BET Awards, juni 2010: Kanye West fremfører «Power» live for aller første gang, på en scene utformet som en fjelltopp, iført gull-lenke-kjedet fra videoen. REUTERS/Mario Anzuoni 
BET Awards, juni 2010: Kanye West fremfører «Power» live for aller første gang, på en scene utformet som en fjelltopp, iført gull-lenke-kjedet fra videoen. REUTERS/Mario Anzuoni Vis mer

Ukas vers:

Kanyes (makt)kamp

Med stor makt følger ...stor maktesløshet? Om man skal tro på Kanye West i hvert fall.



Det er flere grunner til at jeg har hatt den på hjernen konstant en ukes tid nå, Kanye West-låta «Power» fra 2010. Som et resultat av en litt musikknerdy tankerekke som slo meg i dusjen sist helg, for eksempel: Et egenartet fenomen innen rap og annen samplebasert musikk, som oppstår når et sample som på ingen måte skulle kunne fungere, av uforklarlige årsaker sitter som et skudd. Nei, jeg tenker ikke på lån på tvers av sjangergrenser og sånne overfladiske ting, men rent musikalsk og lydmessig. Når selve lydbildet, lydkarakteren og kanskje til og med det tonale i et stykke musikk skiller seg så radikalt fra hovedfundamentet i låten det plasseres inn i via sampleren, at ingen kunne forutsett at dette skulle fungere, langt mindre forklare hvordan. Det bare sitter, liksom.

Ett eksempel, mest for rapnerdene blant dere, er undergrunnshitten «Time's Up» av OC, sluppet i 1994. Musikalsk sett en typisk midt-nittitalls samplebasert New York-raplåt, hvor produsent Buckwild har benyttet seg av en sekstitalls loungejazzcover av The Beatles (!) som hovedkilde, altså et i utgangspunktet akustisk lydbilde, med slentrende ukvantisert grunnrytme. Så kommer refrenget og inn kommer ... åttitallshelten Slick Rick, med innscratchet vokal fra «Hey Young World», en tromme-og-synthkonstruksjon med kantete, reggaeinspirert beat. Det låter allikevel perfekt, og jeg skjønner FORTSATT ikke hvordan det går an, eller hvor i all verden innfallet kan ha kommet fra.

Det som uansett er sikkert, er at det i moderne tid er Kanye West som er kongen av dette rent ut magiske fenomenet, vi kan jo kalle det «det irrasjonelt perfekte sample». Fjorårets snakkis fra den kanten, «Famous», inneholdt ikke bare ett, men to slike samples. Både midtpartiet med Sister Nancys vokal fra reggaeklassikeren «Bam Bam», og til sist den uventede lille reprisevokalen som avslører at Rihannas refreng er lånt, frasering for frasering, fra selveste Nina Simone. Et tilsvarende malplassert lån fra Nina Simones versjon av Billie Holiday-klassikeren «Strange Fruit», på det aller mest tvetydige øyeblikket på det ekstremt tvetydige albumet «Yeezus», den bevisste provokasjonen «Blood On The Leaves», er et kroneksempel på Kanyes konseptuelle bruk av den emosjonelle effekten denne typen sample skaper: Som et slags gresk kor kommenterer de innholdet i Kanyes egne tekster, som hovedregel med budskap som tilsynelatende sier det diametralt motsatte av budskapet i låten ellers.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller om man er raus, eller bare fan av musikken til West, og tror på fyrens skaperkraft, at han er noe mer enn den karikaturen av seg selv som de fleste kjenner fra usammenhengende intervjuer og spontane egotripper (?) på prisutdelinger: Disse samplene er gjerne det som gjør Kanye Wests beste låter så forbausende flerdimensjonale, at de dypt personlige tekstene ikke bare rommer alle motsetningene innebakt i den selvvalgte ensomheten som følger med fenomenet berømmelse, og anerkjenner disse fullt ut. Men lar de gnisse hardt, ubehagelig mot hverandre.


Og det aller beste eksempelet på dette er Kanyes første fullendte bruk av denne effekten, 33 sekunder inn i nettopp «Power». Tekstmessig har åpningen av låten frem til dette punktet vært rendyrket, helhjertet egotripping av beste/verste sort. Musikalsk har det bygget seg opp, fra kor og gospelhåndklapping, via luftvernssirener (!) inn i rocketrommer, rockegitar og tung bass, alt er liksom på vei til et stadionrapklimaks av et gigarefreng og så ...kuttes bare beaten. Og inn kommer den forvrengte stemmen (via Hammondorgelkabinett/Leslie-tonehjul?) til nylig avdøde Greg Lake, fra King Crimsons progrockbanger «21st Century Schizoid Man», og det er akkurat disse ordene han ytrer også:

21st Century Schizoid Man

Avløst av en kjapp trommeopptakt som hårfint og sannsynligvis også bevisst bommer på den kvantiserte beaten til «Power», slik at den ordinære beaten, og resten av låta, høres ut som den snubler overrasket avgårde igjen et mikrosekund for fort i ren forjamselse. For hva har de ordene der å gjøre på en stadionraplåt, hvor tematikken tilsynelatende er egen fortreffelighet, egen status, men selvsagt i en Kanye West-låt også presset dette medfører. Ja, som et slags varsko om mørke tider i vente, inneholder også låta et parti hvor Kanye helt nakent hårsårt nedsnakker parodiinnslag viet egen person på Saturday Night Live. Som et slags pre-ekko av Donald Trumps Twitterkonto.

Og nettopp Kanye Wests forhold til Donald Trump har vært høyaktuelt den siste tiden. Det høyst offentlige sammenbruddet i desember kom rett i kjølvannet av en forvirret tale til publikum under en av de siste konsertene før den ambisiøse Saint Pablo-turneen måtte avbrytes, hvor Kanye midt mellom mye annet rart tilsynelatende ga sin støtte til den nyvalgte Donald Trump. Bare uker etter at West ble utskrevet fra behandling for alvorlige mentale problemer, dukket han deretter opp som SELVINVITERT gjest hos Donald Trump i New Yorks Trump Tower. Undertegnede er den siste i verden til å si så mye som et negativt ord om mentalt forstyrrede rappere, men tygg litt på den: i oppkjøringen til maktskiftet som ble offisielt nå på fredag, syntes altså Donald Trump det hørtes ut som en fornuftig idé når Kanye West, i sin tiltagende åpenlyst forvirrede mentale tilstand, ringte og spurte om et møte.

Og om det er seg selv Kanye tiltaler som en schizoid mann av det tjueførste århundre, nummen av sin egen berømmelse og makt, spørs det om ikke selve kulminasjonen av hele den celebritetskulturen som Kanye så aktivt har oppsøkt, parallelt med å dissekere tomheten som følger med gjennom hele konseptalbum, finnes personifisert i de tre ordene «President Donald Trump». Sånn sett er det egentlig synd og skam at ikke Kanye fikk den invitasjonen til innsettelseskonserten som han muligens håpet på. Med den rent provosernde avslagsbegrunnelsen at han ... ikke var tradisjonelt amerikansk nok?! Jeg kan ikke tenke meg noe mer amerikansk i 2017, noe som på tilsvarende vis som Kanye West representerer alt Donald Trump elsker og alt Donald Trump frykter i en og samme person.

Til sist, både i verset og i denne ukas spalte, er det verdt å minne om at denne tragisk forutseende låta avsluttes med et ekstra omkved hvor den underkjente soulsangeren Dwele tilsynelatende også agerer gresk kor, og representerer Kanye Wests selvdestruktive, suicidale impulser:

Now this will be a beautiful death
(I’m jumping out the window, I’m letting everything go)
You got the power to let power go?


En tematikk som understrekes ytterligere i den rent mesterlige videoen, som utfolder seg som et slags bevegelig renessansemaleri, regissert av videokunstner (og tidligere Hollywood-regissør, blant annet det absurde cyberpunkeposet «Demolition Man» fra 1993, oppkalt etter en Grace Jones-låt fra 1981) Marco Brambilla. For hva er det vi skimter etterhvert som kameraet zoomer ut, som henger der over hodet til Kanye West? Jo , Damokles' sverd, hengende i et hestehår. Det er kanskje den følelsen der jeg til syvende og sist får av hele låten «Power» også. En urovekkende følelse av at alt kan falle sammen når som helst, midt i vårt dekadente eufori. Og kanskje er det derfor jeg går rundt med låta på hodet i disse dager. Sånn føles verden akkurat nå også.