Kan WTO reddes?

Den såkalte «utviklingsrunden» i Verdens handelsorganisasjon - Doha-runden - har brutt sammen. Selv sterke tilhengere av WTO antyder at handelsorganisasjonen er i ferd med å dø.

MEN SÅ GALT er det neppe. Organisasjonen har, eller kan fortsatt ha en viktig rolle. Men skal den kunne bestå og med tilstrekkelig autoritet, må rollen konsentreres om noen få oppgaver. WTO er satt til å gape over altfor mye, og til å liberalisere for bredt for fort. De siste møtene i Doha-runden la til grunn at handel må koples til utviklingsmål; u-land skal få «hjelp for handel», produsere mer å handle med. Dette er vitalt, men noe WTO\'s sekretariat og forhandlere kan lite om. Skal det oppnås, må WTO overlate arbeidet til institusjoner i FN-systemet og Verdensbanken. WTO må gjøre som Angela Merkel nå vil gjøre med G8: slanke sin dagsorden og konsentrere seg om kjerneoppgavene. For WTO er de 1) å opprettholde et globalt regelverk vedtatt og vedlikeholdt av et multilateralt forhandlingssystem og et system for tvisteløsning ved mekling som 2) sikrer likebehandling av alle medlemmene i internasjonal handel og samtidig 3) sikrer særbehandling i handelen av land som har en lite og/eller sent utviklet økonomi og derfor mangler forutsetningene for å kunne konkurrere i et globalt marked.

WTO FIKK ETTER DEN siste forhandlingsrunden 1986-94 - Uruguay-runden - et skjevt fundert og urealistisk vidt mandat. Det var gitt av de økonomiske stormaktene, spesielt USA og EU. Mange, jeg selv inkludert, hevdet fra starten av at WTO ikke vil kunne fungere uten at u-landene får gjennomslag for sine interesser og det raskt. Liberalisering av handelen er på mange områder nødvendig, men WTOs måte har vært for omfattende, for rask og for skjev. De første vedtakene om liberalisering favoriserte i-landene. Forhandlingsopplegget innebar riktignok en pakkeløsning som over tid skulle ivareta alle lands interesser. Pakken omfattet alle sektorer - unntatt selvsagt handel av militærstrategisk betydning - og ble vedtatt under ett. Om noen land dermed vant mer enn andre, ville alle etter planen vinne på pakkeløsningen. Dette er en allment brukt forutsetning i økonomisk teori, og den virker også overbevisende - i teorien. Den bygger imidlertid på tre svært usikre antakelser: for det første at alle faktisk vil vinne på omfattende liberalisering; for det andre at de som vinner relativt minst faktisk godtar at noen vinner mer enn de selv gjør; og for det tredje at pakkeavtalen faktisk blir gjennomført i sin helhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN ULØSTE FLOKEN i landbruksforhandlingene betraktes av de fleste som grunnen til at forhandlingene har gått i stå og WTO er i krise. Uten løsning i denne floken - ingen framgang og kanskje ingen framtid for WTO. Men forhandlinger om krav der kostnadene må bæres av få og fordelene deles av mange, er spesielt vanskelige. De kopler innenrikspolitikken særlig tett på handelspolitikken. Landbruksforslaget om lavere toller og bortfall av interne støtteordninger har støtt på sterke innenrikspolitiske barrierer ikke bare i Japan, Sveits og Norge, men også i EU-land og i USA. Det var ingen overraskelse at USA til sist satte foten ned for landbruksforslaget i Doha-runden. Det overraskende er at kommentatorer og forhandlere ikke fra første stund satte spørsmålstegn ved realismen i de amerikanske liberaliseringstilbudene. Bøndene i Wyoming og andre små stater i USA er marginale, men avgjørende stemmer ved valg og en kraft ingen president eller senator kan overse.

ETTERSOM VI LIKEVEL ikke bør avvikle WTO for å redde bøndene, er på tide å spørre om det ikke er landbruksforhandlingene som bør legges på is for å redde WTO. Tilpasninger i landbruket er nødvendig i de fleste land, innen EU, i Norge, i USA, men mer ut fra interne behov enn hensynet til fattige land. En landbruksavtale i WTO, slik den er tegnet i siste del av forhandlingene, gir selv isolert sett knapt positive virkninger for de fattige landene på kort sikt og slett ikke for mange afrikanske bønder. Og de fattige landenes mulige gevinst faller bort eller blir et samlet tap dersom i-landene får innfridd sine krav om motytelser i form av markedsadgang for sine industrivarer og tjenester i u-landene. Det at i-landene har fortsatt å stille krav om gjensidighet i forhandlingstilbudene, også i Doha-runden, er i strid med behovet for å særbehandle u-land. Parolen om «hjelp for handel» blir først reell (og realistisk) når de for alvor aktiverer prinsippet om «spesiell og differensiert behandling» som alltid har ligget i statuttene, men som i veldig liten grad har vært brukt. Den norske regjeringen gjorde et lite skritt i riktig retning da den ga opp kravet når det gjelder høyere utdanning. Når dette skrittet følges opp mer allment i og av WTO, går organisasjonen også for alvor inn på kjerneoppgave nr. 3. Men da må den for eksempel reforhandle TRIPS, avtalen om immaterielle rettigheter, slik at denne forplikter rettighetshaverne til å hjelpe u-land.

WTO HAR SÅ LANGT hatt størst gjennomslag med oppgave nr. 1, men spesielt den del som gjelder tvisteløsning. Beslutningsprosessene innen organisasjonen har med rette vært kritisert for at de ofte bryter med det multilaterale prinsippet og tillater lukkede rom og muskelbruk. Tvisteløsningsmekanismen er derimot mer åpen og nøytral. Den kan nok fortsatt tjene på å ta større hensyn til miljøkrav og bidra til strammere definisjoner av hva som er diskriminering og ulovlige tiltak. I praksis prioriterer nå de fleste regjeringer regionale og ikke minst bilaterale avtaler. Det har de gjort en stund og de gjør det derfor ikke bare fordi de globale forhandlingene mislykkes. EU, USA og Japan leder an, og store u-land følger etter i å initiere bilaterale avtaler. Det kan bety mer muskelbruk. Snarere enn å prøve å bekjempe disse avtalene, må WTO bli satt i stand til å møte dem med overvåking, regler og eventuelt regulering som virker (oppgave 2). Det gjelder ikke minst tre tusen avtaler om utenlandsinvesteringer, stimulert av at en del u-land har sagt nei til en multilateral avtale. Blant de områder WTO ikke dekker, er kontroll med aktørene og konkurransesituasjonen på de globale markedene kanskje den største uløste oppgaven.Hva så med norske interesser? For eksempel behovet for å liberalisere handelen med fisk og dermed bedre eksportutsiktene? Etter å ha nølt, har næringen bedt myndighetene forhandle fram bilaterale avtaler om markedsadgang. Den har kastet seg på trenden. Den har neppe noe valg - mens den fortsatt venter på EU-medlemskap og må se langt etter en WTO-løsning.