TERROR: Dette er terrorene vesen og mål. AFP PHOTO/ANTHONY DORFMANN/Scanpix
TERROR: Dette er terrorene vesen og mål. AFP PHOTO/ANTHONY DORFMANN/ScanpixVis mer

Kaosbrorskapet

Terrorens mål er tilsynelatende å skape kaos. Men kaos er ikke det endelige målet, bare middelet for å komme til det endelige målet, nemlig paradis. Slik har revolusjonære bevegelser alltid vært.

Kommentar

TERROREN I PARIS er rystende. Men bak volden er det en plan. Planen er en lysende framtid, med løfter om frelse og en annen orden enn den fornedrende orden som er dagens orden. Det er dette som er Den islamske statens (IS) viktigste fortelling. Hensikten er å identifisere, skape og administrere kaos. Det er ikke så ulikt det europeiske revolusjonære drev med for 150 år siden, blant annet da de skulle knuse det russiske tsardømmet.

Sosialantropologen Scott Atran, som særlig har skrevet om terrorisme, vold og religion, skriver i The Guardian at våre dagers sunni-islamske opprør, som ledes av IS, er et dynamisk, revolusjonært, mot-kulturelt prosjekt av historiske proporsjoner. Opprøret har den største hæren av frivillige siden 2. verdenskrig, skriver Atran. Det må derfor tas på alvor også som et ideologisk prosjekt også i en europeisk kontekst.

SOM ALLE REVOLUSJONÆRE prosjekter er også Den islamske statens frigjøringsprosjekt noe som gir ære og respekt. Som ideologi kjennetegnes den ifølge Atran blant annet av dette:

- Jihad er egalitær, og tilbyr like muligheter, den er broderlig, rask, strålende, kuul - og overbevisende.

Det er noe som lett griper om seg i en nett-drevet offentlighet der sannheten er et tastetrykk unna. Men samtidig så er det noe evig i kravene om ære, respekt, brorskap og kaos. I sin artikkel refererer Atran til et dokument som er ti år gammelt, fra lenge før Den islamske stat ble proklamert, av det som da var IS sin forgjenger, Den mesopotanske grenen av al-Qaida. Skriftet heter Organisasjonen av villskapen/kaoset. Det er skrevet som en blanding av en bekjennende katekismus, og ei kokebok for vold. I en av notene heter det blant annet:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Spre og utvid de sjikanøse angrepene mot den korsfarer-sionostiske fienden overalt i den islamske verden, og selv utenfor den hvis mulig, for å slite ut fiendens allianse så mye som mulig.

KATEKISMUSEN GIR KONKRETE anvisninger om å drepe på steder der det er mange vantro turister, jamfør for eksempel angrepene mot turister i Tunisia og forsåvidt i Paris, der også mange av de drepte var tilreisende.

Når det gjelder den bevisste bruken av unge mennesker, er det også beskrevet i den ti år gamle manualen:

- Erobre det rebelske ved ungdommen, deres energi og entusiasme, og det at de er klare til å ofre seg, mens tosker snakker om «moderasjon», sikkerhet og risikounndragelse.

Som ideloogisk manifest har dette selvsagt en klar muslimsk kontekst, fordi det dreier seg om å bekjempe det vantro Vesten. Men som revolusjonært dokument er det også universelt. Det er for eksempel ikke så ulikt dokumentet til den revolusjonære russiske anarkisten Sergej Netsjajev, som skrev Den revolusjonære katekismus for snart 150 år siden, i 1869.

Bortsett fra Netsjejevs innledning om at den revolusjonære er et fordømt menneske, noe dagens jihadister ikke oppfatter seg som, og hvis man bytter ut revolusjon med jihad, så kan man lese store deler at Netsjajevs katekismus som en lærebok også for dagens jihadister.

§ 1. Den revolusjonære er et fordømt menneske. Han har ingen egne interesser, ingen egne ting, ingen følelser, ingen tilknytninger, ingen eiendom, ikke en gang et navn. Alt i ham er helt oppslukt av en enkelt, eksklusiv interesse, én eneste tanke, én eneste lidenskap - revolusjonen.

§ 2. Han har til det innerste i sitt vesen, ikke bare i ord, men også i handling, skåret over ethvert bånd som forbinder ham med den borgerlige orden, med hele den dannede verden, med alle lover, sømmelighetshensyn, alminnelig anerkjente regler og denne verdens moral, og når han fortsetter å leve i den, er det bare for å kunne tilintetgjøre den så mye mer effektivt.

§ 3. Den revolusjonære forakter enhver form for doktriner og har forkastet den verdslige vitenskapen, idet han overlater den til framtidige generasjoner. Han kjenner bare én vitenskap, tilintetgjørelsens vitenskap. Av denne grunn, og bare av denne grunn, studerer han nå mekanikk, fysikk, kjemi og til og med medisin. Av denne grunn studerer han natt og dag den levende vitenskapen som omfatter mennesker og deres natur, forhold av alle slag og betingelsene for det nåværende samfunnssystemet i alle mulige lag. Målet er alltid det samme - den raskest mulige ødeleggelsen av dette heslige systemet.

§ 4. Han forakter den offentlige mening. Han forakter og hater den eksisterende samfunnsmoral med alle dens drivkrefter og utslag. For ham er alt moralsk, bare det fremmer revolusjonens seier. Alt som hindrer den er umoralsk og forbrytersk.

§ 5. Den revolusjonære er et fordømt menneske, skånselløs overfor staten og i det hele tatt overfor hele det privilegerte og dannede samfunn; han kan heller ikke vente seg noen skånsel fra det. Mellom dette samfunnet og ham er det, åpenlyst eller skjult, en stadig og uforsonlig krig på liv og død. Han må øve seg opp i å kunne holde ut tortur.

§ 6. På samme måte som han må være hard med seg selv, må han være hard overfor andre. En eneste kald lidenskap for den revolusjonære sak må for ham undertrykke alle ømme, bløtaktiggjørende følelser for slekt, venner, kjærlighet, takknemlighet, ja, selv æren. For ham finnes det bare én nytelse, én trøst, én belønning og én tilfredsstillelse - revolusjonens seier. Dag og natt må han bare ha én tanke, ett mål - den skånselløse ødeleggelse. Mens han kaldblodig og utrettelig streber etter dette målet, skal han være parat til selv å bli tilintetgjort og til å tilintetgjøre med sine egne hender alt som hindrer ham i å nå målet.

§ 7. En sann revolusjonær natur utelukker all romantikk, all sentimentalitet, begeistring og henrykkelse. Den utelukker også personlig hat og hevn. Den revolusjonære lidenskap, som blir en vane hos ham, skal hvert øyeblikk kombineres med kald beregning. Alltid og overalt skal han ikke være det som hans personlige tilbøyeligheter driver ham til, men det som revolusjonens alminnelige interesser bestemmer for ham.

§ 8. For en revolusjonær kan bare det mennesket være kjært og en venn som i handling har vist seg å være like revolusjonært effektivt som ham selv. Graden av vennskap, hengivenhet og øvrige forpliktelser overfor en slik kamerat bestemmes utelukkende av graden av nytte for den altødeleggende, praktiske revolusjon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook