Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kaos i EU?

EUROPEISKE MEDIER melder at EU unngikk en konstitusjonell krise onsdag 27. oktober. Hva ble avverget, og hva sier episoden om EU og om EUs fremtid? Konflikt gjaldt i første omgang forslaget til ny EU kommisjon fra påtroppende president José Manuel Barroso. Forslaget lå ikke an til å få flertall i Europaparlamentet. Mange EU-parlamentarikere var særlig skeptisk til kommisæren fra Italia, professor i statsvitenskap Rocco Buttiglione. Han mener blant annet at homofili er en synd, og at ekteskapets funksjon er at en mann kan beskytte kvinnen og sikre at hun kan ha barn. Særlig på venstresiden mente mange at disse oppfatningene gjør ham uegnet som justiskommissær med særlig ansvar for menneskerettigheter og rettssikkerhet. Resultatet var at Barroso trakk forslaget til ny kommisjon like før det kom til avstemning.

HVA SKJEDDE? Er det fullstendig kaos i Brussel - vet ikke EUs høyre hånd hva den venstre gjør? Er det brudd på de grunnleggende spillereglene? En mer nøktern - om ikke optimistisk - tolkning er at konflikten viser at EU famler seg framover i demokratisk retning. Mange vil være enig i at det ikke skal så mye til for å gjøre EU mer demokratisk. Konflikten viser oss hvilke demokratiske idealer vi bør vurdere EU opp mot. Fra norsk ståsted er det særlig fire trekk som er viktig. EU bør vurderes som en demokratisk, samforent føderal orden med parlamentarisme.

DET SOM VED første øyekast virker som intern knuffing i et rotete sammensurium i Brussel er lettere å forstå og vurdere om vi betrakter EU som en føderal orden. EU har en komplisert styreform. Både medlemsstatenes demokratisk valgte regjeringer og det direktevalgte Europaparlamentet har viktige roller. Vi ser dette når EUkommisjonen skal utpekes. Slike ordninger er ikke helt ukjente - vi finner dem ofte i føderasjoner. Føderasjoner er ordninger der beslutningsmyndighet er grunnlovsmessig fordelt mellom senter og delenheter. Del-enhetene eller medlemsstatene har siste ord på noen områder, mens sentrale myndigheter er øverste myndighet på andre felt. I mange føderasjoner har også del-enhetene innflytelse på sammensettingen av sentrale myndigheter. Om vi ser på EU som en politisk orden med slike føderale trekk er det nettopp den slags samspill - og konflikter - som nå skjer. Selv om kommissærene skal ivareta europeiske interesser og ikke representere sin egen stats interesser, er det medlemsstatenes regjeringer som foreslår kommissærer. Barroso må altså legge en kabal med de personene han har fått seg tildelt fra medlemsstatene. Han må gjøre dette på en slik måte at Europaparlamentet med direkte folkevalgte i sin tur godtar forslaget. Han må altså gjøre mange til lags - og samtidig bygge et handlekraftig team som kan fremme og ivareta «europeiske interesser».

FOR DET ANDRE viser denne konflikten at medlemsstatene ikke har abdisert ved å melde seg inn i EU. EU er så absolutt ikke hinsides medlemsstatenes kontroll. EU er ingen post-nasjonal orden der medlemsstatene har overført all makt til Brussel. Som en politisk orden med føderale trekk har medlemstatene i EU fortsett viktige roller, både hver for seg og i utøvelsen av sitt samforente selvstyre. De vil fortsatt ha slike viktige funksjoner dersom den nye grunnlovstraktaten blir vedtatt.

KONFLIKTEN VISER også at EU er en politisk og ikke bare diplomatisk arena. Tap på et område kan kompenseres av bedre vilkår i andre avtaler - slik politiske debatter ofte avdekker. Hestehandel og kreative løsninger utformes i tillit mellom parter som må stole på at tjenester, god vilje og smertefulle nederlag gjengjeldes på sikt. Mange av aktørene i onsdagens konflikt var smertelig klar over at dersom Europaparlamentet hadde avvist kommisjonen på grunn av Buttiglione, er det mulig at Italias statsminister Berlusconi vil reagere negativt. Hva er mer nærliggende enn at han vil slått til på fredag 29. oktober, i Roma? Da er det meningen at alle stats- og regjeringssjefer skal undertegne EUs nye grunnlovstraktat, før den så skal ratifiseres i alle medlemsland. Undertegningen er symbolladet: den skjer i samme rom som den opprinnelige Romatraktaten ble undertegnet i 1957. Men hva ville skjedd hvis Berlusconi og hans kandidat Buttiglione tapte ansikt 27. oktober? Samhandlingen medlemsstatene seg imellom og i forhold til Europaparlamentet er komplisert, og bekrefter at EU-politikk dreier seg om langt mer enn frihandel. Det er partipolitisk uenighet om hva som bør være det offentliges ansvar på nasjonalt og europeisk nivå, og om forholdet politikk og livssyn. Konflikten viser for det fjerde at i alle fall deler av EU er under en viss demokratisk, parlamentarisk kontroll. Konflikten går dels mellom politiske partier: konservative og kristne mot sosialdemokrater, liberaldemokrater og grønne. Samtidig er det konflikter mellom stater: sosialistrepresentatene i Europaparlamentet fra England og Tyskland ble visstnok presset fra statenes regjeringer eller parlamenter til å akseptere Barrosos kommisjonsforslag.

STÅR EUS TROVERDIGHET på spill? Mange har vært bekymret over den lave valgdeltakelsen til EUvalg. Det EU trenger nå er økt oppslutning og tillit i befolkningen Noen vil si at onsdagens konflikt svekker EUs troverdighet og den nye kommisjonspresidentens autoritet hos befolkningen, nettopp når behovet for støtte er størst. Andre vil hevde at det paradoksalt nok er nettopp slike konflikter som skal til for å øke oppslutning i valg. Konflikten viser at EU har spilleregler som blir fulgt. Det er altså ikke en konstitusjonell krise. Ingen har brutt de grunnleggende grunnlovsmessige reglene. Tvert imot er det en konflikt som utspiller seg mellem aktører som respekterer spillets regler. Konflikten viser også at demokratisk diskusjon og valg betyr noe. Hvem Unionsborgerne stemte på - både ved nasjonale og Europavalg - kan faktisk få politiske konsekvenser for hva EU-kommisjonen skal gjøre. Nå må det selvsagt diskuteres om dette er en viktig sak. Hvor mye står på spill utover det viktige symbolske? Ville Buttiglione som justiskommissær faktisk skade homofiles og kvinners rettsvern, eller ville han skilt mellom egen moraloppfatning og sitt politiske embete slik han hevdet? Slike debatter oppstår nettopp fordi folkevalgte tør stille EU-kommisjonen til ansvar, og fordi mediene rapporterer om konflikten - til og med i Norge. Uansett hva man måtte mene om Buttigliones kandidatur bekrefter konflikten og debatten at demokratiet fungerer på et vis - på måter vi kjenner ikke bare fra føderale ordninger men også fra Norge. For også hos oss finner vi anklager om mørkemanntendenser og Vatikanintriger, og viktige diskusjoner om politikeres og medienes evne og vilje til å skille mellom personlig moral og politisk etikk.

ONSDAGENS KRISE i EU er altså viktig, men den er ikke en «konstitusjonell krise». Grunnlovsreglene blir ikke truet, men bekreftet av det som skjedde. Konflikten viser at EU har noen demokratiske ordninger som fungerer, slik at folkevalgte både nasjonalt og på europeisk nivå kan kontrollere makten. At demokratiske ordninger ikke munner ut i lutter harmoni men isteden synliggjør konflikter burde ikke overraske. Vi må også forvente at Europas politikere - i EU, i medlemslandene, og i Norge, må lære seg hvordan de demokratiske ordningene fungerer. At også demokratisk makt kan misbrukes er heller ikke nytt. Som den kjente filosofen Winston Churchill en gang sa: Demokrati er den verste styreform - med unntak av alle de andre som har vært forsøkt fra tid til annen. La oss håpe at EUs politikere får en bratt læringskurve på vei mot en mer demokratisk politisk orden.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media