På selveste julaften trykket Dagens Næringsliv en kronikk om et særdeles viktig tema: «Lederskap i krisetid». Viktig fordi krisene er svære, faller sammen i tid og forsterker hverandre gjensidig: Klimakrise, økonomisk krise og den kombinerte krisen av internasjonal fattigdom og trusselen fra fundamentalistiske bevegelser. Det mest slående ved kronikken er imidlertid ikke de råd som gis, men at den består av så mange alminneligheter, snusfornuft og moralisering, til dels med haltende metaforer.

Den økonomiske krisen beskrives først medisinsk som «i virkeligheten en helingsprosess». Så skifter metaforen til opprydding og tilbake til sunnhet: «Det gjør ikke oppryddingen mindre smertefull, men gjøres de riktige tingene nå, vil vi få en sunnere og mer vekstkraftig verdensøkonomi som resultat. Det krever klokt lederskap.» Litt senere er krisen blitt en person: «Det mest overraskende er ikke at denne vekstperioden tar en pust i bakken, men at den fikk vare så lenge uten å møte veggen.» Forfatteren mener at det nye ved denne krisen er «at den er så global. (…) En krise i en region kan ikke lenger isoleres». Oppbremsingen i Norge kan bli tøffere, og vi kan få høyere ledighet «enn ved tidligere kriser». Men «Det betyr ikke at vi må miste motet». Derfor må vi passe oss for dem som er for negative: Svartmalingen kan «lett ta overhånd. Det er gode tider for synsere som for å gjøre seg fortjent til honoraret må bruke enda sterkere ord på neste seminar om krisen, enn kollegaen brukte på forrige.» Og vi får vite at «Kravet til lederskap blir ekstra stort fordi usikkerheten er ekstrem. (…) Utrygge mennesker leverer ikke godt over tid. Vi som ledere må være relevante, ærlige og tett på problemene som skal håndteres, det er en forutsetning for tillit – og tillit er igjen en forutseting for på komme ut av en tillitskrise som den i kredittmarkedet. Vi må gå til røttene på de problemene som må løses, men ikke reparere ting som ikke er ødelagt.»