Kapital i fri flyt

Tidligere styrte den økonomiske utviklingen børsen, nå styrer børsens utvikling økonomien.

Dette er en optimistisk bok, sier den svenske journalisten og forfatteren Björn Elmbrant om sin siste utgivelse: «Hyperkapitalismen».

Det har han rett i. Etter hvert er det kommet en flom av bøker med sterk kritikk mot fri kapitalbevegelse og raske transaksjoner. «Hyperkapitalismen» er på mange måter annerledes. Den er lite revolusjonær, men bygger på grundige analyser og konkrete forslag til forandring av systemet innenfra. Alt sammen for å sikre en kapitalisme med et menneskelig ansikt og langsiktige mål.

Björn Elmbrant er en av Sveriges mest anerkjente politiske kommentatorer. Han har tidligere utgitt en biografi om Olof Palme og skrevet om svensk demokrati i boken «Dom der uppe - dom der nede».

Også i «Hyperkapitalismen» er det demokratiet som er hovedtema. Her hevder forfatteren at hele samfunnet blir ustabilt under aksjeeiernes aggressive jakt på kortsiktige gevinster. Dermed rammes også den enkeltes liv og skjebne.

Etterkrigstidens samfunn ble stort sett konstruert og bygget på kunnskap og rasjonelle avgjørelser, men i dag er dette punktert av en ny børskultur, skriver Elmbrant. Eller som det heter i en spissformulering: Tidligere var det økonomiens utvikling som styrte børsen, nå er det børsens utvikling som styrer økonomien. All kapitalisme - også den gode - rommer en eller annen form for spekulasjon. Men det er et stort sprang fra å ta en kalkulert risiko overfor ett bestemt selskap - til å betrakte børsen som et spill uten kunnskap om hva de enkelte selskaper står for.

Etter solid argumentasjon samles kritikken mot fri kapitalbevegelse i enkle punkter:

  • Den er ustabil. Det kan resultere i forsiktige bedrifter og feige regjeringer. I verste fall øke risikoen for at økonomien ender i kaos som på 30-tallet.
  • Den er ustyrlig. Finansmarkedet er usynlig og ansvarsløst. Det har ikke noe hovedkontor, ingen ledelse, bare tusenvis av skjermer over hele verden.
  • Den er urettferdig. Langsiktige og utviklende investeringer i forskning og nyttig produksjon kan bli forbigått til fordel for lettvinte, spekulative gevinster.

Særlig når det gjelder siste punkt går Elmbrant grundig til verks:

Det vi kaller globalisering av verdenshandelen, har ført til skyskrapere, TV-antenner og bilkøer - også i de fattige lands hovedsteder, skriver han. Men effekten på fordelingen mellom fattige og rike er forsvinnende. Et godt eksempel er tilgang til Internett. Ifølge OECD fins det i dag 94 millioner datamaskiner i verden med tilgang til Internett. Hele 89 prosent befinner seg i Vest-Europa og Nord-Amerika - bare 0,25 prosent i Afrika.

Når det gjelder Internett, refererer Elmbrant til forfatteren Hans Magnus Enzensberger som sier at det i dag fins et digitalt evangelium. Men nye oppfinnelser har alltid omgitt seg med en urealistisk aura. Slik var det med telegraf, telefon, radio og TV. Ofte er våre fremtidsbilder skapt utfra dagens begrensede forståelse. På 50-tallet trodde man for eksempel at fremtiden ville gi oss atomdrevne biler! Men er egentlig digital teknikk et større sprang i menneskehetens historie enn kunsten i å slipe glass - som ga oss mikroskopet? Eller den mekaniske klokken - som ga oss tidsbegrepet? Eller boktrykkerkunsten - som ga oss spredning av ord og tanke?

Björn Elmbrant stiller et par retoriske spørsmål om det enkelte menneskes mulighet for innflytelse på egne kår:

Hvordan skal det være mulig for oss å sette opp personlige, langsiktige mål for våre liv, når den økonomiske verden vi lever i, er ekstremt usikker og kortsiktig? Og hvorfor skal vi være lojale mot en bedrift, når den ikke er lojal mot oss?

Han svarer selv: Selv om vi lever i et demokrati, har vi langt på vei mistet kontrollen over våre liv, fordi våre folkevalgte ofte må bøye seg for ikke-valgte økonomiske diktatorer. Dette illustreres med et slående eksempel fra amerikansk finansverden:

Selskapet Eastman Kodak gikk i 1992 med et overskudd på 1,14 milliarder dollar. Men styreformannen måtte gå, fordi han bare hadde sagt opp 3000 ansatte. Aksjeeierne ville ha bort 20000. Resultatet var at styreformannen etter en tid ble sparket - og aksjene steg kraftig. Med følgende kommentar fra New York Times: «Dette er en stor dag for amerikanske aksjeeiere.» Alliansen mellom kapital og teknologi blir stadig tettere, og konsekvensene debatteres stadig. Arbeid og tid er et tema som ligger under lupen.

I 1966 ble det holdt en internasjonal konferanse i San Francisco. Her møttes 500 ledende politikere, økonomer og industriherrer fra hele verden for å diskutere arbeidets plass i fremtiden. Et av de mest pragmatiske scenariene hadde den enkle betegnelsen «20- 80». Det betydde at 20 prosent av verdens befolkning var nok til å holde verdensøkonomien i gang. De resterende 80 prosent skulle nøye seg med tittytainment (av ordet tits - amerikansk slang for bryst - og entertainment. Her henspilles ikke på sex, men på brystet som melkeproduserende organ). Med en blanding av enkel ernæring og underholdning skulle altså verdens overflødige opprettholde livet.

Om denne dystre spådommen slår til, vil tiden vise.

I «Hyperkapitalismen» henvises det også til en fremtidsstudie som slår fast at 80 prosent av alle teknologier i arbeidslivet er foreldet om 10 år - med store konsekvenser for de ansatte. Det «gode» arbeidet er truet, skriver Elmbrant. Tempoet økes stadig i effektivitetens og konkurransens navn - dermed følger større press på de ansatte. Våre hjemlige helserapporter understøtter dette og viser at alle typer belastningssykdommer øker. Og utbrenthet er et kjent fenomen. Gjennomsnittlig 150000 norske arbeidstakere ble de siste årene sykmeldt på grunn av belastningsskader. Og de samme skadene er årsak til 50 prosent av alt sykefravær.

I «Hyperkapitalismen» kritiseres ikke bare systemet, men også vår unnfallenhet: I vår del av verden er det særlig økonomisk liberalisme og vår egen konforme og disiplinerte tanketomhet som er den største trussel mot ytringsfrihet og demokrati.

Etter denne viktige påminnelse avsluttes boka med ikke mindre enn 40 konstruktive forslag til forandring, som for eksempel: Kampanje for økonomisk folkeopplysning. Utvidelse av alternativ kapital. Stimulans av langsiktige prosjekter. Globalt faglig handlingsprogram. Bedre journalistikk...

Ikke minst det siste er viktig. Elmbrant hevder at svenske medier ikke kan eller vil analysere den nye kapitalismen i sin helhet. Isteden opplever vi ofte journalister som er med på å piske opp stemningen omkring motetendenser, spekulasjon og aksjekurser.

Fenomenet gjelder ikke bare i Sverige. Norske journalister kan ha mye å lære av «Hyperkapitalismen». Den fortjener dessuten en bred leserkrets. Boka går dypt inn i problemene, men har en levende og engasjert form som gjør den svært leservennlig.