Kapitalen vinner og alle taper

«For nærmere to milliarder mennesker er det mat og rent vann som har høyeste prioritet - ikke datamaskiner.»

Globalisering av økonomien har ført til enorme gap mellom fattig og rik ifølge siste rapport fra FNs utviklingsprogram (UNDP). Her går det fram at dagens utvikling er med på å forsterke ulikhetene: Teknologiske framskritt som Internett bidrar også til dette. For å ha råd til å kjøpe en datamaskin må for eksempel en person i Bangladesh gjennomsnittlig jobbe i åtte år, mens en amerikaner kan kjøpe samme maskin ved å jobbe i en måned. Og for nærmere to milliarder mennesker er det mat og rent vann som har høyeste prioritet - ikke datamaskiner. Internett krever dessuten betalingsevne, elektrisitet og språkkunnskaper som de fattigste ikke har tilgang til.

USA, Japan og Europa står for 80 prosent av verdenshandelen. De siste 50 årene er verdens forbruk totalt blitt seksdoblet, og i 1999 ble det hver dag omsatt for 1500 milliarder dollar på valutabørsene. Økonomisk vekst er etterhvert blitt en overordnet ideologi, og hele kloden får stadig sterkere preg av å være supermarked og spillekasino. Med katastrofale følger for natur og miljø!

Kolonimaktene er ikke lenger nasjonalstater, men multinasjonale selskaper som gjør alle land til kolonier med redusert selvstyre. Fellesskap innen den enkelte stat oppløses, men det vokser fram et nytt fellesskap mellom økonomiske eliter på tvers av landegrenser. Men her fins ingen felles historie og språk, her fins ingen politiske dragkamper mellom partier, her fins ingen offentlighet for demokratisk debatt og kritikk. Til gjengjeld fins det mektige styreformenn og styremedlemmer som har ett mål - å styrke aksjonærenes utbytte. Etiske og miljømessige hensyn kan lett bli bremseklosser i denne sammenhengen, og et styre som prioriterer slike verdier vil fort skiftes ut.

Vårt globale politiske prosjekt er drevet fram av sterke aktørers egeninteresser - i Adam Smiths ånd. Han utviklet som kjent teorien om «den usynlige hånd» som skulle ordne alt til det felles beste med egennytten som drivkraft. Men på hans tid (1700-tallet) var det lite tilgjengelig kunnskap om naturens lover og miljøets tålegrense. I dag vet vi mer, ikke minst fordi vi har brutt disse lovene og tøyet denne grensen med livstruende konsekvenser. Dagens globale økonomi og intensive vekst er uten grenser - men opererer innenfor et økologisk system som har sine absolutte grenser. Dette er et vitenskapelig faktum, som vårt økonomiske system hittil har nektet å akseptere.

I sitt ønske om å være «vitenskapelige» har moderne økonomer stadig avvist at deres teorier og modeller bygger på verdier. Men sannheten er at samfunnsutviklingen bygger på en økonomi hvor usympatiske egenskaper som maktbegjær, egoisme og grådighet er de viktigste drivkreftene. Resultatet er at vi har gjort det økonomisk «lønnsomt» å ødelegge miljøet og eget livsgrunnlag. Brutto nasjonalprodukt (BNP) er et fantasiløst og ensidig materialistisk måle- og styringsinstrument som er totalt ubrukelig i en bærekraftig utvikling. Ren luft, rent vann og andre økologiske goder regnes her som verdiløse. Dermed vises det heller ikke på noe nasjonalregnskap at enorme private formuer og personlig makt bygges opp av enkelte mennesker som systematisk utnytter og ødelegger våre felles goder.

Men etterhvert blir det åpenbart for stadig flere at vår økonomiske modell har store negative konsekvenser. Noen fundamental kursendring skjer imidlertid ikke - derimot foregår en intens forskning som resulterer i bøker og artikler, konferanser og rapporter. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling - Brundtlandkommisjonen - la fram sin rapport i 1987 med følgende konklusjon: «Den virkelige verden hvor økonomiske og økologiske systemer er knyttet sammen, kan ikke forandres. Det er politikken og de berørte institusjoner som må forandres. [...] Tiden er kommet for å bryte ut av gamle mønstre.» Ja visst. Men siden 1987 er lite forandret. Tvert om er de «gamle mønstre» ytterligere befestet! Likevel kan vi ikke slutte å håpe at velmente teoretiske tiltak også resulterer i effektiv handling.

Et vitalt og spennende forskningsprosjekt har nettopp sett dagens lys under forkortelsen PAGE (Pilot Analysis of Global Ecosystems). Bak dette står blant annet Verdensbanken og FNs utviklingsprogram, og i alt 175 forskere fra forskjellige land og med ulike fagområder er involvert. Prosjektet tar for seg fire hovedområder: skog, ferskvann, havbruk og landbruk. Som utgangspunkt for sitt prosjekt slår PAGE fast at kloden har tydelige sykdomstegn som direkte skyldes vår økonomiske vekst.

Prosjektet PAGE vil bli offentliggjort i årsskiftet 2000- 2001 under tittelen «People and Ecosystems: The Fraying Web of Life». Så spørs det om dette blir en ny variant av Brundtlandkommisjonen eller av Worldwatch Institutes årlige rapport «State of the World». Men med Verdensbanken som aktiv medspiller vil de økonomiske perspektivene få stor oppmerksomhet i PAGE. Og her vil det komme tydelig fram at rovdrift på naturkapitalen er en kostbar «fornøyelse». Denne konklusjonen uttrykkes i klartekst allerede som innledning til prosjektarbeidet: En sunn økonomi kan ikke utvikle seg videre innenfor et usunt miljø. For aktivister og miljøbevegelser, for forskere og store deler av allmennheten er dette en opplagt sannhet og har vært det lenge. Men det er kanskje nødvendig med en innrømmelse fra Verdensbanken og andre økonomiske maktinstitusjoner for å få gjennomslag for denne fundamentale erkjennelsen.

«Det er større fare for at menneskeheten begår langsomt selvmord med kjemikalier og avfallsprodukter enn at den sprenger verden i lufta med atombomber.» Dette skrev Dagbladet ved åpningen av Den europeiske naturvernkonferansen i Strasbourg i 1970. Siden den gang har det utviklet seg nye miljøproblemer i tillegg til intensivering av de gamle. Dette til tross for at det samtidig er utviklet ny miljøkunnskap og større ekspertise. Mens forskere har arbeidet og skrevet og talt, har virkeligheten dundret forbi utenfor vinduene. Resultatet er en globalt forverret miljøsituasjon. Og hvordan ser verden ut om nye 30 år?

Reparasjoner på mennesker og miljø vil bli stadig mer kostbare og smertefulle jo lenger vi venter med å bryte ut av «gamle mønstre». På et gitt tidspunkt vil heller ikke reparasjoner være mulig. Vi vet ikke når dette tidspunktet inntreffer. Men optimistene slutter aldri å håpe. Denne gangen håper vi at makten og prestisjen bak prosjektet PAGE kan være starten på en bokstavelig talt livsviktig kursendring.