Kapital feil

På selveste julaften trykket Dagens Næringsliv en kronikk om et særdeles viktig tema: «Lederskap i krisetid». Viktig fordi krisene er svære, faller sammen i tid og forsterker hverandre gjensidig: Klimakrise, økonomisk krise og den kombinerte krisen av internasjonal fattigdom og trusselen fra fundamentalistiske bevegelser. Det mest slående ved kronikken er imidlertid ikke de råd som gis, men at den består av så mange alminneligheter, snusfornuft og moralisering, til dels med haltende metaforer.

Den økonomiske krisen beskrives først medisinsk som «i virkeligheten en helingsprosess». Så skifter metaforen til opprydding og tilbake til sunnhet: «Det gjør ikke oppryddingen mindre smertefull, men gjøres de riktige tingene nå, vil vi få en sunnere og mer vekstkraftig verdensøkonomi som resultat. Det krever klokt lederskap.» Litt senere er krisen blitt en person: «Det mest overraskende er ikke at denne vekstperioden tar en pust i bakken, men at den fikk vare så lenge uten å møte veggen.» Forfatteren mener at det nye ved denne krisen er «at den er så global. (…) En krise i en region kan ikke lenger isoleres». Oppbremsingen i Norge kan bli tøffere, og vi kan få høyere ledighet «enn ved tidligere kriser». Men «Det betyr ikke at vi må miste motet». Derfor må vi passe oss for dem som er for negative: Svartmalingen kan «lett ta overhånd. Det er gode tider for synsere som for å gjøre seg fortjent til honoraret må bruke enda sterkere ord på neste seminar om krisen, enn kollegaen brukte på forrige.» Og vi får vite at «Kravet til lederskap blir ekstra stort fordi usikkerheten er ekstrem. (…) Utrygge mennesker leverer ikke godt over tid. Vi som ledere må være relevante, ærlige og tett på problemene som skal håndteres, det er en forutsetning for tillit – og tillit er igjen en forutseting for på komme ut av en tillitskrise som den i kredittmarkedet. Vi må gå til røttene på de problemene som må løses, men ikke reparere ting som ikke er ødelagt.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke greit å forstå hva forfatteren mener med dette, men et eksempel på klokskap får vi i utsagnet: «Vi kan bare spå om hvor dyp og lang bølgedalen blir, men det er dårlig historisk belegg for å tro at nedgangen ikke vil bli avløst av ny vekst.» Hvilke røtter vi skal gå til, om krisen nå er av samme art som tidligere kriser – bare raskere og kraftigere, eller hvilke systemendringer som eventuelt må til, sies det fint lite om. For som det heter i ingressen: «Tøffere tider stiller krav både til klokskap og lederskap. Det betyr at vi må holde bena på bakken og blikket rettet framover.»

Forfatteren av julekronikken er konsernsjef Eivind Reiten i en av Norges største bedrifter, Norsk Hydro. Alle vil være enige i at en slik posisjon krever både klokskap og driv. Det vil si evne – mer enn vanlig – til å bedømme situasjoner rett, vurdere alternativer, velge det som gir de ønskede resultater og kommunisere slik at både meningsfeller og skeptikere trekker sammen. Enkelt sagt: En leder må være kvalifisert og motivert, vise integritet, kunne kommunisere og mobilisere.

Et eksempel på det Reiten så da han rettet blikket framover og var tett på problemene, fikk vi i et intervju i Aftenposten den 19. august, fire måneder før julekronikken. Der sto det «I løpet av tre uker har dollaren steget 30 øre mot kronen. Det betyr at Hydros overskudd øker med 1 milliard kroner. Konsernsjef Eivind Reiten tror dollaroppgangen også tyder på bedre tider for verdensøkonomien.» Og videre: «Sterkere dollar og en økende følelse av at USA har vært nede og skrapt i bunnen tyder på at verdensøkonomien ikke går inn i en veldig alvorlig situasjon.» Reiten trodde videre at det hadde vært en frykt for at Kinas økonomi ville bremse opp. «Reiten tror det er gode muligheter for at USA i så fall vil veie opp for nedbremsningen. – Nå er USAs konkurransekraft helt klart styrket gjennom en svakere valuta og en relativt moderat kostnadsutvikling på grunn av lavkonjunkturen. Det er bare et spørsmål om tid før summen av disse tegnene trekker i riktig retning.» Sa Reiten den 19. august. Riktignok hadde aluminiumsprisen falt med 10 prosent måneden før. Men Reiten var optimist: «Selv om konjunkturene kan føre til redusert vekst i etterspørselen etter aluminium, er Reiten overbevist om at forbruket av aluminium vil stige raskere enn økonomien forøvrig. Han ser ingen grunn til at den materialkrevende utbyggingen av Kina skal stoppe opp. – Ingenting tyder på at flyttingen fra den fattige kinesiske landsbygda til byene skal endres. Det er den som driver materialforbruket, så strukturelt sett mener vi det er støtte for å være optimistisk for aluminiumsforbruket fremover.» Men, la han til, svingende verdenskonjunkturer vil påvirke forbruket av aluminium.

Reitens bedømmelse av situasjonen var ingen innertier. Måneden før hadde aluminiumsprisen nådd en historisk topp på 3380 dollar per tonn, men var altså falt med 10 prosent da Reiten ga sine optimistiske vyer. Siden har den falt hver eneste måned og er nå mer enn halvert. Hans forståelse av virkningskjedene var også feil: USA har ikke trukket Kina opp, fallet i amerikansk økonomi har trukket Kina ned.

Den 26. november – tre måneder etter at Reiten hadde sagt at «summen av tegnene peker i riktig retning» og at «verdensøkonomien ikke går inn i en veldig alvorlig situasjon» – måtte Reiten annonsere at Hydro fremskynder nedleggelse på Karmøy og skrinlegger ny investering: 450 kan stå uten jobb til sommeren. «Med sammenbruddet i verdensøkonomien, og dermed etterspørselen etter aluminium, er det ikke forsvarlig eller realistisk at vi kan ta en slik investering», sa Reiten da. Hydros egen aksjekurs var falt fra en topp på 86,7 til 26,1 – til mindre enn en tredjedel – på julaften da Reiten skrev sin kronikk. Og stigende dollarkurs har ikke hjulpet USA, men har gjort det vanskeligere for USA å eksportere sine varer.

Så kan kanskje Reiten si: «Ikke bare jeg - alle bedømte situasjonen feil!» Det er ikke rett. Tydelige faresignaler fra det amerikanske markedet hadde kommet alt i 2007 (Terra). Den 9. juli 2008, halvannen måned før Reitens intervju i Aftenposten, var førsteoppslaget i International Herald Tribune: «Wall St. message: Worst is yet to come. After global sell-off Fed chief steps in to try to calm markets.» Uken etter intervjuet med Reiten skrev samme avis: «World economies catch U.S. malaise. Pain of slowdown spreads far and wide, threatening business and growth.» Men kanskje konsernsjefen ikke leser slikt? Også mange økonomer hadde i måneder advart kraftig – tidlig, sterk og klar var professor Nouriel Roubini som NHO nå har invitert til sin årskonferanse 7. januar. Reitens uttalelser tyder på at verken han eller hans stab fanget opp signalene. Klokskapen i og ansvaret for dette hviler på konsernsjefen.

I Reitens tilfelle er det en ekstra grunn til å fremheve dette. For i 2007 hadde han sammen med andre ledere i Hydro fått en opsjonspakke på 210 millioner kroner for framifrå ledelse, hvorav 27,8 skulle gå til Reiten selv. Den ble begrunnet med at de gjorde en bedre jobb enn andre. Etter en opinionsstorm og et svært tap av tillit og omdømme for Hydro måtte Reiten motvillig avstå fra 7,8 og nøyde seg med 20.

Å bruke 200 millioner på ledere som var så på siden av virkeligheten at de i august kunne hevde at «summen av tegnene peker i riktig retning», har åpenbart vært en massiv feilinvestering. Skulle man foreslå en alternativ bruk, ville det være at Reiten selv nå betalte tilbake de 20 millioner og brukte 19,5 av dem på en bedre analysestab. De siste 500.000 kunne brukes på en norsklærer.

Historien over etterlater imidlertid et vesentlig spørsmål: Hvordan skal krisen nå møtes? Ser man på den som en vanlig konjunkturnedgang er hovedsvaret lavere rente og økte offentlige investeringer. Ser man på den som en krise av et annet slag, må man analysere hva som drev den fram slik at ny innsikt kan oversettes til nye institusjoner.

Blant de forhold som skapte og forsterket krisen, var belønningssystemer som drev innsats i feil retning – altså lederlønner og opsjoner som skapte en ukultur med svære skadevirkninger for alle, både i Norge og ute.

En rekke land har begynt å ta tak i dette. I USA på føderalt nivå ved for eksempel Barack Obama, men også på delstatsnivå for eksempel i regi av justisministeren i New York State, Andrew M. Cuomo. I Frankrike har President Sarkozy lagt opp til å endre regelverket. Den norske regjeringen iverksatte visse tiltak i forbindelse med Hydro-skandalen sommeren 2007. Fremskrittspartiet ba i oktober regjeringen utarbeide et system som sikret at finansinstitusjonene som benyttet seg av tiltakspakken for bankene ikke kan iverksette bonus- og opsjonsordninger eller utbetale utbytte ut over risikofri rente. (Forslaget fikk ikke flertall).

Nå i desember har LO krevd forbud mot opsjoner til ledere, bonustak for meklere, totalforbud mot shortsalg av aksjer og har bedt regjeringen nedsette en finanskommisjon for å gjennomgå finanskrisens forløp, årsaker og virkninger.

Endringer er nødvendige fordi det er urimelig å belønne ledere som tar æren for at båten løftes med flo, men som fraskriver seg ansvar når den synker ved fjære. Det var slike belønninger Hydros styre ga Reiten & co. Som borgere av Norge eier vi mer enn 40 prosent av aksjene i Hydro. Verdien av dem er mer enn halvert i år, men belønningene ble beholdt.

Til å bistå en kommisjon slik LO foreslår, må også fagfolk i økonomi komme med selv om mange av dem også har tatt feil. Det er nødvendig å handle raskt fordi motstanden vil være stor. Og det er nødvendig at Norge bidrar til et internasjonalt regelverk slik at det som vinnes i et land ikke saboteres av et annet. Med andre ord: Det viktige nå er ikke bare å bekjempe krisen vi er inne i, men å lære og handle slik at vi unngår samme situasjon senere.

På Hydros hjemmeside kan man lese: «En skyfri himmel verdenspolitisk sett, hadde statsminister Gunnar Knudsen sagt ved 100-årsmarkeringen av Norges grunnlov. Ikke rart at utbruddet av første verdenskrig i juli/august 1914 kom overraskende på folk i Norge og på Hydro.» Sommeren 2008 var det konsernsjefen i Hydro som uttalte at tegnene «tyder på at verdensøkonomien ikke går inn i en veldig alvorlig situasjon.»