Kan vi enes om en felles etikk?

Kan vi finne fram til felles etikk som de aller fleste mennesker kan støtte? Noen nevner de ti bud. De ti bud godtas av jøder og kristne - men bare delvis av humanetikere og buddhister. Andre nevner FNs menneskerettighetserklæring. Den har på 50 år fått en overraskende global anerkjennelse. Likevel anklages den fra bl.a. islam og østlige filosofier og religioner for å være for «vestlig».

En hovedinnvending er at den legger vekt på friheter mer enn ansvar, rettigheter mer enn forpliktelser. Dette var forståelig etter en verdenskrig som ble drevet fram av totalitære stater. Men svakheten har blitt tydeligere i etterkrigstiden. Vi ser det demonstrert i en norsk statsbudsjett-debatt. Alle skriker om sin og sin gruppes rettigheter til mer statlig omsorg. Hvor finnes organisasjonene som ser ansvaret for helheten og samfunnet? Hvor finnes de som taler for de stemmeløse: kommende generasjoner, naturen og verdens fattige?

Behovet for en global ansvarsetikk har økt etter at kommunismen klappet sammen. Den globale kapitalismen har seiret, men skaper naturødeleggelse og økende forskjeller mellom fattig og rik. Dette er en politisk utfordring, men det er også et spørsmål om etikk. På 1990-tallet har det blitt gjort flere forsøk på å formulere en global ansvarsetikk som kan gjelde på tvers av religioner, kulturer og ideologier. I FN har Verdenskommisjonen for kultur og utvikling, UNESCO og Kommisjonen for «Global Governance» behandlet dette. Jeg synes det mest interessante er «Erklæringen for en global etikk» som kom ut av et «parlament for verdensreligionene» i Chicago 1993. 6500 mennesker deltok på møtet. Dokumentet ble i 1997 utviklet videre til en «Erklæring om menneskelig ansvar» - ment som et supplement og støtte til FNs menneskerettighetserklæring. Bak forslaget sto 25 tidligere statsministere og presidenter (bl.a. Helmut Schmidt, Jimmy Carter, Mikhail Gorbatsjov, Oscar Arias Sanchez, Kenneth Kaunda, Lee Kuan Yew, Shimon Peres og Kalevi Sorsa).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den norske verdikommisjonen er på en måte en del av denne strømningen. Politikerne fortviler over at alle krever sine rettigheter, og få tar ansvar. I denne avmakten lager man gjerne kommisjoner. Noe godt kan det komme ut av det. Verdikommisjonen har imidlertid ikke fått beskjed om å legge fram et forslag til en felles etikk. Oppgaven er å skape en god diskusjon i samfunnet, og bare forsiktigvis «drøfte mulige svar». Men spørsmålet om vi kan finne felles verdier ligger og dirrer under hele arbeidet.

På rådsmøtet i Trondheim 15. november utfordrer Verdikommisjonen ledere for alle livssyns og religionssamfunn i Norge til å si hva de er enige i og hva de er uenige i.

Det er ikke tilfeldig at man starter med verdensreligionene. Det har skjedd en overraskende religiøs oppvåkning på slutten av dette århundre - på godt og ondt. Konflikter og kriger har i økende grad et religiøst og etnisk innhold. Strateger i Pentagon har byttet ut den ene fienden fra den kalde krigen, med konflikt mellom mange sivilisasjoner. S. Huntington beskriver seks dominerende «sivilisasjoner» i dag: det katolsk-protestantiske Vesten, det ortodokse Øst-Europa, muslimene, det konfutsianske Kina, det hinduistiske India og det shintoistiske Japan. Alle er basert på religioner. Han tror konflikter i neste århundre vil ligge der disse sivilisasjonene møtes, som i Bosnia, Sudan, Kaukasus, Sri Lanka, Kasjmir. Svaret på dette må bli: Ingen fred i verden uten fred mellom religionene; ingen fred mellom religionene uten dialog...

Dersom vi spør hvilke historiske personer som inspirerer mest til gode handlinger i dag, så ender vi vel opp med navn på de store religionsstifterne: Jesus, Muhammed, Buddha, Confucius, Tao, Moses og kanskje Sokrates. Deres ord er fortsatt varme. Det finnes historiske eksempler, som det gamle Romerrike, hvor etikk var løsrevet fra religionen. Kanskje kan et sekulært Vest-Europa også ende opp slik. Men i det lavreligiøse Norge har vi også opplevd en religiøs oppvåkning på slutten av dette århundre: New Age; kristne vekkelser; muslimer som organiserer seg i moskeer; ny religiøs åpenhet blant ungdom. Samtidig har Human-Etisk Forbund gått fra vekt på anti-statskirke, til å bli en viktig deltaker i debatten om etiske spørsmål. Dette har skapt mulighet for livsyns- og religionssamtaler på 1990-tallet. Dette har bl.a. skjedd på Nansenskolen og i kontakt mellom Islamsk Råd og Mellomkirkelig Råd.

Hva er vi enige om?

Chicagoerklæringen starter med «Den gylne regel». Den gjenfinnes i forskjellig form i alle religioner: «Hva du selv ikke ønsker, ikke gjør det mot andre» (Confucius og rabbi Hillel). «Hva du ønsker at folk skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem» (Jesus). «Ingen av dere er en troende så lenge han ikke ønsker sin bror hva han ønsker for seg selv» (Muhammed). «Hvordan kan du påføre en annen en tilstand, som ikke er behagelig og god for deg?» (Buddha)... osv. Man kan diskutere om dette skal sies negativt eller positivt. Viktigere er diskusjonen om hvem dette omfatter. Dersom vi mener «alle mennesker» er det et frontalangrep på rasisme og fremmedfrykt. Sterkest kommer det til uttrykk i fiendekjærligheten, som det neppe er enighet om. Dersom vi i tillegg går inn på vårt forhold til andre levende vesener, utvides det mer enn verdensreligionene og de fleste ønsker nå. Med disse innebygde spenninger, er dette likevel en grunnlov og en ryggrad i en global etikk.

Kan vi også si noe om konkrete bud?

Chicagoerklæringen kom fram til «fire ufravikelige påbud» som de gjenfant i alle religioner. De ble formulert på en ny måte. I stedet for den avgrensende, klare og individuelle måten som f.eks. de ti bud er utformet på, så ble det lagt fram positivt, noe vagere og mer samfunnsorientert.

«Du skal ikke drepe», blir til «Engasjement for en kultur basert på ikke-vold og respekt for liv». «Du skal ikke stjele», blir til «Engasjement for en kultur basert på solidaritet og en rettferdig økonomisk orden». «Du skal ikke lyve», blir til «Engasjement for en kultur basert på toleranse og et liv i sannhet». «Du skal ikke bryte ekteskapet», blir til «Engasjement for en kultur med like rettigheter og partnerskap mellom kvinne og mann».

Den utfyllende teksten inneholder mer presise formuleringer og interessante utsagn om hva dette betyr i dag. Bak erklæringen ligger harde diskusjoner, ikke minst om ikke-vold og like rettigheter for begge kjønn. Det var også en diskusjon om man skulle henvise til Gud - noe man valgte ikke å gjøre av hensyn til buddhister og ikke-religiøse.

Dette er naturligvis ingen ny fellesreligion og heller ikke noen omfattende etikk. Det er en minimums-etikk. Erklæringen er godt skrevet, men sammenlignet med den skattekiste som det ligger i religionene, blir dette lett tørt og blodfattig. Religionene henter sin kraft i åpenbaringer, sakramenter, myter, fortellinger, fellesskap og symboler, mens en erklæring er bare en erklæring. Kanskje kan det sammenlignes med et bilde av to språk.

Vi kan se på vår religion og vår tradisjon som vårt «morsmål». Her ligger våre røtter, vår første kjærlighet. Men dette språket forstås ikke av andre. Hva skal vi da gjøre? Jo, vi må lære et annenspråk - et «lingua franca». Dette blir ikke et hjertespråk, men vi må uttrykke våre verdier også i dette. Chicago eller menneskerettighetserklæringen kan ikke erstatte religionenes tekster. Enda mindre kan den erstatte fellesskap av troende. Men den kan supplere. Og vi kan lære å leve med to språk i kontakt mellom sivilisasjoner i en økende globalisering.

Det finnes to grøfter og en smal vei videre. Den ene grøften er når noen vil gjøre «morsmålet» sitt til det enerådende i verden. Det er den fanatiske og fundamentalistiske grøften. Den andre er de som vil nedvurdere «morsmålet» og tror at «annenspråket» er nok. Det er den sekularistiske grøften. En nedvurdering av religionene og etikktradisjonene kan også skje når man sier at alle er like gyldige og dermed likegyldige. I overskuelig framtid vil muslimer, buddhister, sekulære humanister og kristne leve sammen i Norge og i verden. Vi må lære å snakke sammen uten å oppgi vårt «morsmål». Det er den smale veien videre som heter livssyns- og religionsdialog.