Kapital og katedral - på tvers

«Andre vinkler» står det lett på skrått til høyre for logoen til dagens nykommer i den norske medieverdenen. Magasinet Memo lanseres med brask og bram. Med «andre vinkler» på tvers.

på skrått fra høyre går også redaktør Kristine Moody rett i clinch med de politisk korrekte i innvandringsdebatten. Politisk korrekthet er en mare for Vestens intellektuelle liv, heter det. {rdquo}Politisk korrekte utsagn er verre enn tabuer, fordi de er så retthaverske,{rdquo} heter det på lederplass. Det bankes inn at {rdquo}noen ganger er vestlige verdier best{rdquo}. Hører du? Noen ganger er vestlige verdier best.

DEN JOURNALISTISKE PLATTFORM for redaktørens meninger er en reportasjeserie kalt «Frykten for islam». Her uttaler arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen at hvis ikke integreringen lykkes kan resultatet bli en sosial bombe. Lokketittelen «En gedigen tabbe» og formuleringen «Bjarne Håkon Hanssen angrer på Ap\'s innvandringspolitikk» veksles riktignok ikke inn i klingende mynt, men for øvrig er ministeren klar nok i sin tale. I samme serie omtales «det kinkige manifestet», et politisk ukorrekt angrep på norsk innvandringspolitikk, signert Ole Jørgen Anfindsen. «Vi frykter at dette kan gå galt og ende i en borgerkrig», sier Anfindsen. Memo har også besøkt en innvandrergetto i Malmö, og rapporterer om et «Malmö i brann» og om «Sveriges bakgård».

MEMO BYR SÅ PÅ en reportasje om en kommunal miljøskandale i Kristiansand, for deretter å varte opp med en fascinerende og grundig beretning om Statoil, Hydro og Gahr Støre i Murmansk. Et intervju med stortingspresident Thorbjørn Jagland demonstrerer at mannen har noe å melde, selv når intervjuet utstyres med en sidespalte om «Det norske hus». En reportasje beretter så «ufiltrert« om hvordan finansieringen av terror har gått fra storfinans til småkriminalitet. I en grundig og velskrevet reportasje med gode bilder til, skriver Thomas Ergo om hvordan HIV fortsetter å spre seg langs Afrikas veier. Det er mer utenriks, og det er kultur - med anmeldelser, nyheter og bakgrunnsstoff. Profilerte anmeldere er hentet inn, som Morten Strøksnes, Harald Kolstad og IdaLou Larsen. Jan Arild Snoen skriver en idéspalte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET FØRSTE NUMMERET av Dagblad-konsernets nye magasin er en innholdsrik mikstur av aktualiteter under de kontante vignettene «Notater», «Norge», «Verden» og «Kultur». Det byr også på mer tidløst stoff som er leseverdig. Det har nyhetens interesse uten å ha den store nyheten. Memo er et velredigert magasin som bys fram i et lekkert og renslig formspråk. Det lukter kvalitet og katedral.

REDAKTØR KRISTINE MOODY er hentet fra Hegnarland, og har vært redaksjonssjef i Kapital. Hun har postulert at Memo vil gå motstrøms i journalistikkens navn, og herunder vise at «ikke samtlige republikanere i USA er lobotomerte». Hun har lovet et skvalderfritt magasin, og vel røpet at The Economist er Memos forbilde. Hun har sine ord i behold. Så kan man like eller ikke like det nye magasinets politiske profil, men velkalkulert ser den ut til å være.

Velkalkulert er også det markedsmessige fotarbeidet. Memo lanseres fordi en markedsposisjon er ledig. To dummyutgaver har vært til uttesting i fokusgrupper, og flere hundre intervjuer er gjennomført. Konklusjonen er klar: Det er plass til Memo. Det finnes et publikum av samfunnsengasjerte og medieinteresserte menn og kvinner over 20 år med internasjonal orientering og høy utdannelse.

MEMO GÅR HELT KLART inn i en kvalitetsmagasintradisjon. Med sin markante aktualitetsprofil vil bladet kunne finne sin nisje blant alle underholdnings-, livsstils- og designmagasinene. Det er et profesjonelt produkt. Det skal ifølge redaktøren være bladet for deg som er lei av restaurantguider til Bratislava.Så spørs det om bladet også kan varte opp med en ørliten dose journalistisk fandenivoldskhet midt oppi all sin profesjonelle nøkternhet. Her er ikke mye, men noe. En notis om at Kjell Magne Bondevik har besøkt Masai-områdene og bedt verdenssamfunnet om å våkne opp, er utstyrt med tittelen {rdquo}På vei mot Fredsprisen - en føljetong{rdquo}.

Memos journalistiske program er å gi overblikk og forklare sammenhenger. Det skal være preget av aktualitet og pålitelighet og dertil ha en internasjonal orientering. Så skal det skille seg fra andre ved å se saker fra forskjellige sider og ved fortellerteknikken i sine reportasjeserier. «Hvis Memo var et menneske, ville du beskrevet de som engasjerende, pålitelig og nysgjerrig,» heter det så kjekt i egenreklamen.

 FØRSTE LESNING:  Memo-redaktør Kristine Moody og hennes stab fikk første nummer fra trykkeriet i går formiddag.
FØRSTE LESNING: Memo-redaktør Kristine Moody og hennes stab fikk første nummer fra trykkeriet i går formiddag. Vis mer

Men det er nå en gang mange engasjerende, relativt pålitelige og forholdsvis nysgjerrige folk der ute fra før. Hva finnes? har Memo også spurt retorisk i en egenpresentasjon overfor annonsører. Memo har svart ved å vise til A-magasinet, Dagbladets Magasinet, VGs helgemagasin, Kapital, The Economist, Time, Newsweek og Der Spiegel. Behendig nok nevnes ikke den egentlige konkurrenten, Ny Tid.

NY TIDS FORVANDLING fra avis til magasin har nå gått seg til gjennom et titall numre. Den lille redaksjonen har vartet opp med flere gode, om enn ikke helt uomgjengelige, oppslag. Bladet har budt på skribenter som Umberto Eco og klassikere fra venstre som Sigurd Evensmo og Lise Lindbæk. Det har kommet i en bladbunad som er gjennomtenkt og langt på vei vellykket, men som også inneholder så mange små designelementer og frimerkebilder at bladet kan gi et litt rotete inntrykk. Det litt høyere og litt bredere Memo framstår i så måte som ryddigere, med sin enda mer reinskårne layout.

I politisk og publisistisk forstand kan forholdet mellom Memo og Ny Tid komme til å minne om forholdet mellom de to reportasjemagasinene NÅ og Aktuell, fra henholdsvis politikkens høyre- og venstreside. Det er ikke usunt, verken for norsk journalistikk eller norsk politikk.

Dagbladet står for sin del, og i likhet med Ny Tid, i en Aktuell-tradisjon. Med sitt nye magasin begir Dagblad-konsernet seg også inn i et NÅ-landskap. Så er det da heller ikke noen ukjent resept i Dagbladet å forsøke å få både i pose og sekk. De harde økonomiske realiteter skulle også være ivaretatt med en redaktør fra Kapital, som til overmål har kunnet berolige gjennom Dagens Næringsliv: «-  Annonsesalget har vært grisebra.»

SPØRSMÅLET ER OM det nye magasinets katedraldivisjon med sitt budskap om «andre vinkler» like suverent fanger sitt publikum. Blir dogmet om «andre vinkler» omsatt i krampaktig markedskalkulasjon eller i genuine overraskelser og forfriskende oppslag. Dogmet om å slå ned på alt som er politisk korrekt kan bli for publistisk korrekt. Et ønske om å være uforutsigbar, kan bli sørgelig forutsigbart. Kaptein Memo har kastet loss.