PARADIS: Regjeringens pågående arbeid for å gjøre Norge til et skatteparadis for de rikeste, er i lengden ikke bærekraftig. Foto: Christian Roth Christensen
PARADIS: Regjeringens pågående arbeid for å gjøre Norge til et skatteparadis for de rikeste, er i lengden ikke bærekraftig. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Kapitalens brekkjern

Skal vi utvikle velferdsstaten er det ikke nok å redde de fattigste blant oss. De rike må temmes, kontrolleres og skattlegges, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Norge er blitt et samfunn der økonomien er rigget for de rike. Ulikhetene vokser i økende tempo og berører stadig flere livsområder. Lave skatter på finansinntekter, eiendom og skattefri arv, gjør at vi får snøballens effekt. Formue, inntekter og makt ruller fram med økende tyngde og vokser raskere enn flertallets økonomi. Resultatet er dokumentert i omfattende forskning, men også i Kapitals årlige oversikt over Norges 400 rikeste. Kapitals beregninger viser at Norge nå har 308 milliardærer som er en økning på 38 siden i fjor. Til sammen kontrollerer de 400 rikeste verdier for svimlende 1349 milliarder mot 1181 milliarder i 2017. Og kanskje viktigst: Formuene har mer enn doblet seg siden finanskriseåret 2009.

Denne doblingen gjenspeiler en internasjonal trend. Statlige redningsaksjoner sørget for at banker, aksjonærer og store investorer ikke bare kom helskinnet fra finanskrisen de selv hadde skapt. De profitterte på den, mens tap og risiko ble flyttet over på staten og skattebetalerne. Det er ikke så rart at operasjonen blir omtalt som «sosialisme for de rike».

Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at 10 prosent av den voksne befolkningen med størst formue eide 58 prosent av hele den private formuen i Norge. Den øverste 1 prosent hadde 21 ganger så stor formue som gjennomsnittet, mens den rikeste 0.1 prosenten hadde 80 ganger så stor formue. Disse økonomiske toppgruppene har økt sin andel av både bolig- og totalformuen betydelig fra 2012 til 2016.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SSB peker selv på at deres tallgrunnlag ikke fanger opp alle reelle verdier. Et realistisk anslag viser at den rikeste 1 prosent eier 31 prosent av formuen i Norge. Hva det betyr er lettere å forstå om vi sammenlikner med andre land. I det markante klassesamfunnet Storbritannia eier denne ene prosenten 24 prosent av formuen. Tilsvarende tall for USA er 38 prosent. Det foregår altså en sterk opphopning av formue blant de aller rikeste i Norge. I forhold til folketallet har Norge så mange dollarmillardærer at det nesten bare er skatteparadiser som slår oss.

De færreste av de superrike begynte med å selge jordbær på torget som Petter Stordalen. Mange er nok i samme kategori som milliardærarvingen i Ferd-konsernet, Alexandra Andresen, som med befriende åpenhet og selvinnsikt sa dette til Dagens Næringsliv: «Skal jeg være ærlig: Jeg har ikke gjort en dritt. Alt er arvet. All "kred" går til faren min og de hardtarbeidende menneskene i Ferd.»

En gjennomgang av skattelistene DN gjorde i 2015 viste at hele tre fjerdedeler av de hundre rikeste har arvet formuen. En annen studie viser at 26 prosent av de en prosent rikeste i 1993 hadde foreldre som også var blant de rikeste i landet. I 2010 var denne andelen økt til 42 prosent. Siden har Solberg-regjeringen gjort arv skattefritt, et tiltak som forsterker et tegn i tida: Det som teller er ikke hvem du er, men hva du arver.

Spiller det noen rolle om ulikhetene øker, bare vi passer på at de fattigste har til livets opphold og litt til? Den nordiske modellen - herunder velferdsstaten - er en sosial og politisk kontrakt som bygger på en kombinasjon av markedskonkurranse og organisert samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Dette gjør at modellen både er robust, skaper store verdier og har sterk evne til omstilling og fornyelse. Forskerne og professorene Nina Witoszek og Atle Midttun har pekt på betydningen av en felles kulturell grunntradisjon basert på verdier som altruisme, ansvar, tillit, frihet, pragmatisme, likestilling og samarbeid. Til sammen er dette et byggverk som tåler påkjenninger, f. eks. fra innvandring, digitalisering, robotisering, nye politiske strømninger og ulikhet.

En slik optimisme forutsetter at vi tar vare på den norske/nordiske modellens grunnleggende forutsetninger. En av disse er at vi aksepterer en betydelig grad av ulikhet, men ikke en urettferdig fordeling av byrdene. Et eksempel er at alt lønnsarbeid skattlegges mens arv er skattefritt. Regjeringens pågående arbeid for å gjøre Norge til et skatteparadis for de rikeste, er i lengden heller ikke bærekraftig. Finansieringen av velferden er allerede i fare, og kutt i den vil stimulere den høyrepopulistiske bølgen, slik vi har sett i Sverige.

Vilkårene for de rikeste er også et spørsmål om demokrati og fordeling av makt. Penger er maktens brekkjern, sa den tyske filosofen Friedrich Nietzsche. Eller som vår egen statsviter Stein Rokkan uttrykte det: «Stemmer teller, men ressurser avgjør».