Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kan vi forstå?

SELVMORDSBOMBERE: Hvordan føles det å være en selvmordsbomber minuttene før du dør? Å forstå dette bedre kan bidra til å gjøre oss alle tryggere.

Det er et fotografi som har plaget meg i månedsvis. Jeg har det oppe på datamaskinen mens jeg skriver dette. Bildet, som er tatt av et overvåkingskamera klokka 09.00.13 torsdag 7. juli 2005, viser en kraftig, mørkhåret ung mann i en lyseblå skjorte på vei ut fra apoteket Boots på jernbanestasjonen King,s Cross. Han har en ryggsekk på ryggen. Tre kvarter senere sprengte den 18 år gamle Hasib Hussain seg i lufta på 30-bussen, drepte 13 andre mennesker og skadet 110. Bomben lå i ryggsekken. Spørsmålet jeg stadig har stilt meg selv er: Hva er det du kjøper på apoteket når du vet at du skal sprenge deg i filler noen minutter etter? Avføringstabletter? Paracet? Negleklipper?

NÅ VET JEG svaret. Ifølge innenriksdepartementets nylig publiserte rapport om bombingen i London 7/7, gikk Hasib Hussain bare gjennom apoteket på vei til en aviskiosk, der han skal ha kjøpt et ni volts batteri. «Et nytt batteri kan ha vært nødvendig for å detonere utstyret, men dette er bare spekulasjoner på dette stadiet.» På dette stadiet hadde hans tre - hva skal vi kalle dem? Medsammensvorne? Medkjempere? Terroristvenner? Martyrvenner? Alle betegnelsene er fordomsfulle - allerede drept seg selv, som planlagt, på t-banen. Vi vet ikke hvorfor Hussain ikke gikk på t-banen også, men rapporten spekulerer i om han kan ha vært «lei av forsinkelsene på Northern Line» - en spekulasjon som kan leses som beksvart humor fra t-banebrukere i London. Vi vet at han ringte de tre kameratene sine fra mobiltelefonen. «Fremferden hans i denne perioden synes å være rolig og avslappet.» Deretter gikk han på McDonalds i Euston Road. Igjen klarer jeg ikke å la være å undres: Hvorfor i alle dager fylle magen når du snart skal sprenge deg selv i filler? For å roe nervene? Eller kanskje han bare måtte på do?

PÅ TROSS AV alle detaljene politietterforskningen har gitt oss, er dette likevel et mysterium. Hvordan føles det å være en selvmordsbomber minuttene før du dør? Hva er dine siste tanker? Hvorfor gjør du det? Få spørsmål er vanskeligere å besvare, fordi denne handlingen bryter så sterkt med måten de fleste av oss tenker og handler. Og du kan ikke spørre selvmordsbomberen etterpå. Få spørsmål er viktigere å besvare, fordi å forstå dette bedre kan bidra til å gjøre oss alle tryggere.Jeg har derfor lest den ganske omfattende litteraturen som nå finnes om emnet, og særlig en grundig og fascinerende studie kalt «Making Sense of Suicide Missions», redigert av Diego Gambetta. Denne tar for seg selvmordsaksjoner (en bevisst valgt nøytral betegnelse) fra de japanske kamikazepilotene i andre verdenskrig (som fremdeles er den største gruppen regnet i antall) og fram til al-Qaida i dag. Menneskene som deltar i selvmordsaksjoner er på ingen måte vanligvis fattige eller med lite skolegang, selv om de kan komme fra fattige og marginaliserte samfunn. Faren til en av 7. juli-bomberne, Shehzad Tanweer, var en vellykket forretningsmann. To av bomberne hadde gått på Leeds Metropolitan University.

SELVMORDSAKSJONISTER har heller ikke de psykiske symptomene som er typiske for suicidale mennesker. De synes ofte å være veltilpassede medlemmer av en familie og et samfunn. Tanweer spilte cricket i en park i nabolaget til sent på kvelden 6. juli: «Han virket helt normal for menneskene som var sammen med ham.» En studie av palestinske selvmordsbombere viser at «ingen av dem hadde lite skolegang, var fryktelig fattige, enkle til sinns eller deprimerte... To var sønner av millionærer... De var høflige og seriøse, og betraktet som mønsterungdom i lokalsamfunnet. Alle var dypt religiøse.» Det var åpenbart også en sterk islamistisk motivasjonsfaktor til stede i London-bombernes tilfelle, men flertallet av de selvmordsaksjonistene vi kjenner til, deriblant tamiltigre og kamikazepiloter, har ikke vært religiøst motivert. Så hva har de til felles? Et viktig fellestrekk kommer tydelig fram hos Gambetta: Selvmordsaksjoner har kun blitt brukt til å angripe demokratier. Demokratier, hevder han, er mer tilbøyelige til å endre politikk som resultat av slike angrep, mindre tilbøyelige til å gjøre hevnangrep som tilintetgjør gruppen de blir angrepet av, og fremfor alt, demokratier gir aksjonene kraft gjennom publisiteten de frie media gir dem. (Selv om Irak ikke er et skikkelig demokrati, er denne mediavirkningen her til stede til gangs.) Det er altså et rasjonelt valg.

DESSUTEN betrakter de fleste selvmordsaksjonister seg selv som soldater som kjemper for en verdig sak. «Vi er i krig og jeg er en soldat», sa lederen for London-bomberne, Mohammad Sidique Khan, i en video som også lovpriste «dagens helter, som vår høyt elskede sjeik Osama Bin Laden». Selvmordsaksjonister, enten de er religiøse eller sekulære, tror de vil oppnå heder og ære - to begreper som virker anakronistiske for borgelige liberale samfunn som våre, der man heller ønsker å bli berømt. At de dør er derfor like viktig for dem som at de dreper. Martyrdød er et ønsket mål. Palestinske selvmordsbombere gikk med på å snakke med en av forfatterne under forutsetning av at ordet «selvmord» ikke ble brukt om aksjonene deres. De foretrakk «hellige eksplosjoner». «Vi har ikke tanks eller raketter», sa en av dem, «men vi har noe bedre - våre eksploderende islamske menneskelige bomber. I stedet for et atomvåpenarsenal er vi stolte av vårt arsenal av troende.» Denne kommentaren gjenspeiler et annet fellestrekk: Selvmordsaksjoner utføres generelt av den svakere part - i konflikter viser dette seg i en kraftig asymmetri i militærstyrke. De er Davids våpen i kampen mot Goliat.Selvmordsaksjoner blir vanligvis planlagt av et team, som har sin rot i spesielle samfunn. En selvmordsbomber er svært sjelden en ensom sjel. Aksjonistene støtter opp om hverandre og psyker hverandre opp. Rapporten fra innenriksdepartementet forteller om de fire London-bomberne som klemmer hverandre på King,s Cross-stasjonen før de går hver til sin død: «De virker lykkelige, til og med euforiske.» De har ofte blitt systematisk indoktrinerte over en lengre periode av en inspirerende leder. I den unge Hasib Hosseins tilfelle var lederen ganske sikkert den eldre Sidique «Sid» Khan, ellers kjent som en dyktig rådgiver for barn i grunnskolen med språk- eller atferdsproblemer.

SELVMORDSGRUPPENS kalkulasjoner er ekstreme, umenneskelige, barbariske og i lengden trolig feilslåtte, men de er ikke irrasjonelle. Slike angrep gir saken deres en enorm publisitet. Så uhyrlig som dette enn kan høres ut, kan de, i tilfeller som strekker seg fra tamiltigrene til al-Qaida, styrke tilhengernes moral og gruppens prestisje (innenfor et gitt samfunn). Tidlig under Irak-krigen marsjerte en gruppe arabiske tenåringer fra Paris, fattige forsteder gjennom gatene i den franske hovedstaden mens de sang «Vi er alle palestinere, vi er alle irakere, vi er alle kamikazesoldater!»Å forstå er ikke å unnskylde. Uansett hvilket pervertert mot som får et menneske til å sprenge seg i lufta, er den eneste sikre virkningen av London-bombernes aksjoner drapet på og lemlestelsen av uskyldige sivile. Men å forstå er første ledd i å finne ut hva vi skal gjøre med dette. Mønsteret vi begynner å se gjør det veldig vanskelig, om ikke umulig, å forutsi hvem selvmordsaksjonistene kommer til å være, men det viser i det minste hvor vi må begynne å lete. Oversatt av Lene K. Hoff.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling