Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kaos er stikkordet

Dette er en film for svært eksentriske barn eller svært nostalgiske voksne.

KINOAKTUELL: Hesten, cowboyen og indianeren leser avisen, foreløpig uvitende om den surrealistiske reisen de snart må ut på.  «Kaos i landsbyen» er, nettopp, kaotisk.
KINOAKTUELL: Hesten, cowboyen og indianeren leser avisen, foreløpig uvitende om den surrealistiske reisen de snart må ut på. «Kaos i landsbyen» er, nettopp, kaotisk. Vis mer

|||FILM: Ja, ja, ja. Jeg skjønner at det var frustrerende å være liten på syttitallet, og være tvunget til å leke med små, stive plastikkfigurer og bare kunne drømme om hvordan det ville være å se dem bevege seg. Jeg skjønner at det må ha virket som en genial idé å lage spillefilm av barndommens lekeverden, i alle fall på det hasjtunge nachspielet der Stéphane Aubier og Vincent Patar, regissører og manusforfattere, antagelig befant seg da tanken først slo dem. Men «Kaos i landsbyen» er mest av alt en påminnelse om hvorfor åtteåringer ikke bør lage film. Ikke om de er voksne engang.

Stakkato
Aubier og Patar setter sammen et utvalg plastleker i forskjellige størrelser og fra forskjellige fantasiverdener, en cowboy, en indianer, en hest og et bondepar, og lar dem ferdes i en verden som består dels av dukkemøbler og dels av kopper og tannkremtuber i menneskestørrelse som erstatter dukkemøblene de ikke har. I dette landskapet drar figurene ut på et eventyr som virker stakkato og improvisert, som en virkelig barnelek, bare med noen psykedeliske scener og noen rimelig ikke-barnlige referanser til fyll og slåssing lagt inn. Dette er en film for svært eksentriske barn eller svært nostalgiske voksne.

Stor ståhei

Ingen kan beskylde Aubier og Patar for ikke å være originale. Interiørene hjemme hos dukkene har en shabbychic vintagecoolness ved seg, og noen av de surrealistiske morsomhetene er forbausende treffsikre.
Men den særegne teknikken, som forsøker å bevare stivheten i kroppene og ansiktene til figurene samtidig som de skal gå og løpe, blir flimrete og slitsomme. De masete norske stemmene er med på å skape en følelse av stor ståhei for ingenting.
«Kaos i landsbyen» klarer å være stressende og søvndyssende samtidig. Dét trodde jeg strengt tatt ikke var mulig.

«Kaos i landsbyen»

2 1 6
Regi:

Stéphane Aubier/Vincent Patar

Orginaltittel:

«Panique au village»

Se alle anmeldelser
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media