Kanskje råd til å redde klimaet

Midt i klimavalgkampen utfolder det seg en historisk mulighet for Norge til å bidra til å løse klimakrisa. Regjeringen må bare sjekke at den ikke har brukt opp alle pengene i bompengepakka.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer
Kommentar

I går fikk vi et godt eksempel på det korte, og det lange perspektivet i politikk og samfunnsutvikling. Mens landets politikere løper hals over hode for å mobilisere de siste velgerne i det som ser ut til å bli et gedigent klimavalg, ble det kalt inn til et par pressekonferanser på Den norske opera i Oslo. Inne i det halvfulle konferanserommet ble det signert avtaler og gitt lovnader som kan bety enorme kutt i klimagassutslipp. Det var ikke et klimabrøl, det var lyden av signerende penner som skrapte mot intensjonsavtaler, og en høynivåkonferanse i storsalen; industrisektorens sakte vei mot mulig nullutslipp i 2050. Det skjer, som det heter i klimakretser – kanskje, får vi legge til.

Karbonfangst- og lagring, er det vi snakker om. Bak dette søvndyssende begrepet skjuler det seg en teknisk og industriell løsning som kan ta pusten fra enhver fireåring. Hør bare her: Ideen, som allerede er tekno-"logisk mulig, er å fange CO2 som slippes ut i industriprosesser, omdanne det til flytende væske, frakte det på skip og pumpe det ned under havbunnen i Nordsjøen. Som en slags omvendt oljeproduksjon. Dette nærmest vanvittige foretagendet har vært diskutert i et par tiår nå, men blitt avvist av industrier og politikere som halsbrekkende komplisert og ikke minst halsbrekkende dyrt.

- BEKYMRINGSFULLT: Aldri før har det smeltet så mye is på Grønland. Reporter: Emilie Rydning Vis mer

Men tidene forandrer seg, det vil si; tida begynner å bli knapp. Etter at nær sagt alle land i verden signerte Paris-avtalen i 2015 og forpliktet seg til å bidra til å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, og etter at FNs klimapanel presenterte hva det faktisk betyr for utslippende våre, er det ingen vei utenom. Klimasgassutslippene må halveres innen 2030, og de må bort innen 2050. Vi må avkarbonisere, energispare, skape bioøkonomi og sirkulærøkonomi – og vi må drive med karbonfangst- og lagring, såkalt CCS.

Vi må faktisk forbi dette også, vi må legge til et par bokstaver, til BECCS, for å klare å unngå det som regnes som katastrofale klimaendringer. BECCS er karbonfangst og lagring, hvor vi ikke henter utslippene fra produksjon, men fra lufta. Bioenergy with carbon capture and storage (BECCS) er å plante skog, brenne det for energiproduksjon, og så lagre CO2-en under bakken. Og vi må gjøre det i massiv skala fram mot 2050.

Med alt dette oppe og framme, som forutsetning for politikere og industrier, er det egentlig ikke rart ting begynner å bevege på seg igjen.

Det er derfor Norge har brukt 3,2 milliarder kroner på å utvikle karbonfangst- og lagring under Solberg-regjeringen. I går lekket olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp) at regjeringen bevilger nye 225 millioner i neste års budsjett. Det er derfor EUs klimakommisær i går var i Norge for å gi sin støtte til CCS-prosjektet, og langt på vei lovet milliardstøtte for å bidra. Det er et gjennombrudd, flere EU-land har til nå vært motvillige. Det er også derfor Equinor, som sammen med oljeselskapene Shell og Total utvikler dette vanvittige prosjektet i Nordsjøen som fireåringen din ville mistet pusten av, i går kunne presentere sju nye samarbeidspartnere i Operaen i Oslo. Blant disse sju er verdens største stålprodusent Arcellor Mittal, en av verdens største sementprodusenter HeidelbergCement AG, og den franske gass-giganten Air Liquide.

Deres interesse i dette er grunnleggende: Hvis de skal kunne produsere sement, stål og gass-produkter i Europa i 2050, vil de være helt avhengig av å kvitte seg med CO2-utslippene sine. Den eneste kjente måten å gjøre det på, er karbonfangst- og lagring.

Hvis CCS-historien blir et moderne industrieventyr, vil det kanskje bli laget en tv-serie om dette en dag. Omtrent som NRKs «Lykkeland». I så fall vil scenen fra Operaen i går ha en påfallende nervøs og påholden hovedperson: Kjell-Børge Freiberg. For der alle inviterte lovpriset initiativene og prosjektet, hadde Freiberg klare forbehold. Han understreket det i flere taler: Norges bidrag avhenger av at prosjektet vil føre til internasjonal teknologiutvikling og kostnadsreduksjon.

Det har man nå langt på vei kommet i gang med, men det stopper uten staten. Til sjuende og sist står dette på hvor mange milliarder regjeringen kan avse på statsbudsjettet, og det vil kunne bli betydelig de neste årene for å få det til. 12-14 milliarder kan prosjektet koste totalt, statens andel ikke er avklart.

Denne regjeringen har nettopp brukt opp et par milliarder årlig, i ti år, på å løse bompengebråket. Så spørs det bare om de har råd til å løse klimakrisa også.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.