HELSEEPIDEMI: Mer enn 425 millioner mennesker har diabetes. Selvsagt har helsevesenet en viktig rolle med rådgivning, tilrettelegging og behandling, men kanskje burde man tenke nytt, skriver innsenderen. - TV og sosiale medier har makt til å påvirke. Kanskje skulle det brukes mer i helsefremmende arbeid. Er det ikke naivt å la være?, spør han. Foto: NTB Scanpix
HELSEEPIDEMI: Mer enn 425 millioner mennesker har diabetes. Selvsagt har helsevesenet en viktig rolle med rådgivning, tilrettelegging og behandling, men kanskje burde man tenke nytt, skriver innsenderen. - TV og sosiale medier har makt til å påvirke. Kanskje skulle det brukes mer i helsefremmende arbeid. Er det ikke naivt å la være?, spør han. Foto: NTB ScanpixVis mer

Helse:

Kan vi stoppe diabetes med litt forsiktig dulting?

Vi påvirkes hele tiden av aktører med mindre edle hensikter enn de som vil bedre folkehelsen. Er det ikke da bedre å dultes litt i riktig retning til å ta gode helsevalg?

Meninger

For noen uker siden deltok jeg på en av verdens største diabeteskonferanser i Orlando, Florida. Omkring 10 prosent av amerikanerne har nå diabetes, blant de over 65 år er det 1 av 4. I Norge regner vi med at ca. 300.000 har diabetes og av disse er omkring 25 prosent udiagnostisert. Det er anslått at mer enn 425 millioner mennesker i verden lever med diabetes og at dette tallet vil øke til 629 millioner innen 2045. Diabetes utgjør en stor byrde for den enkelte og samfunnet.

Kan utviklingen snus? Nær 90 prosent av personer med diabetes har diabetes type 2. Vi vet ikke alt om årsaken til sykdommen, men viktigst er nok uheldige levevaner hos arvelig disponerte personer. Mange studier har vist at risikoen for å utvikle diabetes type 2 kan reduseres betydelig med tiltak rettet mot grupper eller enkeltpersoner med høy risiko for å utvikle sykdommen.

Kostendringer med mål om 5-10 prosent vektreduksjon og en halv time moderat fysisk aktivitet daglig kan mer enn halvere risikoen for å utvikle diabetes type 2. Utfordringen er å engasjere mennesker til å gjøre dette.

Folk flest vurderer god helse som viktig og et høyt prioritert gode. Likevel fortsetter mange å leve på en måte som øker risikoen for kroniske sykdommer slik som diabetes, hjerte-/karsykdom, kreft og kols.

Dette gapet mellom verdier og levevaner kan forstås ved å betrakte menneskelig atferd styrt av to ulike systemer: Et fornuftsbasert, målorientert og verdibasert system som krever kognitiv kapasitet og evne til behovsutsettelse. Det andre systemet er mer automatisk, følelsesbasert og sterkt influert av omgivelsene. Tradisjonell helseopplysning har oftest spilt på det første systemet: Bare god nok informasjon er tilgjengelig, vil de fleste gjøre helsemessig gode valg.

Kan folk dultes i riktig retning? Mye tyder på at man kan oppnå langt mer ved å spille på det andre systemet: Ved å legge til rette for sunne valg og å påvirke følelser i stedet for fornuft, kan mange «dultes i riktig retning». Slik dulting (engelsk «nudging») – handler altså ikke om tvang eller økonomiske insentiver (som for øvrig også virker jf. for eksempel tobakks- og alkoholpolitikken), men om en stille påvirkning til frivillig å gjøre helsemessige gunstige valg.

Enkle strategier, som oppfordring til å ta trapp i stedet for heis, er velkjent. Noen har gått lenger og oppnådd enda mer ved å merke trappa som et pianoklaviatur – det øker lysten til å gå opp. Plassering av frukt nær kassen i matbutikken øker salget til skoleelever. Men enda mer ble oppnådd ved å strekke en gul tape over handlevogna markert med påskriften: Frukt og grønt foran denne!

TV og sosiale medier har makt til å påvirke, det burde ikke forundre. Men kanskje skulle det brukes mer i helsefremmende arbeid? I en rapport fra Kaiser Family Foundation beskrives et eksperiment der man brukte en velkjent og populær TV-serie til å øke kunnskapen om helse og påvirke holdninger.

Greys Anatomy ble for noen år siden planlagt for å endre folks holdning til hivsmitte. I en episode møtte en HIV-positiv kvinne som var blitt ufrivillig gravid, en av legene i serien til diskusjon om abort. Før moderne HIV-behandling var risikoen for overføring av viruset til barnet omkring 25 prosent og kvinnen var fast bestemt på å ta abort for å unngå å få et smittet barn. Men legen forklarte henne at med moderne behandling er denne risikoen 2 prosent eller lavere. Sjansen for å få et helt frisk barn var hele 98 prosent!

Telefonundersøkelser gjennomført før, og seks uker etter at episoden var sendt, viste betydelige endringer i seernes kunnskaper om og holdninger til spørsmål om hiv og graviditet. Andelen som hadde korrekt oppfatning av smittefaren økte fra 15 prosent før programmet ble sendt til 61 prosent ei uke etter, en firedobling! Riktignok ble dette tallet redusert til 46 prosent etter seks uker, men det var altså likevel en betydelig helseopplysningseffekt av et enkelt tiltak.

Informasjonsbyråer, lobbyister, markedsførere og mange andre, vet selvsagt mye om dette, og produktplassering i fjernsynsserier og filmer er kjent. Kanskje skulle vi benytte oss mer av slike metoder i helseopplysningen? Er det ikke naivt å la være?

Noen vil reagere negativt på en slik paternalistisk tilnærming. De vil bestemme selv og ikke la seg påvirke mer eller mindre ubevisst av myndigheter eller folk de ikke kjenner. Mitt poeng er at vi påvirkes hele tiden av aktører med langt mindre edle hensikter enn de som vil bedre folkehelsen. Er det ikke da bedre å dultes litt i riktig retning og oppnå økt kunnskap om egen helse og ledes til å ta gode helsevalg?

Hvis vi skal bremse, stanse eller reversere diabetesepidemien, trengs en rekke tiltak. Selvsagt har helsevesenet en viktig rolle med rådgivning, tilrettelegging og behandling av enkeltpasienter. Og myndighetene har mange virkemidler med opplysningskampanjer, økt fysisk aktivitet i skolen, prispolitikk (sukkeravgift), gang og sykkelveier o.a.

I tillegg kan systematiske små dult i riktig retning hjelpe. Som andre tiltak, må også slike selvsagt evalueres og underbygges med forskning, men jeg tror at her er et betydelig potensial.

Alternativene er mindre gode: Enten ikke å gjøre noe eller å satse på mer restriktive tiltak. Det første vil sannsynligvis gi helt uhåndterlige effekter på folkehelsen og helseutgiftene, det andre vil være politisk svært vanskelig.

Et lite håp: Fra 1980 til 2010 økte antall med diabetes i USA 2,2 ganger; i Kina økte antallet nesten 10 ganger og i dag er det mer enn 100 millioner med diabetes i Kina. I noen vestlige land, inkludert Norge er det indikasjoner på at antallet nydiagnostiserte med diabetes type 2 nå har flatet ut, eller viser en svak reduksjon. Det er svært gledelig, og kanskje et uttrykk for at den store omtalen og de mange tiltak som tross alt er satt inn de siste åra begynner å virke.

Med litt systematisk forsiktig dulting i riktig retning på mange arenaer kan vi kanskje oppnå enda større helseeffekter?