Kanskje ler vi en dag

Stortingsrepresentant Jan Simonsen (Frp) er blitt «hengt ut» (for å bruke massemedienes ord) som homse og pakistanerelsker. Først under en 1. mai-tale for hundre sjeler i Rælingen, deretter på Internett, der den samme talen ble tilgjengeliggjort. Han blir fly forbanna. Så langt er jeg helt med.

Så er det jeg faller av. På alle sider av karusellen.

La meg sånn av gammel vane ta media først. Bare sånn helt lynraskt.

Det slår aldri feil. Vift litt med ordene homse eller lesbe, så hopper Akersgata med omkringliggende herligheter. Man mister fokus på hva saken dreier seg om, og koser seg åpenbart over muligheten til helt åpent og uten blygsel å kunne stille spørsmålrekker av typen: «La oss ta det i rekkefølge, Simonsen. Er du homofil? - Nei! - Har du tidligere vært homofil og kan du tidligere ha hatt en mannlig samboer? - Nei!» Og merk, merk: De fete typene i svarene er ikke mine, ei heller utropstegnene.

  • For å sitere min amerikanske venn da jeg uoppfordret opplyste at jeg hadde tenkt meg en lang tur på do: «Thank you for sharing this valuable piece of information with me...»
  • Ryktemakeri er et fenomen like gammelt som menneskeheten selv. Rykter surrer og går. Rundt i ring. Som regel er de tatt ut av det blå. Av og til inneholder de et snev av sannhet, historien om fjæra og de fem hønsene. Dessuten er rykter av og til sanne. Da kalles de gjerne sladder. Det skriver seg til forhold vi andre ikke har noe med. Vi vet det egentlig, men klarer ikke å holde kjeft. De er for saftige, for fristende. «Men jeg forteller det bare til deg, altså, du må ikke si det videre.»
  • I en interessant artikkel i Dagbladet tirsdag gjør John Olav Egeland gjeldende noen betraktninger om saken. Han etterlyser mer åpenhet fra alle homsene og lesbene i vårt politiske liv og andre offentlige arenarer. Man må utrydde det homofile som sensasjon. (Det artige poenget i at Egelands artikkel står i samme avis som i to dager tynte det sensasjonelle ut av en homosak, lar jeg ligge...). Motspørsmålet er selvsagt: Hva pokker er åpenhet? Er man ikke åpen homofil før VG eller aller helst Se og Hør har vært hjemme på besøk? Artikkelen er på mange måter både klok og fordomsfri, men Egeland mer enn antyder at det bare er én riktig måte å være «åpen» på. La meg ta et eksempel fra de heterofiles rekker: Mia Gundersen og Elisabeth Andreassen synes ikke å være synderlig opptatt av å skjerme selv de mest intime deler av sitt privatliv. Men pressen har da ikke dyttet på oss privatlivet til Harald Norvik eller Fridtjof Frank Gundersen? Det kan da ikke være slik at fordi man er homofil, så skal man fratas retten til å holde privatlivet privat? Skillet åpent homofil/skaphomse kan da umulig gå ved terskelen til avisredaksjonene!
  • Egeland er ikke alene om å etterlyse denne underlige formen for diktert «åpenhet». De(n) homofile organisasjonen(e) er enda mer enøyd i dette spørsmålet. Og de har selvsagt også sitt å si om Simonsen-saken.
  • Om det er slik at Jan Simonsen er mer krenket over å bli omtalt som homofil enn han ville vært dersom ryktet var at han nettopp hade giftet seg med en tredve år gammel kvinnelig fotomodell, så må han da i himmelens navn ha lov til det! Den seksuelle integritet ligger i kjernen av hele vår menneskelighet. Å bli satt i en annen bås enn den vi føler oss hjemme i, kan da være krenkende for noen hver. Dette er et faktum homofile i særlig grad har erfart!
  • Min bekymring ligger et annet sted. De siste årene har vi i Norge hatt en svært oppløftende utvikling i folks syn på homofili og homofile. Alt går sin gode gang, om enn noe seint i svingene, sånn av og til og her og der; særlig for de unge og utålmodige. Homofile lever og blomstrer, med unger og kjerringer og elskere og slektsstevner og julemiddager og en og annen flørt på jobben. Noen har det riktignok fortsatt helt forferdelig. Noen har det ganske ille. Noen klarer aldri helt å kvitte seg med skammen. Men flere og flere blir akseptert, overalt og fullt ut.
  • De som kan utsette denne prosessen, står i dag tilsynelatende på hver sin side i en slags «kamp». På den ene siden har vi en bestemt gruppe homoaktivister som bærer så over seg i sin bestreben etter likhet, kombinert med en overfokusering på hvor fæle «de andre» er mot «oss», at de til tider og i alle fall i noen av sine virkemidler bare virker frastøtende og ikke minst isolerende. På den andre siden har vi de dystre deler av kristenfolket med et oppland av seksuelle angstbitere som i sin uforståelige avsky for noe de strengt tatt ikke behøver å tenke særlig mye på, terper den samme visa om og om igjen: «Det er så unormalt, det er så unormalt.»
  • Jeg leste en kronikk i Dagbladet her om dagen, skrevet av Kjell Erik Øie. Den var rettet til guttene hans som fortsatt er småunger, og som vokser opp med to mammaer og to pappaer. Da jeg la den fra meg, slo det meg: Bare en eneste ting kan hindre disse to ungene, Tobias og Bastian, i å vokse opp til sterke, flotte mennesker. Og det er de falske hylene som gjaller over hodene deres fra hver sin kant:

Det Jan Simonsen har grunn til å være hoppende forbanna over, er selvsagt at en eller annen 1. mai-taler finner det betimelig i det hele tatt å si noe om hvordan Jan Simonsen lever livet sitt utenfor Løvebakken. Og når ryktesprederen selv til overmål hevder at han synes å huske et eller annet fra en avisartikkel for noen år siden, men kanskje han burde ha slått opp en gang til; ja da er det virkelig grunn til bekymring. Gudskjelov har mannen sjefer som ilte til med offentlig og betingelsesløs beklagelse i alle kanaler. Derved burde den konkrete saken være ute av verden, i hvert fall for Arbeiderpartiet og Jan Simonsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men ikke rent prinsipielt.

Ryktemakeri og sladder kleber ved våre liv som primærbehov på linje med sult og tørst. Urgammelt og opprinnelig. Men noe er nytt: Æreskodeksen som i hvert fall fikk de fleste av oss til å foreta en ør liten tenkepause, en smule vurdering av hva vi sa til hvem under hvilke omstendigheter, er i ferd med å bli borte. Den nevnte 1. mai-taler kjenner ikke denne kodeksen. Det burde mane til ettertanke for noen hver.

De er harme. Virkelig harme. Ikke på 1. mai-taleren, må vite. Men på Jan Simonsen, som ikke liker å bli utlagt som homofil. For dette burde da ikke støte noen, sier representanten fra de kanter, og reaksjonene til Simonsen skal bekrefte hvor kort vi er kommet her til lands. Når det gjelder frigjøringa, altså.

Bboohhhhffff. (Dette onomatopoetikon skal beskrive luften fra mine bollekinn idet den oppgitt tvinges over lukkede lepper.)

Utspillet fra LLH føyer seg uelegant inn i mønsteret som en viss type homoaktivister har fulgt i mange år. Man argumenterer så livsfjernt og bastant for likhet i alle sammenhenger at hele gruppa blir stående selvlysende av forskjellighet tilbake.

Men, hva leser man ikke i Dagbladet. «Dette er outing,» sier lederen for LLH. «Jeg er paff over at (det er) en politiker i Ap som går så langt.»

Mer finurlig kan man knapt få sagt det! LLH hevder at ryktene om Jan Simonsens seksuelle legning er sanne (for bare da gir det mening å snakke om outing). Det er altså selve outingen det er grunn til å bli «paff» over. Hadde jeg vært Jan Simonsen, ville jeg styrt advokaten min i retning LLH i stedet for å bry meg med en rådgiver i Ap som ganske sikkert har fått så hatten passer av sine egne allerede.

Simonsen om det.

Dette er en utvikling som ikke lar seg stoppe. Om ti år kunne vi ledd av det hele. Da kunne vi ha rynket panna og forsøkt å huske hvem disse tullingene var, disse fra kirka og snerpet småborgerskap som var så redde for annerledesheten at de ville sette kyskhetsbeltet på alle som hadde et kjønnsliv mildt fravikende fra deres eget.

Kanskje vi til og med kan det. Allerede om ti år, mener jeg. For at dette kommer til å skje med tid og stunder, er udiskutabelt og hevet over enhver tvil. Homofobien er en død hest som bare haltende og skoløst drives fram i krampetrekninger av forgangen styrke.

«Vi er så like dem (ekko: Vi er så homofile, og dere hater oss)!»

«De er så annerledes enn oss (ekko: De er så homofile, og vi hater dem!)»

Dette landet består av over fire millioner mennesker. Hver eneste en av oss er unik. Ikke to av oss er like.

Lykke til, Tobias og Bastian.