Jo lengre konflikter varer, jo mer innviklet har de en tendens til å bli og jo mer preges de av at det er ekstremister på alle sider som bestemmer mulighetenes politiske landskap. Darfur er et godt eksempel på en slik utvikling. Minst fire kriser er tett sammenvevd og gjør at situasjonen er langt fra en politisk løsning:

Konfliktene mellom et voksende antall opprørsgrupper og Khartoum-regimet, og mellom etniske grupper som støtter opprøret (hovedsakelig ikke-arabiske grupper) og grupper som støtter regjeringen.

Den vedvarende konflikten i nabolandet Tsjad mellom president Deby og en splittet politisk opposisjon der Darfur brukes både som base og kamparena.

Krigshandlinger der Tsjad og Sudan bruker andre til å slåss for seg – mot hverandre.

Ressurskonflikter mellom etniske grupper om adgang til jord, beiter og vann.

Konfliktene i Darfur (og Tsjad) er ikke fastlåste, men i stadig endring med skiftende allianser og lojaliteter, der aktørene gjerne også undertegner avtaler som brytes mens de venter på at den militære og politiske utviklingen etter hvert skal tippe i deres favør. Akkurat nå oppfatter partene en forhandlingsløsning som mer risikabel enn å fortsette å slåss.