Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Aktiv dødshjelp

Kanskje mor heller burde fått en sprøyte

Jeg har sett på nært hold hvordan den såkalte lindringsfasen, som Rådet for legeetikk kaller det, utspiller seg.

TØRKER UT: Det er ingen lindring i å ligge i en seng, der pårørende ser etter et par dager at kroppen til deres kjære mister mer og mer væske og man ser beina tydelig stikke ut, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
TØRKER UT: Det er ingen lindring i å ligge i en seng, der pårørende ser etter et par dager at kroppen til deres kjære mister mer og mer væske og man ser beina tydelig stikke ut, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

I artikkelen i Dagbladet 14. februar i år om aktiv dødshjelp uttaler leder for Rådet for legeetikk, Svein Aarseth seg og sier «Vårt oppdrag er å helbrede, lindre og trøste, som det står i våre etiske regler, og for oss framstår aktiv dødshjelp som et totalt brudd med den etikken.»

Jeg har en nyhet til deg, Aarseth. Norske leger driver aktiv dødshjelp nesten hver dag! Eller; jeg kan strekke meg til «Aktiv/passiv».

Jeg har sett på nært hold hvordan den såkalte lindringsfasen, som dere kaller det, utspiller seg.

I mitt tilfelle: En lege kommer inn og ser på pasienten i ti minutter og får vite litt om hvordan sykdomsforløpet er, og så bestemmer han at livet skal avsluttes.

Man spør om man ikke har noe å si, ikke noen bestemmelse i denne beslutningen, men får bare til svar at nei, det har man ikke. Det er han som bestemmer.

Alt skal vekk; medisiner, intravenøst og ev næring.

Hva med litt intravenøst i alle fall, spør jeg. Nei, det vil bare forlenge forløpet, sier legen og jeg lurer på om han har noen empati i det hele tatt.

Hva skjer når alt tas vekk? Jo, pasienten tørker ut og dør.

Det er ingen lindring i å ligge i en seng, der pårørende ser etter et par dager at kroppen til deres kjære mister mer og mer væske og man ser beina tydelig stikke ut.

Pasienten blir mer og mer forvirret og den eneste væsken de får er via en munnsvamp som fukter munnen.

Morfin kommer inn i bildet når dødspusten begynner. Og den kan vare i dager.

Fra en pårørende sitt ståsted så er dette ingen lindringsfase, ingen trøst, bare hjelp til å dø på en vond og unødvendig måte, for vi ser hvordan våre kjære har det.

Dere kan si at pasientene ikke kjenner noe, og at det er verre for oss som ser på, men det vet dere faktisk ikke. Ingen vet.

Ville jeg heller sett at min mor fikk en sprøyte som tok livet hennes fortere?

Kanskje.

Jeg ville i alle fall hatt det valget, for å se henne ligge der med en dødspust som varte over 30 timer er noe av det verste jeg har opplevd.

Jeg ser ikke helt hvordan det å tørke ut et menneske til hjertet stopper, er så mye bedre.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media