PEKER PÅ PRESSEN: Donald Trump under torsdagens kaotiske pressekonferanse. Foto: ABACAPRESS.COM / NTB / Scanpix
PEKER PÅ PRESSEN: Donald Trump under torsdagens kaotiske pressekonferanse. Foto: ABACAPRESS.COM / NTB / ScanpixVis mer

Kaos som sannhet

Donald Trump snakker om «falske nyheter» og hans rådgiver om «alternative fakta». Men trumpismens funn  er gamle nyheter.

Kommentar

En av USAs president Donald Trumps mantraer i sin krig mot pressen er når han kniper øynene sammen, strammer leppene til to smale streker, og med en lav, men intens stemme omtaler «den veldig, veldig uærlige pressen» som sprer «falske nyheter». Trumps poeng er at pressen systematisk lyver om ham, som under innsettelseseremonien 20. januar, der han mente at pressen rapporterte om alt for få tilskuere. Da bilder og andre kilder viste at Trump ikke hadde rett i sin kritikk, henviste presidentens rådgiver Kellyanne Conway til «alternative fakta». Trump-showet ble tatt til nye høyder torsdag da presidenten insisterte på å ha fullstendig kontroll i den mest kaotiske pressekonferansen i Washington i manns minne.

Løgner er ikke nytt landskap for Donald Trump. Hans vei er krydret med løgner, både som forretningsmann og politiker - hans biografi er en både absurd og skremmende lesning. Det er heller ikke nytt at politikere ljuger. I moderne amerikansk historie så løy Richard Nixon under Watergate-skandalen. Bill Clinton var i beste fall bare i nærheten av sannheten da har under ed sa at han «ikke hadde hatt sex med den kvinnen», Monica Lewinsky. Troverdigheten ble særlig satt på prøve da det også kom fram at Clinton hadde brukt sigar som sex-leketøy. Også George W. Bush løy da han sa at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, og brukte løgnen som begrunnelse for å invadere Irak i 2003.

Men selv om løgnene til Nixon og - la oss inkludere Clinton - var for å unngå vanære, og Bushs løgn var for å starte en krig han hadde bestemt seg for å starte, så var ikke løgn en livsstil for dem. Med Trump er det noe annet. Når han insisterer på at svart er hvitt - som med tilskuerne under presidentinnsettelsen - så understreker han at sannheten ikke er interessant for ham. Det som er interessant for ham er at hans versjon av «sannheten» blir trodd av tilstrekkelig mange av hans tilhengere.

Parallellene til George Orwell og hans roman 1984 - Der Partiet krever at helten Wilson Smith kun ser fire fingre som blir holdt opp for ham - selv om han godt kan se at det er fem - er både realistiske og skremmende. Og Kellyanne Conways «alternative fakta» har de samme kvaliteter som George Orwells «nytale». For nå er vi langt inne i det autoritære sinnelag. Det trives av naturlige grunner best under autoritære regimer. Dagens Russland er ett eksempel.

I Sovjetunionen var sensur det viktigste middelet for å opprettholde sosial og politisk kontroll. Derfor ble mediene strengt sensurert, og uønskede synspunkter kom nesten aldri fram i det offentlige rom. Tollernes viktigste oppgave var å beslaglegge bøker, og ikke narkotika. Særlig var bibelen farlig, og på sitt vis et narkotikum, Marx hadde jo tross alt skrevet at religion er opium for folket.

Det har blitt påstått at sovjet-kommunismen forsvant på grunn av kopimaskiner og fax. Ny teknologi gjorde at den totale sensuren ikke lot seg opprettholde. I ei tid med internett og tilgang til sosiale medier på enhver utpost, er den tradisjonelle sensuren utgått på dato. Men det moderne Russlands har adoptert flere politiske reflekser fra det tidligere Sovjetunionen. Det viktigste er regimets behov for sosial og politisk kontroll. Og igjen spiller mediene en nøkkel-rolle.

Men dagens russiske medier er kontrollert på en ganske annen måte enn de sovjetiske. Kritiske stemmer kommer til orde, og noen av dem inviteres til debatter i de dominerende regjeringskontrollerte TV-stasjonene. De kritiske stemmene er en av mange - fryktelig mange - stemmer. En annen er for eksempel nasjonalisten og klovnen Vladimir Zjirinovskij som har provokasjon som metode og USA som fiende. Om USAs tidligere utenriksminister Condoleezza Rica har han for eksempel sagt at hun er «ei svart hore som trenger god pikk».

Kvaliteten på debattene er altså ikke alltid like god. Men poenget her er støyen stemmene lager. Støyen er i seg selv et poeng, fordi «sannheten» i all støyen blir en sannhet i anførselstegn. Da passasjerflyet ble skutt ned øver Øst-Ukraina i 2014 lanserte russiske myndigheter en rekke teorier for hvorfor det ble skutt ned. Det ble gjort for å tåkelegge sannheten. Det samme skjedde da opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov ble skutt og drept i 2015. Regjeringskontrollerte medier og betalte nett-troll lanserte en rekke konkurrerende teorier for drapet, inkludert den mest sannsynlige, nemlig at drapet var politisk motivert.

I begge tilfellene var støyen som ble skapt villet. Den gamle sensuren var erstattet av et villet informasjonskaos. Trump-regimets «alternative sannhet» er altså en velprøvd informasjonsstrategi. Selv om det i Trumps tilfelle kan være at det dreier seg mer om psykiatri enn om strategi.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook