UTESTENGT: - Vi opplevde å bli totalt utestengt fra både bygda og skolen fra dag én,           uten noensinne å få noen forklaring på hvorfor det ble slik, skriver en mor om sin opplevelse av å flytte fra byen til landet. Illustrasjonsfoto: Image Source / NTB Scanpix
UTESTENGT: - Vi opplevde å bli totalt utestengt fra både bygda og skolen fra dag én, uten noensinne å få noen forklaring på hvorfor det ble slik, skriver en mor om sin opplevelse av å flytte fra byen til landet. Illustrasjonsfoto: Image Source / NTB ScanpixVis mer

«Kanskje det ikke er noe galt med meg likevel, mamma?»

Hva gjør vi når det ikke er barn som mobber, men snarere en skole, en arbeidsplass, et lite samfunn?

Meninger

Vi er blitt flinke til å snakke om mobbing i Norge. Forebygging, nulltoleranse, langtidseffektene.

Dette er bra, for mobbing er et viktig tema, og mobbing er farlig. Vi har alt å vinne på at samfunnet vårt slår hardt ned på enhver form for mobbing, og lærer barna våre toleranse og personverdi fra tidlig alder. Men hva gjør vi når det ikke er barn som mobber, men snarere en skole, en arbeidsplass, et lite samfunn? Hvordan kan vi forebygge og umuliggjøre at en utdanningsinstitusjon misbruker sin posisjon og samfunnsfunksjon ved å utøve systematisk psykisk vold mot de svakeste i samfunnet vårt - barna?

Jeg har nemlig opplevd noe av det verste en mor kan oppleve i møte med en skole - en skole som fryser ut et lite barn, kritiserer det konstant på urimelig grunnlag og som med kun ett unntak styres av totalt inkompetente mennesker med et sjokkerende menneskesyn. Hvordan kan de slippe unna med noe sånt, spør du? Jo, de er en liten privatskole langt ute på landet og de slipper da unna med det meste, er min erfaring.

Men det holder ikke å avfeie grov mobbing med å skylde på Bygdedyret, som skjedde da jeg klaget. Og klaget. For Bygdedyret er ingen søt liten kuriositet på landet som vi kan le litt av - bygdedyret er farlig og det bør faktisk dø. Det er mye snakk om at distriktskommunene i Norge ønsker å tiltrekke seg flere innbyggere, men da er det kanskje en tanke å fokusere litt mer på toleranse og hvordan man møter nye mennesker, både i skolevesenet og i samfunnet for øvrig?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg hadde en visjon. Som mor er jeg selvfølgelig særdeles opptatt av mine barns utdannelse og velferd, og jeg hadde gjort meg mange tanker om hvor og hvordan det er best for dem å vokse opp. Etter mange års hektisk storbyliv med høyt tempo og mye reising, ønsket jeg at mine barn skulle få oppleve en friere verden enn den de hadde på Frogner.

Jeg fant en koselig liten skole på landet, med dyr og skog rett utenfor. Som forfatter kan jeg jobbe hjemmefra og tenkte vi alle ville kunne trives et sted med lavere tempo og frisk luft. Not so much. For ingen sa hei engang. Ingen ønsket oss velkommen til bygda, med unntak av ei dame som snek seg bort til meg i butikken og hvisket i øret mitt: Pass på at dere ikke stikker dere frem her i bygda, for da melder dem deg til barnevernet.»

Hvem er dem, tenkte jeg, men damen hadde allerede forsvunnet, hun var vel redd for å bli observert i samtale med Frognerfruen, som jeg senere fant ut at de kalte meg. Hun skulle få rett.

Matpakken var feil, sa skolen. Vi så på Facebook at du var i London da det var foreldremøte, sa skolen. (Ehm. Ja. Jeg jobber, skjønner dere). Dere kom litt sent hjem på søndag (kl 19.00) når det var skole neste dag, sa skolen, etter å ha blitt tipset av en «velmenende nabo» som fulgte ekstra godt med bak gardinene når bilen min kom inn på gårdsplassen.

Barna dine har rare navn, sa barnehagen - det forvirrer dem. Sønnen din er umulig, sa skolen. Alt var galt hele tiden. Ymtet man frampå at det var noe overraskende med så mye negativitet, særlig med tanke på at jeg aldri har fått en eneste klage fra verken barnehage eller skole eller noen annen kontekst jeg ferdes med mine barn tidligere, fikk man til svar at «alenemødre ofte sliter med å ta seg av barna og derfor må de følge ekstra godt med».

Kort oppsummert, vi opplevde å bli totalt utestengt fra både bygda og skolen fra dag én, uten noensinne å få noen forklaring på hvorfor det ble slik. Det endte med at jeg etter å gjentatte ganger ha klaget på svært skjerpende omstendigheter rundt skolen og dens tilbud, tok min sønn ut av skolen. De svarte med å true meg med barnevernsanmeldelse på grunnlag av at jeg er uegnet som mor.

Hvordan kan vi tillate at en utdanningsinstitusjon kan opptre slik? Hvordan kan vi forebygge organisert samfunnsmobbing som potensielt kan få svært alvorlige konsekvenser, både på arbeidsplasser, i skolen, og i nabolaget? Det holder ikke å skylde på Bygdedyret eller janteloven - dette handler om grunnleggende verdier og hva slags samfunn vi ønsker å skape.

Heldigvis for meg og mine barn bor vi nå et fantastisk sted og barna stortrives og lykkes i ny skole. «Kanskje det ikke er noe galt med meg likevel», sa åtteåringen min til meg her om dagen - det hadde han nemlig fått høre gjentatte ganger på den gamle skolen. «Moren din bryr seg ikke om deg», hadde han også fått høre.

Jeg er sjeleglad for at jeg hadde ressurser og anledning til å fjerne mine barn fra denne situasjonen, men hva med alle de som er vanskeligstilte? Skal de finne seg i å trues med barnevernsanmeldelser på løgnaktig grunnlag,

Skal de finne seg i at barna deres opplever systematisk utestengning?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook