VERSAILLES: Et av husene viste seg å være en kopi av et slott i Versailles, gjort med tillatelse fra den franske stat, skriver Kjetil Rolness. Illustrasjon: Flu Hartberg
VERSAILLES: Et av husene viste seg å være en kopi av et slott i Versailles, gjort med tillatelse fra den franske stat, skriver Kjetil Rolness. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Kapital i det grønne

Nå vet jeg hva Amerikas rikeste bruker pengene på. Kopier av europeiske slott. Uten utsikt til forfallet i nabolaget.

Meninger

DET VAR IKKE MENINGEN å dra på rikingsafari. Eller på befaring i ulikhetens geografi med «Kapital i det 21. århundre» av Thomas Piketty under armen. Vi var bare på ferie. Den landlige versjonen av storbyferie, i «upstate» New York. Og snart var vi tom for bensin.

Vi tok av fra Merritt, den gamle motorveien nydelig anlagt gjennom et skogsmaleri. Og straks var vi omgitt av høye trær, hekker og porter. Ingen høydedrag, ingen utsikt noen steder. Smale veier med lav fartsgrense. Den typiske velstelte, privatiserte, uoversiktligheten på disse kanter. Svære, sonede områder der arbeidssomme folk som ikke er arbeidere trekker seg komfortabelt tilbake i god avstand fra naboen.

HUSENE til disse individualistene er forbløffende ensartet. Det går i tradisjonell herskapelighet med saltak, arker, søyler og obligatoriske sprosser og skodder på vinduene. En av modernismens mest ikoniske villaer, Philip Johnsons «Glass House», befinner seg i nærheten, men lokale eiendomsmeglere anser funkis som uselgelig. Folk vil heller ha engelsk tudorstil. Det flunkende nye drømmehuset skal ha stått der i fire hundre år.

VI KJØRTE INN i den hyggelige herskapelighetens hovedstad. Greenwich, Connecticut. Der medlemskap i nærmeste country club må til for å «telle» sosialt. Der «resident sticker» kreves for å få tilgang til stranden. Vi snakker om preppy landsbygd. Gamle New England. Ralph Lauren-land. Dressmennene togpendler til Wall Street. Blonde fruer fyller Range Rover?n (årets modell) med organisk naturlighet fra Whole Foods. Meksikanere kjører gressklipper i traktor-size for å rekke over plenene. Svenske au pairer tar seg av kvalitetstiden med barna.

SAMBOEREN MIN var en av dem som tenåring på nittitallet. Og møtte en livsstil som var like hedonistisk som puritansk. Man jobbet mye, og unnet seg mye. Hun hevet derfor ikke øyenbrynene da ungene våre begynte å hyle i baksetet: «Se der!» North Street er en helt uglamorøs gate, bortsett palassene som åpenbarer seg i innkjørslene. Et lett surrealistisk skue. Som å få servert bryllupskaker under piknik i parken. Et av husene viste seg å være en kopi av et slott i Versailles, gjort med tillatelse fra den franske stat. Vi fant bensinstasjonen. Og hadde kjørt igjennom det rikeste boligstrøket i USA.

NORTH STREET utgjør en side av et «gyldent triangel» med høyest gjennomsnittlig husholdningsinntekt. Historien om strøkets rikdom kunne vært hentet fra Pikettys bestselger. Industriherrer som madrasskongen Simmons bygde seg store mansions under gullalderen på 1920-tallet. Depresjonen ødela formuene, mange solgte eller stykket opp eiendommene. Høye skatter dempet overdådigheten fram til 80-tallet, før reaganomics og finanskapitalisme overtok, og universets nye herskere - fondforvalterne - flyttet kontoret nær heimen. Plutselig var Greenwich «Hedge Fond Capital of the World». En liten hageflekk på kartet med 63 000 innbyggere bestyrte i 2006 en tiendedel av verdens hedgefondsmidler på 1200 milliarder dollar.

Hva med finanskrisen? Historie. Børsrekord og fortsatt bonusfest har skapt «ny tiltro til økonomien». Les: Gullalderen er tilbake. I vår ble en strandeiendom i Greenwich solgt for 120 millioner. Amerikansk rekord. Kjøperen fikk 200 dekars hage, hus på 4120 m2, tolv soverrom, ni bad, foajé i tre etasjes høyde, sekstenkantet basseng og panoramautsikt til Long Island, med egen privat øy i forgrunnen.

SÅ VAR DET den andre historien. En halvtimes togtur unna ultraidyllen ligger Brigdeport, New Englands svar på Detroit, eller bortimot. Engang en stolt industriby, nå et tidsbilde på urbant forfall, preget av ledighet, working poor, skrumpende middelklasse, hvit flukt, barnefattigdom og ungdommer som skyter hverandre. 35 prosent av husholdningene tjener mindre enn 25000 dollar i året, 2 prosent tjener mer enn 200 000. Tallene i Greenwich (som også har fattigstrøk) er omvendt: 10 prosent tjener mindre enn 25000, mens 35 prosent tjener mer enn 200 000. Her, i sørvestlige tuppen av Connecticut, hjem for 14 av statens 15 dollarmilliardærer, finner vi den største ulikheten i hele USA.

NOEN VIL MENE at slike klasseskiller er innlysende urimelige og urettferdige. Andre synes investorer i private palasser fortjener både høy inntekt og lav skatt (20 prosent) fordi de bidrar til arbeidsplasser, skatteinntekter og veldedighet av typen «Chocolate, Dessert and Wine Lover's Tasting Evening» på Hotel Hilton, til inntekt for hjemløse.

Vi kan likevel enes om at alle skal ha samme mulighet til å jobbe seg opp. Men mobiliteten i USA har gått ned, hardt arbeid lønner seg bare for de få, og de rikes forsprang starter før du aner. Gode foreldre i Greenwich har nemlig fokus på tidlig kognitiv utvikling. En av de sterkt læringsorienterte barnehagene (som tar barn fra 6 ukers alder) har priser som begynner på 21 000 dollar. Ventelistene er lange, og noen på lista er ikke engang gravide. Dette må muligens være den ultimate pervertering av den amerikanske drømmen: Å gjøre forskjell på folk før unnfangelsen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook