Stortingsvalget 2017:

Kan vi stole på meningsmålinger etter Trump? Ja, vi kan

Det er det sperregrensa som utgjør usikkerhetsmomentet før valget, ikke meningsmålingene.

Kommentar

De var der alle samme: Ipsos, Opinion, Kantar, Respons, Norstat, Infact. Norges markedsanalyseforening samler hvert valgår tallknuserne fra meningsmålingsbyråene til et seminar rett før valgdagen. Alle disse som har bombardert oss med meningsmålinger de siste ukene - nå skulle de teppebombe forsamlingen med de siste tallene og analysene.

Målinger har fått stor plass denne valgkampen. I sosiale medier kan det virke som det har utløst kronisk utmattelsessyndrom hos enkelte. De kommer i ett sett, ligger som regel innenfor feilmarginen og dessuten - er de til å stole på? Meningsmålinger har kommet i vanry etter at statistikker i USA ga Hillary Clinton 80 - 90 prosent sjanse til å vinne valget. Det samme gjentok seg med Brexit.

Så hvorfor høre på denne gjengen?

Som vi etterhvert vet, er ikke USA et foregangsland på alle områder. På samme måte som det er lettere å bli millionær i Norge, er det også lettere å lage meningsmålinger. I USA ble det nedsatt havarikommisjoner for å finne ut hvordan det kunne gå så galt i fjor. De foreløpige hypotesene er sjokkerende, og vitner om et meningsmålingssystem som ser ut til å ha vært like råttent som lånemarkedet før finanskrisen.

- Telefonmålinger var gjort kun mot fasttelefon. 40 prosent av amerikanere har bare mobil, bare 18 prosent har begge deler.

- Målinger på nett var at lav kvalitet, selvrekrutterende og uten kontroll på utvalget. Verdiløst, kan vi egentlig si.

- Det var stort innslag av skeiv fordeling. Utvalget av de som svarte på målinger var altså annerledes enn de som faktisk stemte.

- Mistro til statsapparat og styresmakter gjorde at mange Trump-velgere ikke ville svare. Selv meningsmålinger ble betraktet som «en del av systemet».

Så ille er det tross alt ikke blitt her i Norge. Vi reagerer fortsatt mest med irritasjon, og mindre med mistenksomhet, når meningsmålingsbyråene ringer.

Dessuten: I USA var det blitt utviklet enormt kompliserte prognosesystemer, som skulle forutsi utfallet. I Norge er det meningsmålingene, øyeblikksbildene, som dominerer. Det store problemet med prognoser er at de baserer seg på mønstre fra tidligere valg. Hvis disse brytes, blir prognosene ubrukelige. I USA var det for eksempel regnet inn at Clinton ville sanke støtte hos svarte og latinos. Problemet var at langt færre av dem møtte opp denne gangen for å avlegge sin stemme.

Er vi immune mot dette i Norge? Byråene har sinnrike systemer som vekter ulike grupper opp og ned. De vet at SV-ere er lettere å fa tak i på telefon, så de vektes ned. Gamle menn sitter klare ved fasttelefonen, og svarer med én gang det ringer. Det tas hensyn til i beregninger.

Trump og Brexit har også gjort både byårene og mediene mer ydmyke. Vi er blitt flinkere til å ta hensyn til feilmarginen på 1-3 prosent.

Vi kan likevel koste på oss å være litt selvsikre. Byråene treffer forbløffende godt. Hvis man setter sammen snittet av målingene og sammenlikner det med valgresultatet, har byråene plettfri vandel helt tilbake til 1989. Det har ikke vært signifikante avvik mellom valgresultat og meningsmålinger de siste 28 årene.

Avviket i 2013 var på bare 0,5 prosent.

Betyr dette at alt er hogd i stein? At vi kan lene oss rolig tilbake og vente på stemmene uten snev av nervøsitet eller spenning? Nei. Det spesielle ved dette valget er at det er så mange småpartier som svever i større eller mindre fare rundt sperregrensen. Fem stykker, MDG, Venstre, Rødt, SV og KrF.

Det er altså ikke meningsmålingene som er det største usikkerhetsmomentet før dette valget, det er det valgordningen vår som sørger for.

Før sommeren ble det for eksempel regnet som sikkert at hvis Venstre kom over sperregrensa, var det borgerlige flertallet sikret. Men fordi MDG nå også ser ut til å komme over sperren, forandres hele mandatfordelingen på Stortinget - og det blå flertallet kan smuldre opp.

Og her leker meningsmålingsbyråene forsiktig med ulike teorier: MDG kan ha stoppet sin vekst, fordi Arbeiderpartiet har tettet lekkasjen den veien. Et annet byrå ser et MDG i vekst, slik de pleier å være før hvert valg. Denne gangen med klima i vinden, som en av de viktigste sakene i valgkampen.

Her blir det så tett, at ingen kan skylde på noen andre enn seg selv. Godt valg!