60-TALLET: Den tidlige Bob Dylan står i fokus på to nye utgivelser denne uka. Her er han på Kronborg Slott, Hamlets hjemsted, 24 år gammel. Foto: Jan Persson
60-TALLET: Den tidlige Bob Dylan står i fokus på to nye utgivelser denne uka. Her er han på Kronborg Slott, Hamlets hjemsted, 24 år gammel. Foto: Jan PerssonVis mer

Kanonsalver fra 60-tallet

De tidligste demoene og hele 60-tallet i mono.

|||ALBUM: Den niende i rekken av Bob Dylans såkalte «Bootleg Series» er først og fremst et vitnesbyrd om hvilket potensial den unge sangeren hadde da han kom til New York for å søke lykken i januar 1961.

En musikalsk eventyrer, besatt av den amerikanske blues & country-tradisjonen.

Og lidenskaplig opptatt av å krysse den med sin egen kreative begavelse.

Han har ladet kanonene, en ferdig artist, men samtidig inne i en eksplosiv utvikling.

48 sanger Bob Dylan var bare 20 år gammel da de tidligste demoene på denne boksen ble framført for det lille selskapet Leeds tidlig i 1962.

Noen uker tidligere hadde han spilt inn sitt første offisielle album for John Hammond på Columbia, «Bob Dylan», men fortsatt var det noen uker før det kom ut.

Vi møter altså en Dylan helt på terskelen av sin karriere.

«The Original Mono Recordings»

Bob Dylan

6 1 6
Plateselskap:

Columbia/Sony

Se alle anmeldelser

Seinere spilte han inn en serie sanger for selskapet Witmark, over en to års periode fra 1962 til 1964.

«The Witmark Demos 1962-1964» rommer 48 sanger, samtlige Dylan-komposisjoner bortsett fra «Baby Let Me Follow You Down».

15 av dem har aldri før vært utgitt på Dylans egne studioplater.

La det straks være sagt at det ellers fyldige heftet, med et forord av Colin Escott, kunne vært mer informativt om hver enkelt låt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det sier ingenting om sted og dato eller hvilke sanger som publiseres med Dylan for første gang.

Sjeldne sanger Uansett: Innspillinger som lenge har vært bootleg-perler i Dylans fankretser, er nå renset opp så godt det lar seg gjøre (fortsatt er opptakene både ruklete og primitive, men uhyre stemningsfulle).

Låter som ikke ble funnet verdige til de tidlige albumene, kommer for en dag; sanger som «The Death of Emmett Till», «Bound to Lose, Bound to Win», «Hero Blues», «Guess I'm Doing Fine», «Long Ago, Far Away» og ikke minst den stemningsfulle «Ballad For a Friend».

Kanonsalver fra 60-tallet

Dylan liker å betrakte sine sanger som ueksponerte negativer, som kan framkalles i mange vidt forskjellige versjoner.

Lytt for eksempel på «Tomorrow is a Long Time», tidligere bare utgitt i en liveversjon, og sammenlign den med Judy Collins' tidlige utgave og ikke minst med Elvis Presleys fantastiske versjon, som ble utgitt som bonusspor på en film-LP i 1966.

Dylan behersker den tradisjonen han har viet seg til; enten det dreier seg om blues, ballade, talkin' blues, protestsang, skillingsvise.

Dette er røttene, og selv om mye er blitt podet inn i Dylans musikalske stamme opp gjennom åra, er det en sterk konsekvens i verket hans — fra disse forsøkene fram til de nyeste platene.

Dylan er løs i snippen. «Let's just put this one down for kicks», sier han, stemmer gitaren og spiller den svingende «All Over You», også en av de «nye» sangene.

Back to mono Den andre boksen som slippes i dag, rommer Dylans åtte første album — samtlige tilhører rockens kanon — i monoutgave, «slik de var ment å høres ut».

Kuriøst selvsagt, etter at stereomiksene har vært ut i noen tiår.

«The Original Mono Recordings»

Bob Dylan

6 1 6
Plateselskap:

Columbia/Sony

Se alle anmeldelser

Men kraftfullt, direkte, tett og kompakt, samtidig som det har rik klangbunn — i likhet med Beatles' monoboks, som kom i fjor.

Nye lyder kommer til overflaten, som man har glemt, eller aldri hørt før.

Nydelig utført samlersnadder, naturligvis, med liner notes av Greil Marcus. Og du trenger bare én høyttaler.

I sin tid var det en sensasjon da stereoutgavene kom. Nå er mono det hippeste på gata.

Pussig hvordan historien går i sirkel.

Kanonsalver fra 60-tallet