HELGEKOMMENTAREN VED AKSEL BRAANEN STERRI:

Kapitalismen kan fikses

Vi bør lytte til økonomene.

FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Det begynner å bli klart for de fleste at nyliberalismens oppskrift, mindre stat og uregulerte marked, ikke har levert varene. Produktivitetsveksten er lav, ulikhetene og klimagassutslippene er økende, arbeidsvilkår er under press og de rikeste selskapene betaler knapt skatt. Likevel er det knapt spor av nytenkning i våre to største partier.

Det er derfor gledelig at mange nye og konstruktive ideer kommer fra økonomifaget; kanskje overraskende for noen, siden økonomer la grunnlaget for den mislykkede politikken.

Sist ut er Dani Rodrik, Suresh Naidu og Gabriel Zucman, som nylig opprettet et nettverk for Economics for Inclusive Prosperity. Ideen er å bruke økonomifagets innsikter til å utvikle en mer inkluderende, bærekraftig og vekstfremmende politikk.

Tross at de tilhører amerikanske prestisjeuniversiteter er de raddiser. Men til og med selverklærte nyliberalister, som Sam Bowman, Noah Smith og gjengen bak The Neoliberal Project, tar nå til orde for høyere skatter, mer omfordeling og en mer aktivistisk stat. Vi gjør klokt i å lytte, også i egalitære Norge.

Et sted å starte er boligpolitikken. Sosialdemokrater har ønsket å gjøre oss alle til eiere, men har på samme tid skapt en ulikhetsmaskin som skaper splittelser i folket. Godt hjulpet av strenge reguleringer og subsidier øker vi ulikhetene mellom folk, mens vi alle blir avhengige av banken og stadig høyere boligpriser. Skattene må derfor opp og alternative boformer utredes.

Forvaltningen av naturressursene trenger også særskilte skatter. For olja har vi fått på plass et imponerende skattesystem som skaffer fellesskapet store inntekter. Fiskeri-ressursene derimot gis bort som lokale monopoler, uten grunnrentebeskatning, noe som skaper spekulasjon og rikdom hos de få.

Markedsmakt er et problem også i andre næringer. Det gjelder selvfølgelig store tech-giganter som Google og Facebook, men også hjørnesteinsbedrifter kan utnytte det at arbeidere har familier og lever lokale liv, noe som gjør at de finner seg i dårlig behandling framfor å flytte. Forhindrer vi dem ikke, møtes matvaregigantene for å holde lønninger nede, prisene oppe og tilbudet magert.

For lenge har økonomene ignorert at makt er en uunngåelig del av arbeidslivet, noe som har gjort dem kritiske til fagbevegelsen. Heldigvis er dette i ferd med å snus. En sterk fagbevegelse er ikke bare en nødvendig motmakt til kapitaleierne, men også nødvendig for å heve kompetansen blant arbeiderne og for å fremme produktiviteten i bedriften. Flere i nettverket til Naidu & co. presenterer derfor innovative løsninger for å styrke arbeidernes makt i et moderne arbeidsliv.

Mange av våre største problemer krever at stater koordinerer. Det er som kjent vanskelig, og det blir altfor ofte et påskudd for handlingslammelse. Forskning på norm-spredning kan tyde på at enkeltland har mer makt til å gjøre noe med tilsynelatende uløselige problemer enn vi lenge har trodd.

Nylig vedtok Frankrike en lov som gjorde franske selskaper ansvarlig for menneskerettighetsbrudd på alle nivåer i den globale verdikjeden. Det gir aktivister i andre land blod på tann. Om en skulle bli enige om at vi trenger å la olja ligge i bakken, er det dermed ikke så sikkert at det er forgjeves om Norge skulle gå foran som et eksempel til etterfølgelse.

Et annet område som trenger koordinering er handel og økonomisk produksjon i flere land. Handel begunstiger som kjent alle parter, men konkurransen kan også være usunn.

Dani Rodrik foreslår derfor å inkludere bedre arbeidsvilkår i handelsavtalene for å unngå et usunt press på arbeidsvilkårene. Gabriel Zucman har i mine øyne presentert løsningen på hvordan vi bør skattlegge multinasjonale selskaper for å forhindre skattejuks.

Kapitalismen er ikke en ustoppelig, destruktiv kraft. Den må styres om den skal være et gode for alle. Til det trenger vi nye ideer og mot til å forfølge dem. Det er like mye høyresiden som venstresidens ansvar.