ELSKELIG SLUBBERT: Zinas (Adam Bousdoukos) slipper unna med litt for mye i «Soul Kitchen».
ELSKELIG SLUBBERT: Zinas (Adam Bousdoukos) slipper unna med litt for mye i «Soul Kitchen».Vis mer

Kaos på kjøkkenet

Det er utrolig hvor mye idioti hovedpersonene i «Soul Kitchen» slipper unna med.

||| ANMELDELSE: Det er for lett å være norsk skoleelev i dag. Det mente lektor Anne Lene Andersen på trykk i Aftenposten før sommeren. Et forståelsesfullt regelverk gjør det noe nær umulig å stryke elever, og slik vise at dårlige valg kan ha alvorlige konsekvenser for deres eget liv.

Ingen piknik
På samme måte er det for lett å være en rollefigur i dagens feelgoodfilmer. Ta for eksempel Zinas (Adam Bousdoukos), en elskelig slubbert som kaver seg gjennom hverdagen som eier av restauranten «Soul Kitchen» i filmen med samme navn, og den spillegale broren Ilias (Moritz Bleibtreu),  som kommer ut av fengsel og forventer å få omsorg, penger og servitørjobb av broren.

På den ene side er det naturligvis slett ingen piknik å være Zinas, som forfølges av skattemyndighetene og mattilsynet, trues av lyssky lokale krefter og forlates av kjæresten, som får jobb i Shanghai og ikke virker særlig opptatt av at han skal komme etter.

Idioti
På den annen side er det utrolig hvor mye idioti regissør Fatih Akin lar de to brødrene slippe unna med og likevel få en saliggjørende og suksessrik slutt.

Det sliter på publikums velvilje når plottet i så stor grad fordrer sinnsykdom i gjerningsøyeblikket hos ellers oppegående mennesker for å gå opp. Når du nesten (bare nesten) synes at Zinas' nemesis, en ekkel arier med spente kjeveben og skinnende dress, fortjener å overta restauranten, er det noe som ikke stemmer.

Famlende
«Soul Kitchen» er et hakkete og famlende forsøk på komedie fra Akin, som har peishylla full av priser, blant dem manusprisen fra Cannes, for dramafilmen «Den andre siden». Men de lavmælt karismatiske skuespillerne former fine typer, og det er interessant å se hvordan Akin landskapet fra «Den andre siden», flytter det seks mil, fra Bremen til Hamburg, og tilfører det letthet og ikke tyngde.

Vi er igjen i et skittengrått nordtysk urbana der forskjellige subkulturer og etnisiteter forsøker å komme seg fra i dag til i morgen uten altfor store ubehageligheter, og, hvem vet, kanskje til og med få realisert en av drømmene sine. En liten en, som å eie en restaurant.

Men om man unner Zinas å bestå prøvene, vet man innerst inne at han burde strøket.