Kaos og kjærlighet

Fiffig og eggende Paris-roman av dansk forfatter.

BOK: I Gare du Nord-området i hjertet av Paris bor et knippe personer: Kirurgen Zephyr lever med sin kjølige kone, som av prinsipp ikke besvarer spørsmål. I samme hus bor forfatteren Toqué og tvers over gata hans elskerinne og deres hemmelige barn.

Gatelangs vandrer også fotografen Sabatine. Hun skal oppleve en forelskelse som setter seg som krampe i kroppen. Og til sist er det Eric, sykepleieren som skriver legeromaner på si.

Sterk sol

Det som binder dem sammen er lukten og lyden av Paris og tida som skifter fra natt til dag, fra vår til sommer. Flere av dem er ulykkelige, men én sliter mer:

«Det finnes dager da alt framstår med hallusinerende overtydelighet, særlig tidlig om våren, da solens stråler er sterke som røntgen, og det er som han kan se kjernen i alle ting, skjelettene inne i duene, telefonnumrene inne i telefonene, metallkonstruksjonene i husene, hemmeligheten og tanken og utmattelsen i menneskene han passerer.»

Identitetsforstyrrelser

Vi følger vekselvis de ulike aktørene en stund. Så, i det øyeblikket tanken melder seg at romanen beveger seg vel lenge i samme sporet, begynner alt å gli: Historiene vikles i hverandre, detaljer begynner å skurre, perspektivene sklir og personene flyter sammen.

Denne fasen av boka, der leserens forståelse gjennom noen sider glipper, er fiffig gjort og kunne gjerne vært lenger.

Etter hvert utkrystalliserer det seg klart, og kanskje litt vel forklart, en helt ny historie: Historien om en kameleon som bringer med seg kaos. Romanen utforsker tanken at alle menneskers liv henger sammen. Brå oppbremsing i ett liv, slik flere av skikkelsene opplever det, skaper kjedekollisjoner med mange impliserte. Dominoeffekten slår inn. Både i innhold og form forholder romanen seg til denne ideen.

Balansekunstner

Boka har fått blandet mottakelse i forfatterens hjemland, Danmark. Og konseptet virker nok litt velkjent: Lidenskap mellom fremmede i et vårlig Paris. Glatt og uimotståelig fransk smukkas i støvfrakk. Samt noen språklige blødmer.

Er du allergisk mot kjent scenografi og dramatiske følelser, så les noe annet. For meg virker det som forfatteren tøyser litt med det som er visuelt velkjent. Hun gjør seg vittig på bekostning av de elskende. Og hun evner å skape intensitet og peile inn interessant mellommenneskelig dynamikk. Personene anvender riktignok noen språklige klisjeer, som «kroppen er sjelens hage» osv., men kakker hull på andre. En av kvinnene fnyser av frasen «ta vare på deg selv»:

«Et menneske nedsenket i krise kan ikke engang ta seg av en akvariefisk, hvordan i all verden skulle hun være i stand til å ta vare på seg selv.»

Fartsfylt tur

Hermann er utdannet cand.philol. og sirkusartist. Hun er muligens vant til å ta risiko for å skape spenning i manesjen og gjør det også her: Hermann viser seg som en god spenningsmakker, tar sjanser, og blander litteratur og liv og liv og litteratur og banalitetene og sannhetene i alles liv.

Kort sagt; «Domino» en fartsfylt rutsjetur (ned lidenskapens sklie …) som får blodpumpa til å slå.