi oss en pekepinn?

For kritiske iakttakere er spriket mellom illusjoner og realiteter påtakelig. USA besitter et verdensomspennende informasjonshegemoni. Det har aldri vært en oppgave for dette apparatet å vise at Washington har ført og fører en politikk rundt om i verden som lettere bringer tankene hen på halvfascisme og undertrykking enn frihet og demokrati.

USAs president og regjering snakker høyt om menneskerettigheter, men bryter menneskerettighetene hver eneste dag, år etter år. De lovpriser frihet, men stjeler friheten fra millioner av mennesker. De advarer, ofte under trusler, andre land mot restriksjoner på internasjonal handel, men bryter selv hensynsløst internasjonale handelslover.

MED HELLIG HARME slår Washington ned på tegn til støttetiltak og subsidier i andre land, men anvender selv massivt slike virkemidler. De er skånselløse i sin fordømmelse av monopoler, men har mindre imot monopoler når de er private og amerikanske. De krever at fattige utviklingsland skal avskaffe reguleringer og «åpne sine markeder» for flernasjonale selskaper, men står selv for en hardhendt proteksjonistisk politikk. De fører en evig kamp for demokratiet, men har innsatt og skruppelløst støttet flere av klodens verste despoter. De vil ha internasjonalt samarbeid, alltid i regi av USA, mens landet motarbeider FN.

Kort sagt: USA har ført og fører en politikk som er konsistent i sin illegitimitet og overbevisende i sin kynisme. Om landet dømmes av internasjonale domstoler, for sin handelspraksis eller krig, synes amerikanerne ikke å ha evne til å ta slike domfellelser inn over seg.

For å nå målene bruker de korrupsjon, trusler og mord på fremmede lands statsledere, samt et bredt utvalg av former for krigføring. Et egetutviklet repertoar avgjør hvilken type «krig» det dreier seg om, og hvilke «regler» som gjelder.

MOTSTYKKET til slik praksis overfor utlandet er begivenheter på hjemmebane knyttet for eksempel til Enron, miraklet som ble en skandale. Myten forteller at landets økonomiske system, dets effektivitet og konkurranseevne er uovertruffent .

Mest er slikt en illusjon. Kongressen har vedtatt lover som gjennom tiår har gitt illegale eksportsubsidier i milliardklassen til landets bedrifter (Foreign Sales Companies), til selskaper som Kodak, General Motors, Caterpillar, Chrysler, Union Carbide, Boeing, Procter & Gamble, Exxon (Esso/Mobil) m.v.

Drømmer bør aldri undervurderes, spesielt ikke falske drømmer. Norske politikere er henført over en friere verdenshandel og en friere konkurranse. De bør våkne og se at det som griner oss i møte er svik og brudd på internasjonale lover. Ikke ærlig frihet. Ikke effektivitet.

Amerikanske storbanker er gang på gang straffedømt for kriminell forretningsførsel. Securities and Exchange Commission (SEC) foretok for noen år siden en undersøkelse som avdekket en lyssky virksomhet hos Citybank. Bankens ledelse hadde utformet direktiver for hvordan forfalskninger skulle gjennomføres og eventuelle dekkoperasjoner utføres. Tusenvis av falske dokumenter ble brukt for å villede etterforskere.

Svindelen ble avslørt. Etter at SEC hadde fått fakta på bordet, ble konklusjonen likevel at forretningspraksis til dels bare avdekket «reasonable and standard business judgment» Ledelsen hadde ingen plikt til å gripe inn mot «improper action» fordi banken aldri hadde gjort noe krav på at de høyere funksjonærer eide «honesty and integrity»!

KOMMISJONSFORMANNEN John M. Fedders uttalte at han personlig aldri ville tiltre «den teori at et selskap som overtrer skatte- og valutakontroll-lovgivningen nødvendigvis er et slett selskap»!

Det er umulig å forstå USAs politiske veier uten først å akseptere en grunnleggende realitet. USA har ikke som andre land en normal, sivil økonomi. USAs eksistens hviler på en krigsøkonomi. Med andre ord: landet holdes oppe ved at krigsindustriens hjul går. USA er avhengig av å ha fiender. Hvis disse fiender ikke finnes, må de skapes.

Et dokument publisert i USA i 1967, vakte oppsikt i og utenfor regjeringen. Angivelig offentliggjorde den synspunkter fra en superhemmelig «Special Study Group», en kommisjon av uavhengige intellektuelle hentet fra USAs toppuniversiteter og oppnevnt av en ikke-identifisert sentral myndighet.

Dokumentet forklarte at USA trengte kriger og at det amerikanske samfunn kunne fryktes å gå i indre oppløsning dersom landet skulle oppleve, enn si bevisst gå inn for, å bygge sin politikk på fredelig løsning av konflikter. Man trengte ytre fiender for å holde samfunnet sammen, het det i «Report From Iron Mountain».

US NEWS AND WORLD Report skrev at president Lyndon Johnson «gikk i taket» da boken ble referert, og beordret originalen «bottled up for all time».

Verket var en utspekulert køpenickiade. Det rystende ved bokens mottakelse var ikke at så få så humbugen, men at knapt noen reiste tvil om bokens innhold.

«Ettersom jeg vil sette min personlige anseelse bak ektheten av dette dokumentet, vil jeg også gå god for dets konklusjoner. Min reservasjon gjelder utelukkende hvor klokt det er å avsløre slikt til en uforberedt offentlighet,» skrev Herschell McLandress i Washington Post Book World.

En erfaren forhandler i EU-sekretariatet i Brussel sa en gang dette:

«Japanerne er harde og vanskelige forhandlere, men vet at til sist må vi nå et kompromiss. Amerikanerne derimot kommer med det syn at bare ett standpunkt kan være riktig og mulig, nemlig deres eget, og at alt annet må forkastes.»

Jeremy Bentham og John Stuart Mills utilitarisme har hatt et påtakelig grep på amerikansk politikk. Howard Richards, professor ved Earham College, USA, peker på at historisk ble kapitalismen utviklet først, deretter produserte man ideologier til å rettferdiggjøre seg. Utilitarismen, ofte oppsummert som «størst mulig lykke for flest mulig», forstås i USA gjerne som «pleasure» - den ultimate nytelse som danner en sterk legering av materialisme, objektivisme og determinisme. Personlig, moralsk ansvar finnes det ikke så stor plass for. Bare materielle ting som gull, makt og sex - hedonismens objekter - bringer lykke.

EN KRIG, for eksempel, kan etter utilitaristisk tankegang skape smerte for en del mennesker, men krig kan være berettiget dersom den øker lykken for mange nok.

«Mainstream economics» var lenge utilitarismens allierte, men det forandret seg. Utviklingen av velferdsstaten viste at en ekstra dollar til en fattig person ga større lykke enn den samme dollar gitt til en rik person. Å dele velstanden maksimerte m.a.o lykke bedre enn et fritt marked.

Den 11. september 2001 har gitt Verden utenfor USA seismiske sjokk. Demokratiets grunnpilarer har rast sammen. Menneskerettigheter blir kastet over bord til fordel for selvtekt og militære standretter.

Har man klart for seg at utilitarismen hele tiden har slumret under overflaten, kan imidlertid få ting overraske. Langs disse linjene finner man forklaringene - noe variable - for de rundt 200 intervensjoner USA har foretatt på sitt eget kontinent, og for de siste års hardnakkede motstand mot internasjonale fellesskapsløsninger. Spørsmålet er alltid: Tjener krigen/kuppet/mordet oss? En kynisk maktperson som Henry Kissinger er bare én av mange som har vært et levende uttrykk for, og handlet langs, disse tankebanene.

I 1754, da fedrene til den amerikanske konstitusjonen kom sammen, inviterte de et førtitall medlemmer av Irokesernes Storråd som rådgivere under utformingen av føderasjonens struktur. Kolonistene hadde ingen erfaring om hvordan en føderasjon av stater kunne virke. Indianerne satt inne med århundregammel erfaring nettopp på dette området. Kunnskapene delte de generøst med kolonistene. Mye i den amerikanske føderale forfatning er direkte hentet fra indianernes uskrevne lover! Fra slutten av 1700-tallet ble en etter en av de nesten 400 traktatene som USA inngikk med de indianske nasjonene, brutt av nybyggerstaten. Synes noe ved denne handlemåten kjent for oss i dag?

En vårdag i 1790 fant det sted en skjebnetung samtale mellom finansminister Alexander Hamilton og Thomas Jefferson, nyutnevnt utenriksminister. Jefferson hadde merket seg at de to hadde avvikende syn på enkelte viktige punkter. Likevel tvilte han ikke på at de begge hadde som felles mål «et lykkelig og fredelig Amerika». - Og et sterkt Amerika, mr. Jefferson, for ingen er lykkelig som ikke er sterk! sa den selvsikre oberst Alexander Hamilton. Om dette hadde Thomas Jefferson en annen oppfatning, slik han uttrykte det senere til vennen John Adams: «Den sterke hånd blir fort en tyranns hånd.»

I skismaet mellom de to så man utslag av to karakterer, to politiske ideer, to politiske linjer som helt opp til i dag skulle prege den nye nasjonens livsløp. Hamiltons store idé var å skape et pengearistokrati, definert som «de kloke, de gode, de rike». Statsapparatet trengte en solid ryggrad. Bare når regjeringene hadde pengeinteressene på sin side kunne regjeringen stole på dem. Ren kynisme, mente Jefferson. Dette innebar den oppfatning at all makt kunne kjøpes, hvilket igjen betydde at alle menn var til salgs!

STATEN HADDE satt seg i gjeld. Mange hadde kjøpt statspapirer for å støtte landet. Få tenkte seg at innsatsen noen ganger skulle bli innfridd.

Da det ble klart at Hamilton hadde som forutsetning at all offentlig gjeld skulle tilbakebetales, fikk gamle papirer plutselig mangedoblet verdi. Betydningen ble øyeblikkelig oppfattet av finansfolk og spekulanter. Ilbud ble sendt utover landet. Hensikten var å kjøpe alt som fantes av gamle sertifikater for en billig penge. Eierne solgte unna, henrykte over å bli kvitt noen verdiløse papirer. Slik ble det skapt millionformuer. Flere som beriket seg satt i Kongressen, og hadde full voteringsrett da saken om innløsningskurs ble behandlet.

Hamiltons politiske suksess ble skjellsettende. Den trengte inn i porene hos både fattige som ble fralurt sine cents, og eliten som oppdaget at de kunne berike seg gjennom makten. Virkningene kan skimtes helt opp til dagens makttenkning i USA.

Avstemningen i Kongressen ble ikke Hamiltons siste seier. Han kom til å ri på en bølge. Hva var den kontroversielle statens egentlig oppgave? Det var blant annet å støtte kapitalistklassen. Moralen fikk komme i annen rekke. Rettferdiggjøringen av det som skjedde ble sementert gjennom filosofien til Bentham og Stuart Mill.

HVOR HAR så disse utviklingstrekkene ført landet? La oss oppsummere noen få punkter:

Knapt i noe annet land mottar det «frie» private næringsliv så omfattende statsstøtte som i USA.

Landets flyselskaper fikk i år 2000 rundt 150 milliarder kroner i subsidier fra regjeringen i kampen om kundene.

USA har skarpt kritisert andre land for å støtte sine bønder. I snitt mottar amerikanske bønder tre ganger så mye som den europeiske bonden.

Biltrafikken i USA subsidieres årlig av myndighetene med godt over 100 milliarder dollar.

Hele 31 millioner mennesker sulter og vet ikke hvor deres neste måltid skal komme fra. Mer enn åtte millioner barn i USA overlever bare takket være maten de får fra landets suppekjøkkener. En av tre amerikanere har ikke nok penger til helse, mat og husleie.

Fra dagen da John Lennon ble myrdet den 8. desember 1980 til desember 2000 har mer enn 676000 mennesker blitt skutt og drept i USA.

Hver uke blir i snitt 15 amerikanske arbeidstakere myrdet på jobben.

Ifølge offentlig statistikk (august 2002) er hver 32. amerikaner i fengsel eller underlagt andre former for innskrenket frihet av rettsapparatet. 6,6 millioner amerikanere er i dag under strafferettslig forføyning!

Amerikanerne dør tidligere enn folk i andre industrialiserte land. Etter levealder ligger amerikanerne på 24. plass i verden.

PUNKTENE AVDEKKER litt av dysfunksjonen i samfunnet - den «amerikanske drømmen»: utilitarismen i vulgarisert utgave.

Om noe er blitt klart etter 11. september 2001, så er det at fellesskapsløsninger heller ikke i verdenssammenheng har noe sterkt ankerfeste i USA. At verdens stater stilte opp bak USA etter terrorhandlingen - flere av dem på tradisjonelt vis kjøpt - rokker ikke ved dette faktum. Etter sjokket fant USA også ut at FN måtte brukes igjen, for å lirke nølende partnere med mot Afghanistan.

USA har gjennom år rettet alvorlige anslag mot FN som etter hvert er blitt en blek avskygning av hva organisasjonen kunne og skulle være. Dette USA forlot UNESCO og nektet i årevis å betale sin svulmende gjeld som medlemsland i FN (20 mrd. kroner). Landet har undergravet FNs utvalg og komiteer, kjempet mot våpenkontroll og forbud mot landminer, neglisjert sin juridiske plikt til å avskaffe sine atomvåpen (ikke-spredningsavtalen), ratifisert bare fire av 21 internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og bare 10 av 31 miljøvernavtaler. I Sikkerhetsrådet har USA de siste 20 årene lagt ned rundt dobbelt så mange vetoer som alle andre medlemsland til sammen. Nå skulle plutselig litt av gjelden som USA hadde opparbeidet slettes. En slik politisk alkymi - å omgjøre uedle handlinger gjennom mange år til gull - det er ikke gjort på et blunk.

«Olje er energi, energi er penger, penger er herredømme, herredømme er makt. Olje som kommer i de gale hender er feil anbrakte penger og korrumpert herredømme, korrumpert herredømme er misbruk av makt, misbruk av makt er misbruk av vold. Mister man herredømmet over oljen, mister man herredømmet over volden. Og voldsbruk uten styring kan komme til å bety en verden uten styring.» Dette står å lese som innledningen til boken «The great detente disaster» som utkom i USA like etter at OPEC iverksatte sin olje-embargo i 1974.

BOKEN HEVDER at USA ikke bare bør, men har rett til, å ta i bruk alle virkemidler - militære ikke unntatt - for å sikre sine «vitale interesser» overfor verdens oljestater og dermed frigjøre seg fra «OPECs kvelertak».

La oss se litt på en kjernegruppe med utgangspunkt i USA, som skjuler sine spor: Bilderbergerne, et hemmelig brorskap med større innflytelse enn mang en regjering: Årsaken er svimlende rikdom (samlet gjennom generasjoner på mildt sagt tvilsomt vis). De organisasjonsmessige og politiske ressursene er enorme, deres interesser og agenda er offensive og framfor alt langsiktige, og deres nettverk av trojanske hester omfattende.

Bilderberger-gruppen, den internasjonale kapitalismens Ku Klux Klan, ble dannet i 1954. Leder fra begynnelsen og til 1976 var en tidligere tysk SS-offiser, som nå var blitt prins Bernhard av Nederland.

I dette skremmende brorskap, hvor blods- og familiebånd, royale, adelige og politiske allianser går på kryss og tvers, finner man navn som Rotchild og Rockefeller, Harold Winson og Edward Heath, Giovanni Agnelli, Helmut Kohl, Margaret Thatcher, Henry Kissinger, Ruud Lubbers, Giscard DÉstaing, Georg Soros, Tony Blair og Peter Mandelson. Medlemmer av dagens norske regjering skal ha deltatt på møter der og minst to norske pressefolk.

LA OSS som en «tankeställare», bare nøye oss med et sitat tillagt David Rockefeller, uttalt på gruppas møte i Baden Baden, Tyskland i 1991, som viser, enda en gang, betydningen av å skaffe seg en lojal presse, taus utad når det gjelder:

«We are greatful to the Washington Post, The New York Times, Time magazine, and other great publications whose directors have attended our meetings and respected their promise of discretion for almost 40 years... it would have been impossible for us to develop our plan for the world if we had been subject to the bright lights of publicity during those years. But the world is now more sophisticated and prepared to march towards a world government. The supernational soveregnity of an intellectual elite and world bankers is surely preferable to the national auto-determination practiced in past centuries.»

Når man får utlagt middel og mål slik, er det lettere å forstå underteksten i Hollywood-filmen «Wall Street» som gikk på norske kinoer for år tilbake. Der uttyrkker Gordon Gekko (Michael Douglas) sin livserfaring i en læresetning til oppkomlingen Bob Fox: «Du er vel ikke så naiv at du tror at vi lever i et demokrati?»

Det er lov å undre seg over hvilken agenda norske deltakere på Bilderberg-møtene har og videre spørre: Et politisk-økonomisk system som skaper slike sosiale og økonomiske konsekvenser som er kort summert overfor - er det etterstrebelsesverdig? Hvorfor forsøker norske politikere gjennom nye lover å kopiere denne dysfunsjonelle modellen? Hva er begrunnelsen?