NØD UTEN GRENSER: Bare monumenter står igjen til å minne oss om de forferdelige 900 dagene innbyggerne av St. Petersburg opplevde under andre verdenskrig. Foto: Dmitry Lovetsky / AP / NTB SCANPIX
NØD UTEN GRENSER: Bare monumenter står igjen til å minne oss om de forferdelige 900 dagene innbyggerne av St. Petersburg opplevde under andre verdenskrig. Foto: Dmitry Lovetsky / AP / NTB SCANPIXVis mer

Kannibalisme i 30 minusgrader

900 dager med brutal historie fra Leningrad.

ANMELDELSE: Mindre enn tre måneder etter at Tyskland angrep Sovjetunionen den 22. juni 1941 sto fienden foran Leningrads porter. Men da Heeresgruppe Nord ikke klarte å trenge inn i Russlands gamle hovedstad, og ingen av partene mønstret styrke nok til å slå motstanderen, besluttet Hitler at byen med 3 millioner innbyggere skulle sultes ut og fjernes fra jordens overflate.

Slik begynte «de 900 dagene». Da Wehrmacht måtte vike for Den røde armé i januar 1944, var en fjerdedel av byens befolkning, 750 000 mennesker, døde av sult.

Ufattelige lidelser Ingen blokade av noen by i vår historie har krevd så mange menneskeliv som beleiringen av Leningrad.

Lidelsene var ufattelige. Da den siste veien ut av Leningrad ble stengt 8. september, hadde byen et matvareforråd for bare én måned.

De offisielle dagsrasjonene ble satt til 250 gram brød for kroppsarbeidere og 125 gram (tre tynne skiver) for alle andre, pluss små mengder kjøtt og fettstoffer. Det tilsvarte 460 kalorier.

Poeten Vera Inber skrev i sin dagbok om en uthungret mann som ble hjulpet over gaten: «Øynene stirret som om han var besatt. Huden i ansiktet var helt stram, leppene halvåpne der de avslørte tenner som virket forstørret. Nå vet jeg hva som menes med gnagende sult».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sitatet er ett av de mange øyenvitneskildringer, brev, vitneprov og rapporter som bærer fram den britiske forfatteren, journalisten og forskeren Anna Reids beretning om Leningrad under beleiringen 1941-44. Mye av det arkivmaterialet hun refererer til er først nylig blitt frigitt.

Hun skriver at en bølge av kriminalitet slo inn over byen. De mest utbredte forbrytelsene var tyveri, ran og drap for å skaffe mat eller rasjoneringskort.

Anekdotiske beretninger om kannibalisme ble bekreftet i arkivmateriale fra politiet offentliggjort i 2004: Totalt ble 2015 personer arrestert for «lik-fortæring» eller «person-fortæring».

Usedvanlig kaldt I blokadens første fase, før byen fikk begrensede tilførsler via  «Isveien» over Ladoga-sjøen, døde 1000 innbyggere hver måned av sult, dysenteri og tyfus.

Vinteren 1941 var uvanlig kald med temperaturer under 30 minusgrader. Vannforsyningen sviktet gradvis, elektrisiteten ble koblet ut. Trikkene stanset opp og iset ned.

Ved Psykologisk institutt ble Pavlovs hunder spist. Folk forsøkte å holde seg i live med fiskelim, tapetklister, bark og sagflis.

Heltebyen Men det hersket aldri anarki i Leningrad under blokaden, og det kom ikke til opptøyer. Mange delte det lille de hadde.

Kannibalisme i 30 minusgrader

Innbyggernes oppofrelser og vilje til å overleve er for alltid symbolisert i den gripende oppførelsen av Sjostakovitsj syvende symfoni (Leningrad-symfonien) 9. august 1942 mens general Govorov iverksatte et stormangrep for å hindre at konserten skulle bli avbrutt av flyangrep.

Også beretningen om Leningrads titusener av foreldreløse barn som ble hentet ut fra «døde hus» og evakuert over den islagte Ladoga-sjøen er en heltehistorie som med rette ble brukt av byens myndigheter.

Sovjetiske myter Et annen side av krigens Leningrad kom til syne etter kommunismens fall, da «sirupen ble skrapet av»: Stalinismens skremmende likegyldighet overfor menneskeliv førte til handlingslammelse og frykt for å ta gale beslutninger, og det hemmelige politiet arresterte harmløse borgere også da tyske soldater sto 15 kilometer fra Eremitasjen.

Anna Reid skriver at noe av hensikten med boken er å korrigere sovjetiske myter. Hun er da også mye mer negativ enn Harrison E. Salisbury i «De 900 dagene» fra 1969, blant annet i vurderingen av Leningrads partisjef, Andrej Zjdanov.

Men til tross for desperasjon, misgjerninger og svik er én ting klart: Leningrad overlevde alt.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 29.10.2012.