Kan vi lære noe av Japan?

Mangel på synlig fattigdom, fravær av søppel og et annet diagnosemønster i psykiatrien var de tre områdene som forundret oss mest.

Japan er kjent for sin estetikk og evne til å holde på tradisjoner og kultur, samtidig er landet symbolet på teknologisk nyvinning og det moderne. Et land likt vårt eget og resten av den vestlige verden i utvikling og levestandard, men samtidig med sin egen måte å leve og være på. Denne mystiske kombinasjon av nytt og gammelt var det som gjorde en studiereise til Japan spesielt interessant. Vi hadde fått stipend fra The Scandinavian Sasakawa Foundation for å bli kjent med japansk psykiatri. Hva kunne vi lære av dette? Hvilke sider ved vårt eget samfunn ble synlige for oss når vi var så langt hjemmefra?

Mangel på synlig fattigdom, fravær av søppel og et annet diagnosemønster i psykiatrien var de tre områdene som forundret oss mest, allerede fra første dag. Dette ble stadfestet på vår reise gjennom Japan.

De siste årene har det vært fokusert i media på den økonomiske krisen i Østen, og spesielt hvordan dette har slått ut for den enkelte japaner, med arbeidsløshet og en voksende gruppe av uteliggere. Vi hadde ventet at nedgangstidene var mer synlige. Vi så uteliggere (selv de håndterte søppelet sitt), men de få som var, ble nærmest vist frem for oss. Uteliggerfenomenet var også sensasjonspreget for japanerne, men ikke bare av frykt for fattigdom. Det synliggjorde at de ikke klarte å ta vare på alle, og satte idealet om ikke å gjøre skam på familien og seg selv på prøve. Vi så ikke slum, men selv om det nok finnes, er den ikke i nærheten av det en er vant til i Vestens store byer.

Japanere strever med den omstillingen landet er inne i. De har ikke ordninger som Skandinavias velferdssamfunn, men likevel ser det ut som om samfunnsstrukturen beskytter mot det en ser i Vesten ved stigende arbeidsløshet. Dette synsinntrykket gjorde noe med oss. Det gav en følelse av at her ble man tatt vare på. Det var et fellesskap som kom til syne og uttrykk, helt annerledes enn Vestens individualistiske bilde. Vi følte oss trygge, og var aldri redde, selv om svært få kunne kommunisere med oss.

Fravær av søppel gjorde også inntrykk. Uten å forstå det, ville ikke hånden slippe selv den minste papirbit eller tyggegummi. Vi fikk vite at folk tok med seg søppelet hjem. Det at synsinntrykket «oppdro» oss, var tankevekkende. Bilder av gater hjemme hvor søppelet danser rundt med vinden dukket opp på netthinnen. Ekkelt og flaut å tenke på, hvordan vi selv slipper mer og mer ned, fordi det ser ut som alle andre gjør det.

Hvorfor er kvinner i Skandinavia så sterke, ble vi spurt om? Japanerne assosierte raskt til

«Dr. WHO, Mrs. Brundtland», og vi sendte også mange gode takketanker til henne for den kraft hun har nedlagt på likestillingsfeltet, og bidratt til at vi tre kvinnene tok denne turen som en selvfølge. Noe vi ikke vet om japanerne gjorde på samme måte. Vi undret oss på hvorfor ikke vårt likestillingssamfunn er mer markedsført ute i verden. I Japan slutter de fleste kvinner å arbeide når de får barn. Samfunnet er todelt, i en manns- og en kvinneverden. Vi traff kun tre kvinnelige leger på vår tur, hvorav to hadde studert utenfor Japan, og en var ugift. Når vi vet at kvinner tilfører uvurderlig kunnskap og dimensjoner ved sin deltagelse i samfunnslivet, er det merkelig at ikke dette arbeidet er mer internasjonalt synliggjort.

Japansk psykiatri; hva kan den tilføre oss? De to store forskjellene mellom japansk og norsk psykiatri var diagnosemønsteret og antall innleggelser i akuttpsykiatrisk avdeling, som er ca. syv ganger flere i Norge. Japansk psykiatri har internasjonalt fått kritikk for at den er det land i verden med fortsatt flest sykehussenger, og at de som ligger i sengene, ligger der for lenge, og at for mange er tvangsinnlagt. Vårt eget land sliter muligens med for få senger, at folk ligger i sengene for kort, i alle fall på en akuttavdeling, og har til felles med Japan at vi tvangsinnlegger mange.

Japanerne stiller sjelden ubehagelige spørsmål, men ler ofte godt i stedet. De lo spesielt godt når vi fortalte hvordan det var hos oss: gjennomsnittlig syv til ti dagers innleggelse på akuttavdelingen. De selv mente 40- 60 dager var riktig, hvis en skulle gi ordentlig hjelp. De forstod ikke hva vi kunne få til ved slik en kort innleggelse. Forskjellen i antall akuttinnleggelser har ikke noe enkelt svar. Japanernes forklaring på denne forskjellen mente de hadde med familiens og samfunnets sterke innflytelse på individet å gjøre.

Forskjellen i diagnosemønster gjaldt personlighetsforstyrrelser. Det er svært få med en personlighetsforstyrrelsesdiagnose i Japan. I Norge er forekomsten i befolkningen på 10- 20%, i Japan 1- 4%. Vi bruker samme diagnosesystem, ICD-10, men japanerne forklarte forskjellen med at de ikke så symptomene hos pasientene sine slik det er beskrevet i diagnosemanualen. Mennesker med personlighetsforstyrrelser har problemer med å klare seg i samfunnet, ofte på grunn av sin problematiske væremåte. For en japaner er det å ha et godt forhold til andre svært viktig. Det å kategorisere relasjonen til andre, var tydelig ubehagelig både for psykiateren og pasienten. Mennesker med personlighetsforstyrrelser er en gruppe som ofte mangler et godt tilbud fra psykiatrien. De er vanskelige å behandle, de blir ofte akutt innlagt til kortvarig opphold. Det er også her hjemme mye diskusjon om diagnosegruppen, som er en relativt ny kategori. Vi vet lite om årsak til disse sykdommene. Mye psykologisk teori om egostyrke og utvikling av selvet og relasjoner til andre er knyttet til forklaringen av utviklingen av disse lidelsene, men lite er sagt om hvordan vårt samfunnssystem muligens bidrar til utviklingen av dem. Selv om vårt besøk var kortvarig, er det fristende å trekke en konklusjon: Vestens psykiatri i dag er i altfor stor grad individualiserende, og det samfunnsmedisinske perspektivet som var sterkt fremme som hovedkilde til omforming av psykiatrien på 70-tallet, er som sunket i jorden.

Utgangspunktet for vår reise var et besøk i Norge av japanske psykiatere for fire år siden. De var her og i andre skandinaviske land for å lære. Japanerne vil gjerne lære av andre. Vi vil gjerne misjonere og er blitt innbilt av likestillingens Gro at det er typisk norsk å være best. Vårt møte med Japan og japansk psykiatri har ikke først og fremst lært oss noe nytt, men har gitt oss en anledning til å reflektere over hvorfor vi gjør som vi gjør. Det er kanskje det viktigste en reise til et annet land bidrar med, om det er ferie eller studie.

Japans homogenitet blir ofte negativt omtalt i Vesten. Vi tror det er et mye mer sammensatt fenomen, som har mange goder ved seg. Japanernes viktigste mål med livet er fortsatt å ikke være til skam for noen, ble vi fortalt, selv om avisene stadig hadde artikler om den bortskjemte og selvopptatte unge generasjonen, som bor hjemme til den blir gift og bruker sin lønn utelukkende til eget forbruk som klær og uteliv. Foreldregenerasjonen i Norge kjenner seg nok igjen i dette utsagnet. Japanerne tar etter Vesten. Men likevel, ettersom ukene er gått siden vi kom tilbake, er det opplevelsen av at et så rikt kapitalistisk land, med hele 230 millioner innbyggere, i all stillhet har klart å ta så godt vare på alle, som sitter igjen som det mest forbausende inntrykk, og gjør oss ganske ydmyke overfor et land vi ofte opplever blir sett på som annerledes på en litt nedlatende måte.