Kan WADA redde toppidretten?

Etter Salt Lake-affæren og dopingskandalen under Tour de France (1998) ble Den internasjonale olympiske komité (IOC) tvunget til å ta initiativ som kunne demme opp for omfattende offentlig mistro og skepsis til internasjonal toppidrett. Den massive kritikken og mistenkeliggjøringen av utøvere og ledere ville kunne få dramatiske konsekvenser for toppidrettens posisjon som idealisert representant for harmonisk utvikling, menneskelig verdighet og respekt for fundamentale etiske verdier (jf. IOCs Charter). Ikke minst var det maktpåliggende å gjenvinne tilliten til merkevaren «olympisk idrett/olympiske leker». TV-inntektene for Sydney var alene i ferd med å passere 10 mrd. kroner.

IOCs aldrende president, Juan Antonio Samaranch, som under IOCs kongress i Baden-Baden i 1981 hadde forsikret verden om at «den olympiske bevegelse» (IOC, IFs, NOCs) ville bekjempe framveksten av «den kunstige utøver» med alle midler, stod i fare for å bli avkledd. Fasaden av en samlet, resolutt og moralsk ansvarlig olympisk bevegelse slo alvorlige sprekker.

Avsløringene tegnet et bilde av en selvbevisst (manns-)kultur med korrupte trekk. Rivaliseringen mellom internasjonale særforbund (IFs), arrangører, agenter og TV-kanaler om penger, prestisje, seirer, rekorder og publikums og sponsorenes gunst, var dominerende kjennetegn ved og åpenbare drivkrefter bak det usensurerte bildet av kulturen. Interessen for og viljen til effektiv grensesetting i forhold til manipulering og medikamentmisbruk var lite framtredende hos hovedaktørene.

Presset av korrupsjons- og dopingskandaler innkalte Samaranch til en verdenskonferanse om doping i Lausanne i februar 1999. Initiativet var i seg selv ikke mer enn en kunne forvente. Det nye ved IOCs initiativ var at et antall regjeringer ble invitert. Det erkeprivate og statsskeptiske IOC foretok en strategisk manøver: Regjeringene ble invitert - først og fremst for å få en ny part å dele skyld, ansvar og kostnader med. Dessuten - denne partens tilstedeværelse kunne ha en effekt på den interne lydigheten.

Under konferansen i Lausanne 2.- 4. februar 1999 ble det mer enn antydet at idretten ikke burde bære ansvaret for dopingproblemet alene. Idretten levde i samfunn sterkt preget at narkotika- og medikamentmisbruk. Disse omstendighetene var det politikernes ansvar å rydde opp i. Den underliggende forståelse var klar: Idretten kunne ikke makte å opprettholde en dopingfri sone innenfor storsamfunn med en akselererende pille- og narkokultur.

Det viktigste punktet i deklarasjonen fra Lausanne var forslaget om å etablere et «uavhengig» internasjonalt antidopingorgan. Forslaget var IOCs og forutsatte deltakelse og økonomisk medvirkning fra regjeringene, noe som ikke var klarert før møtet. Representantene for flere regjeringer reserverte seg følgelig på dette punkt. IOC førte imidlertid på egen hånd initiativet videre og etablerte WADA (World Anti-Doping Agency) 10. november 1999.

Etter Lausanne fulgte møter i Sydney (november 1999) og Montreal (februar 2000). Regjeringene i Australia og Canada tok initiativet til disse møtene. Kjernetema i Sydney og Montreal var om regjeringene skulle gå med i WADA - eventuelt på hvilke betingelser deltakelse kunne aksepteres. Møtene avslørte en påfallende iver og ukritisk interesse for å tre inn i et samarbeid med «den olympiske familie».

Fordelingen av representanter fra regjeringene til halvparten (17) av plassene i WADAs styringsorgan (Foundation Board) skapte imidlertid betydelig diskusjon. Det samme gjaldt fordelingen av kostnader ved driften av WADA. Forutsetningene fra IOCs side var at regjeringene måtte bære halvparten. Dette var hovedtema under Oslo-møtet i november 2000 og det påfølgende møtet i Cape Town i mai 2001.

WADA er nå etablert i Montreal, etter innbitt konkurranse mellom flere byer om vertskapsrollen. Montreal vant over Lausanne med minst mulig margin. IOCs hovedkvarter ligger, som kjent, i Lausanne.

WADAs budsjett for 2002 er på vel 18 mill. dollar. Grovt sett kommer en halvpart fra hver av de to partene. Mens IOC bærer omkostningene for «familien», er fordelingen mellom regjeringene brutt ned på verdensdeler og enkeltland. Norges andel for 2002 er på vel 55000 dollar. Av WADAs websider framgår at flere land per 1. september ikke har betalt sitt bidrag for 2002. Det er lite oppløftende at store idrettsnasjoner som USA, Russland, Tyskland, Italia og Spania ikke har innbetalt sin 2002-andel! Et urovekkende høyt antall andre land, som satser hardt på toppidrett, har heller ikke betalt inn sine beskjedne andeler. En kan ikke unngå å trekke visse slutninger om den praktiske viljen til aktiv medvirkning i antidopingarbeidet.

WADA står de nærmeste 2- 3 år overfor store utfordringer. En Montreal-basert organisasjon på ca. 30 personer skal bygges opp, samtidig som regionale kontorer søkes etablert i Europa, Asia, osv. Nasjonale antidopingenheter søkes etablert i flere land. Felles regler for prøvetaking, analyser og håndtering av positive prøver, inklusive straffeprosess, skal utarbeides og iverksettes. Utforming av slike regler forutsetter utstrakt enighet om hva som skal defineres som doping, og hvilke stoffer og metoder forbudslisten skal inneholde. Med ca. 200 regjeringer og 35 olympiske særforbund som «eiere» skal det liten fantasi til å forstå at denne oppgaven er formidabel.

WADA sendte i begynnelsen av juni d.å. ut et forslag til World Anti-Doping Code (regelverk med standarder og modeller) på høring til «eierne», med tre måneders svarfrist. I bakkant av høringen skal regelverket bearbeides, og resultatet legges fram for den «olympiske familie» og representanter for regjeringene under verdenskonferansen i København 3.- 5. mars 2003. Målet er full harmonisering, på tvers av land og idretter. Det foreligger utvilsomt fare for at politiske interesser og juridiske hensyn river opp nøkkelelementene i koden og utvanner harmoniseringen til det symbolske og meningsløse.

Det er lang vei fra verbal oppslutning om «dopingfri idrett» til å ville nå målet gjennom praktisk handling. Det eksisterende lederskap for internasjonal idrett har i mer enn 20 år levd, til dels meget godt, på den framgang, berømmelse og det økonomiske oppsving som toppidrettens grensesprengning har gitt grunnlag for. De midler og metoder som er innarbeidet, med ledelsens - i det minste - stilltiende godkjenning, vil neppe bli tillatt fjernet uten omtanke for konsekvensene. Regjeringer har ikke tidligere - i praksis og på bred front - vist utpreget interesse for å begrense toppidrettens selvdestruktive løp mot prestasjonens ytterpunkt. Det foreligger således gode grunner for skepsis mot å tro at WADA tillates å gå så langt som retorikken angir.

Kan WADAs «eiere» leve med en dopingfri idrett, etter å ha levd med den og for den i over 20 år?

Lederen av WADAs Foundation Board, kanadieren og IOC-medlemmet Richard W. Pound, uttalte ved lanseringen av World Anti-Doping Code at regjeringer som ikke sluttet opp om koden, ville bli utelukket som vertsland for internasjonale konkurranser. Nasjonale olympiske komiteer ville bli utelukket som arrangør av og deltaker i internasjonale konkurranser hvis oppslutning uteble innen utgangen av 2003. Internasjonale olympiske særforbund ville få sin idrett strøket fra programmet for de olympiske leker hvis implementering av koden manglet ultimo 2003.

Det gjenstår å se om Pounds uttalelser blir støttet av IOCs organer når konflikter oppstår som følge av vegring for å underkaste seg et felles dopingregime. Vil for eksempel Det internasjonale fotballforbundet (FIFA), som WADA hittil har hatt store problemer med å komme til enighet med om testing, bruke denne anledningen til å fristille seg i forhold til olympiske leker? Vil IOC utelukke USA fra deltakelse i olympiske leker hvis landets NOC eller regjering ikke vil godta kravene fastlagt i World Anti-Doping Code?

Den «sterkestes rett» demonstreres i dag i en rekke sammenhenger innenfor internasjonalt politisk og økonomisk samkvem. Mot den bakgrunn bør en ikke forvente uforbeholden, unison oppslutning om felles lov og orden innenfor en symboltung, global toppidrett.

doping

Regjeringer har ikke tidligere - i praksis og på bred front - vist utpreget interesse for å begrense toppidrettens selvdestruktive løp mot prestasjonens ytterpunkt, skriver Hans B. Skaset.