Kanon til besvær

Ved å skrive at jeg foretrekker Madonna framfor Ally McBeal har jeg bekjentgjort en kanon.

Fenomenet behandles inngående i siste nummer av tidsskriftet Agora, kanskje som en fri fortsettelse av debatten omkring Harold Blooms «Vestens litterære kanon», kanskje som en inspirasjon fra årtusenskiftets allehånde rangeringer. Ordet kanon betyr regel eller rettesnor, og er ofte brukt innen den katolske kirken. Kanon kan omfatte alt fra skriftstykker til helgener. Hvem er vakrest og hvem er best? Det vil alltid komme an på øynene som ser, sansene som reagerer, på bevegelser i en hemmelig hormonell substans eller et fortrengt barndomsminne. Hva vet jeg, og hva vet Harold Bloom? Den amerikanske litteraturprofessoren kan belegge og begrunne sine synspunkter med et vell av viten, men beveger seg i et intellektuelt landskap som er fullt av feller. «Litterær kanon og filateli» heter en interessant artikkel av Peter Luthersson. Med frimerket som tilsynelatende uskyldig utsiktspunkt ser han nærmere på nasjonale holdninger og verdilegging. Den første forfatteren som Storbritannia beæret med frimerkeportrett var Shakespeare; i Spania var det Cervantes, i Sverige Emmanuel Swedenborg. Ingen store overraskelser. Hva skjedde i de nye statene som ble frigjort fra koloniveldet på 60-tallet? Hva med den svarte kanon? Her er lokale presidenter og statsledere, her er Marx og Lenin. Men her er også påfallende mange hvite forfattere. Ja, her er for eksempel Rudyard Kipling, imperiets forsvarer, framstilt på et frimerke fra Den sentralafrikanske republikk 1977. Enda mer besynderlig er det at prinsesse Diana på 1980-tallet dukker opp på frimerker i Nord-Korea. Er det slik å forstå at ikoner er overnasjonale i sitt vesen? Eller er frimerkene bare en handelsvare som gir hard valuta? Tingenes tilstand er med andre ord noe annet enn det tilsynelatende. Av de mangfoldige muligheter innen kanonologien tar vi også med en prøve fra den store svenske undersøkelsen av borgerlighetens matvarer. Med referanser til omfattende feltstudier på barer verden over, med tilhørende fysiologiske, psykologiske og kulturhistoriske iakttakelser, kan vi her presentere cocktailens kanon: Old-fashion, Whisky Sour, Dry Martini, Manhattan Daiquiri, Sidecar og Mint Julep. Skål. Så kan hver især grunne over virkeligheten.