Kanskje heller biff alene?

Underholdende spørsmålstegn om 70-tallsraddisene.

Diktatoren Francos død i 1975 feires med ellevill jubel i kollektivet «Tillsammans», en kostelig innledning på Lukas Moodyssons film. Forventningene har vært spent til et sjeldent bristepunkt, for mannen bak en suksess som «Fucking Åmål» la selv lista høyt. «Tillsammans» er en annen historie, og enhver med bare et svakt minne om 70-tallets radikalere, deres høystemte idealisme og urealistiske politiske mål - for å si det pent - må karakterisere stofftilfanget som «gefundenes fressen».

Raljering

Innledningen representerer noe av det beste ved filmen. Moodysson går bokstavelig talt under 70-tallsdynene med liv og lyst:

I kollektivet gjelder det å stå ubesværet truseløse på kjøkkenet, diskutere kjønnsroller og ha fri sex like utvungent som gjaldt det en trikketur.

Ungene er oppkalt etter Tet-offensiven - Vietnam 1968 for de yngre - de leker revolusjon og blir stadig forsøkt vervet til marxistiske studiesirkler. Regissøren og hans skuespillere boltrer seg uhemmet i en både godmodig og treffende raljering over en epoke og en livsstil som tidvis kan virke mer sjarmerende enn den egentlig var. Det er jo ikke bare enkelt å «heller spise grøt sammen enn biff alene», som det heter i markedsføringen. Til kollektivet flytter Elisabeth (Lisa Lindgren) med barna sine inn til broren Göran (Gustaf Hammarsten), på rømmen fra sin fordrukne ektemann Rolf (Michael Nyqvist).

Innebygde konflikter

Livet utenfor er noe ganske annet enn livet innenfor kollektivets plakatdekte vegger, og det er ungene som får svi for de voksnes manglende styring over seg selv.

Moodysson har gjort en praktinnsats med barna. De spiller som små stjerner, bevegende og naturlig. Så her veksles det mellom drama og komedie, tristhet og livsglede. De innebygde konfliktene i kollektivet, for så vidt i hele 70-tallsradikalismen, synliggjøres med nykommerne. Og hva så, lille Lukas?

Ikke godt å si. Etter å ha lagt ut en rekke spennende tråder, brettet ut svære motsetninger og personlige dramaer, skal alt nøstes opp. Da ser det ut som om Moodysson har falt for den løsningen han helst ville ha uten hensyn til den foregående halvannen timen.

Det blir for enkelt, for greit, for sjarmerende - for villet. Kanskje var det bare en bagatell av en film og en epoke, eller hva?

UNDERHOLDENDE: Michael Nyqvist og Lisa Lindgren i en av scenene i «Tillsammans».