Kanon-bra kunst?

12 kunstverk er kåret til de mest betydningsfulle fra de siste 60 åra.

Når en håndfull kunsthistorikere, kunstnere og kuratorer gis i oppdrag å trekke fram de 12 mest betydningsfulle norske kunstverk fra de siste 60 åra, sier det seg selv at en slik kanonisering styrer utenom dusinvarene. Det har da også kvintetten bak Morgenbladets initierte kåring av listetoppene gjort. Storparten av de valgte verkene er allerede innskrevet i kunsthistorien, innlemmet i sentrale samlinger eller på annen måte gått inn i en felles bevissthet som banebrytende bidrag.

JURYEN BESKRIVER arbeidet med å komme fram til de utkårne som «resultat av utallige kompromisser, søvnløse netter og økende desperasjon», etter som brorparten av billedkunsten fra perioden etter Munch gradvis forsvant mellom hendene på dem. Det betviles ikke. Derimot virker det høyst tvilsomt når de første 15 åra fra perioden er helt utradert som grunnlag for utvalget. At Arne Ekeland - som i denne 60-årsperioden malte innbyrdes ulike mesterverk som «Frihetens søstre» og «Det hvite taket faller» - heller ikke oppnår kanonstatus, forekommer mildt sagt forunderlig.

PÅ VEIEN fra Stenersenmuseet passerer jeg «Fuglen» av Arnold Haukeland, og det slår meg ikke bare at hans «Air» eller «Atomidol» ville vært et slående skulpturelt motstykke til Jakob Weidemanns markante maleri «Storfuglen letter». En ting er at disse arbeidene var omstridte i sin tid og har stått seg siden. Men de illustrerer også i denne sammenhengen et totalt fravær av skulptur. Der et annet savn er Bård Breiviks konseptuelt åpne og materialmessig sammensatte Åre-serie fra 70-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JURYEN HAR imidlertid vært våkne for betydningen av konseptuelle og tidsavgrensete prosjekter med lang virkningshistorie, slik som Marianne Heskes «Gjerdeløa» fra 1980 og «Indre rom 1.Gummirommet» av Per Inge Bjørlo (1984). Selv om dokumentasjonen aldri kan kompensere den direkte opplevelsen, har den fotografiske formidlingen av disse prosjektene gitt dem noe av en ikon-status i ettertida. Per Kleiva og Kjartan Slettemark har derimot skapt desiderte ikoner i etterkrigsperioda. Når det gjelder sistnevntes bilde, så er det langt mer kjent enn den omstendelige tittelen «Av rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør».
MALERIET
- med et spenn fra Weidemann og Inger Sitter via Odd Nerdrum og Leonard Rickhard til Olav Christopher Jenssen - dominerer også i denne sammenhengen. Men også innenfor dette mediet fins det verker fra for eksempel Johs. Rian, Lars Tiller, Johannes Vinjum, Bjørn Carlsen, Bjørn Ransve, Kjell Torriset og Mari Slaattelid som kunne ha kommet i betraktning. Og hva med et så særegent bidrag som Håkon Blekens kulltegninger fra 70-tallet? De hadde vært et spennende supplement til Tom Sandbergs suverene foto innenfor svart/hvitt-skalaen.

DET MEST verdifulle ved denne kunstkåringen ligger nok i dens karakter av å være innspill til en debatt om hva som gjør verker viktige. Og at kanoniseringen ikke er foretatt av folk med en kommersiell tilknytning til kunstlivet. Selv om slike rangeringer også brukes markedsmessig for alt det de er verd.