Kanadisk hykleri

Selv ikke etter den kanadiske fotojournalisten Zahra Kazemis død ser det ut til at angrepene mot henne vil ta slutt.

MANGE KANADIERE ble rystet da det ble lagt fram nye bevis på at fotojournalisten fra Montreal var blitt torturert til døde i iransk varetekt. I dag er det nøyaktig to år siden Kazemi ble arrestert mens hun tok bilder utenfor et fengsel i Iran - hennes eget fødeland. Som straff ble hun voldtatt og mishandlet av sine fangevoktere, hevder en lege som flyktet fra Iran for å kunne fortelle hele historien.Nå blir det gjort forsøk på å hindre at fotografiene hennes skal nå ut til publikum - og sensuren finner sted i Kazemis nye fedreland, Canada. For et par uker siden ble fem av bildene på en utstilling som allerede var blitt vist i Paris, plukket ned fra veggene på det offentlige biblioteket i bydelen Côte Saint-Luc i Montreal. Det var kommet klager fra proisraelske grupper som påsto at flere av bildene hadde «en politisk slagside» og kunne oppfattes som støtte til palestinerne. At de palestinske bildene ble fjernet, kalte Kazemis sønn, Stephan Hachemi, «en krenkelse av det min mor sto for». Med rette forlangte han at biblioteket enten viste hele utstillingen eller ingenting, så de ansatte tok ned alt som var.Denne «kanadiskproduserte» sensuren kommer på samme tid som den iranske regjeringen fortsetter å trekke ut tida og blokkerer alle forsøk på å stille Kazemis drapsmenn for retten. Etter at myndighetene nektet å etterkomme sønnens ønske om å få morens døde kropp utlevert, har Iran frikjent tre ansatte innen sikkerhetspolitiet som har stått tiltalt for drapet, og latterliggjort Canadas anmodning om internasjonal granskning. Kazemis familie sier for sin del at Ottawa «bønnfaller om, ikke insisterer på» at Teheran må redegjøre for hva som egentlig har skjedd. Brutaliteten som førte til Kazemis død i et iransk fengsel og beslutningen om å fjerne hennes fotografier i Montreal, kan ikke sammenliknes. Men avgjørelsen om å ta ned bildene av frykt for at de kunne virke «støtende», er spesielt krenkende og nedrig fordi Kazemi døde som følge av et brennende ønske om å formidle bilder av menneskers lidelser. Dette engasjementet tok hun med seg til krigs- og konfliktområder i Afrika, Latin-Amerika, Karibia og Midtøsten, inkludert Iran og det israelskokkuperte Palestina.

KANADISK DOBBELTMORAL og hykleri gjør seg altfor ofte gjeldende. Vi blir opprørt over det som skjedde med Kazemi i Iran. Likevel utviser vi flyktninger til land hvor de risikerer å bli utsatt for tortur, som Algerie, Syria, Libanon - og ja, Iran. I fjor deporterte den kanadiske provinsen Britisk Colombia 43 iranske asylsøkere, en firedobling fra 1999.Avgjørelsen om å ta ned bilder som antas å vise for mye «medfølelse» med palestinerne og deres sak, inngår også som en del av et sammensatt og forvirrende opplegg, der målet er å bringe motstanderne av den ekspansjonistiske israelske okkupasjonen av Gaza og Vestbredden til taushet - en okkupasjon som har vart i 38 år.For to somre siden gikk Canadas største mediekonglomerat, CanWest Global, så langt at det produserte en timeslang dokumentarfilm som sammenliknet propalestinske studenter ved Concordia-universitetet i Montreal med nazister. I september fikk selskapets aviser påpakning fra Reuters fordi de hadde endret nyhetsbyråets artikler. Reuters hevdet at nyhetene fra Midtøsten hadde fått en antipalestinsk vinkling. Og sjelden lar mediene oss høre stemmen til okkupasjonens mange motstandere som stiller spørsmålstegn ved den tilsynelatende brede enigheten om at palestinerne har seg selv å takke for sin elendighet.Det er ikke bare framstillingen av det palestinske opprøret som blir forvrengt hvis det da ikke blir fullstendig ignorert. Også palestinernes ansikter og liv blir fordreid eller oversett. Det var dette tomrommet av umenneskeliggjøring Kazemi ønsket å fylle med sitt arbeid. Ifølge teksten som fulgte utstillingen, illustrerte hun «dagliglivet til palestinerne og problemene de står overfor når de forsøker å bevare sitt land og sin identitet.» Bildene hennes forteller om «fattigdom, ydmykelse, lidelser og krigsherjinger». Og det hun gjorde kan da sannelig oppfattes som en trussel. Enkle bilder som fanger de menneskelige konsekvensene av en okkupasjon, er en direkte utfordring til alle som ønsker å stenge folkegruppers lidelser ute og som har funnet sine måter å gjøre det på.

DET ER IKKE for seint å gjøre det godt igjen. Kazemis bilder må umiddelbart henges opp igjen, men i langt større skala. Det ville være en ekstra flott gestus hvis representanter for det jødiske samfunnet i Canada, velkjente for sin støtte til kunstens fremme, personlig hjalp til med å henge opp fotografiene - også de fem utelatte palestinske - på veggene i et av landets største museer.Dette ville vise at kanadierne ikke bare er i stand til å fordømme sensur når det skjer i fjerne land, men at de også engasjerer seg for å forsvare ytringsfriheten og retten til å uttrykke meningsforskjeller i sitt eget land.Det ville være en passende om enn beskjeden måte å vise vår respekt for en kanadisk helt som ble drept fordi hun mente at disse ideene handler om mer enn teorier og tomme ord. New York Times, norsk enerett DagbladetOversatt av Marit Jahreie