Kapitalisme, korrupsjon, kontroll

«Når administrerende direktør skal lage størst mulig utbytte foraksjeeierne, og de siste enten ikke kan eller vil føre nøye kontroll med hvordan det skjer, inviterer det åpenbart til juks med regnskapene.»

Det er ikke lenger noen tvil om at korrupsjonsskandalene i Enron, WorldCom og Xerox bare er toppen av isfjellet. Nye historier avdekker større deler av det. Nå venter vi på europeiske bidrag - og hvorfor ikke også norske?

Det som skjer, har - eller bør ha - vidtrekkende konsekvenser. En er at alle nå må innse at korrupsjon ikke bare er et u-landsfenomen eller noe vi finner på veien fra sovjetisk planøkonomi til markedsøkonomi. Grådigheten vises ikke bare på kapitalismens biscener, men også på hovedscenen. Kanskje er det drøyt av løssalgsavisen Daily Mirror å kalle Bushs Amerika for en «røverstat». Men den kjente amerikanske økonomen Paul Krugman begynner sannelig å få rett i sin påstand fra i fjor høst: Enron-skandalen kan vise seg å være et større vendepunkt for USA enn 11. september.

Det første offeret er altså de nødvendige, men ofte formynderske kampanjene som industrilandene driver mot internasjonal korrupsjon. Skal de beholde troverdighet i resten av verden, må disse landene rette søkelyset mot seg selv. Det kalles på godt norsk å feie for egen dør.

En annen konsekvens av skandalene er at de mest konsekvente liberal-økonomiske ideologene har fått det avgjørende grunnskuddet. Vi er flere som hele tiden har hevdet at de gikk for langt i å prise det selvregulerende markedets velsignelser. Kapitalisme er flere, ikke ett fenomen. En kapitalistisk blandingsøkonomi - et konkurransebasert marked omgjerdet av offentlig regulering og koplet til utjevnende velferdsordninger - er fortsatt det beste verden kjenner. Mange har lenge ment at kapitalismens verste fiende er de aller sterkeste tilhengerne av størst mulig økonomisk frihet. Nå skriver også William Pfaff i International Herald Tribune: «Dereguleringen er en falsk gud.» Den friheten selskapene siden 1980-årene har fått til å «regulere seg selv», har ført til det Wall Street Journal omtaler som en juksekultur USA ikke har sett siden årene før den store depresjonen på slutten av 1920-årene.

Den har medført en politisk helomvending som retter seg mot en tredje konsekvens av skandalene: behovet for en grenseoppgang mellom de rollene som finans- og revisjonsselskapene kan spille. Disse selskapene har tjent stort på å være rådgivere for de samme bedriftene som de skulle kontrollere gjennom revisjon. Utrolig, men altså sant. De aller fleste borgere er utstyrt med den ballast statsvitenskapen i sin tid presenterte som en av sine viktigste læresetninger: at de enkelte hovedrollene innenfor statsmakten må være atskilt. De skal utfordre og sjekke hverandre. Det forblir en gåte at næringslivet så uforstyrret har fått anledning til å utvikle et så vesensforskjellig system. Har man vært så naiv at man har trodd at rådgiverne og revisorene i samme organisasjon ikke snakket sammen? Eller kan det faktisk være at aktørene her er blitt ansett som overlegne ikke bare lovgivere og dommere, men alle oss andre i moralsk og etisk holdning?

En god del som mener de har lest Adam Smith, har åpenbart oversett at han nettopp pekte på faren for sammensvergelse mellom kapitalistene. Faren måtte ifølge Smith møtes med kontroll fra statens side. Bush-administrasjonen konkurrerer da også nå med Kongressen om å snakke om nye reguleringstiltak. Juksemakerne skal kriminaliseres, sjefene gjøres rettslig ansvarlige for regnskapene. Retorikken akselererer fordi demokratene vil gå lenger og være mer konkrete. Og viser til at Bush selv skal ha drevet innsidehandel for noen år siden. Endelig anklages visepresident Cheney for å ha brukt «Enron-metoder». Det er duket for politisk turbulens i USA fram til kongressvalget i høst.

Vi kommer til å oppleve nye statlige reguleringer. Men er nasjonale tiltak tilstrekkelige? Jukset kjenner i globaliseringens tidsalder ingen nasjonale grenser, noe virkningene av Enron-skandalen i Europa er et bevis på. Derfor trengs det samarbeid om å kontrollere juksemakerne. Standardisering av nasjonale kontroller kan være ett grep. Et grunnlag finnes i International Accounting Standards Board med base i London - dersom det makter å skape et nærmere samarbeid med den tilsvarende føderale institusjonen i USA.

Igjen viser det seg at institusjoner er vesentlige. Mer marked kan faktisk bety mer stat. Men kan det likevel være at problemet og dermed løsningen er å finne dypere? Kan det med andre ord være at det er selve tenkemåten i den aksjeeier-kapitalismen vi har fått i 1980- og 1990-årene som er problemet? Er børsen - som Pfaff antyder - blitt selve katedralen? Når administrerende direktør skal lage størst mulig utbytte for aksjeeierne, og de siste enten ikke kan eller vil føre nøye kontroll med hvordan det skjer, inviterer det åpenbart til juks med regnskapene. Når sjefen i tillegg får bonus for å få aksjekursen opp, har det samme effekt. Vi trenger åpenbart en grundig og kritisk gjennomgang av opsjonssystemet.

Enron var et korthus som ble skapt med slike insentiver. Jeg tror - uten å nevne navn - at det nok er mulig å finne korthus også på den norske børsen. Den fjerde konsekvens av skandalene i USA er derfor: En del av løsningen er å gjøre noe radikalt med selve insentivstrukturen. Og åpne for innsikt i virksomheten slik at reelle verdier kommer fram. De verdiskapende kapitalistene og de som bistår dem med innovasjon i retning av produksjon for et bærekraftig forbruk, er heltene. Derfor er det nok et uttrykk for hvor «vridd» dagens kapitalisme er blitt når lederen for et nytt statlig fondsforvaltningsfirma ikke bare tjener langt mer enn universitetsrektorene, men også nesten like mye som konsernsjefen i Hydro eller Statoil.

Reformene i kjølvannet av skandalene tar sikte på å sikre aksjeeiernes fortsatte interesse for børsene. Men igjen er spørsmålet om man går rett vei og dypt nok. Trengs det ikke en fundamental omlegging av verdsettingen av næringsvirksomhet? De kortsiktige vinstbetraktningene, som er mest åpenbare i alle «boblene» eller korthusene, har fått en altfor framskutt plass. Reell verdiskapning er blitt fortrengt av finansakrobatikk og den raske fortjenesten. Ikke slik at alle akrobatene jukser; de driver jo ofte på den riktige siden av lovens grenser. Men det kan ikke være tvil om de som på den siden driver for eksempel finurlig skatteplanlegging, ikke bidrar til å redusere lysten til å jukse. Spranget over lovgrensen kan virke veldig kort for mange.

Derfor kommer vi til sist ikke utenom etikk og moral. Det nytter ikke med det alene, men heller ikke uten det! Kulturen som omslutter næringen, er ofte avgjørende. I globaliseringens retorikk glemmes det ofte at kulturforskjellene består, for eksempel mellom Nord-Europa og USAs måte å tenke økonomi og næringsliv. De blir utvisket. Men likevel: Burde de amerikanske skandalene - inntil de europeiske eventuelt kommer for dagen og «likestiller» kontinentene - få oss til å tenke gjennom hva vi gir kommende næringslivsledere av holdinger, av utdanning? Mer presist: Gjør de amerikanske og de amerikanskinspirerte business schools jobben sin når det gjelder å gi de kommende administrerende direktører et egenvern mot juks?

Etikk i næringslivet har lenge vært et tema, men hvor seriøst er det blitt tatt opp? Det er blant annet for å gi alle som tar en profesjonsutdanning en ballast av innsikt i etiske og filosofiske emner at vi ved det flerdisiplinære universitetet har kjempet for å beholde mest mulig av ex.phil. De aktuelle begivenhetene kan bare understreke hvor riktig og viktig dette er. De bør også få næringslivets ledere, og politikerne, til å slutte å se på universitetet som et «elfenbenstårn». Det er en oppfatning av det som nettopp er dannet i den «nykapitalistiske» ånd som i sin ekstreme form har skapt skandalene. Det er på tide at alle innser at den høyere utdanningen både skal og kan bidra til å lage kommende ledere av hel ved, ikke bare slike som vet hvor bunnlinjen går.