PROFESSOR: Michael J. Sandel er Harvard-professor og forfatter. 
Foto: Justiceharvard.org
PROFESSOR: Michael J. Sandel er Harvard-professor og forfatter. Foto: Justiceharvard.orgVis mer

Kapitalismens grenser

Kan virkelig alt kjøpes for penger? Og hva er umoralsk å betale for?

Gitt at du har nok penger, finnes det knapt noen grense for hva du kan få kjøpt for dem. I enkelte fengsler i California kan fanger betale 82 dollar natta for en ren, stille fengselscelle, uten å bli forstyrret av fattige, ikke-betalende innsatte.

Rike foreldre kan donere penger til prestisjeuniversiteter i USA for at barna deres skal komme inn, selv om de ikke tilfredsstiller de akademiske kravene. For 150000 dollar får du lov til å skyte et utrydningstruet svart neshorn i Sør-Afrika. For 6000 dollar kan du få en indisk surrogatmor til å bære fram en baby for deg.

Mange vil rynke på nesa og mene at alle eller noen av dette ikke bør være for salg. Men hvorfor?

Det er ikke alltid enkelt å forklare hva som gjør at enkelte ting ikke bør være til salgs. Michael J. Sandel, professor i filosofi ved Harvard i USA, forsøker å svare på disse spørsmålene i sin bok «What Money Can't Buy: The Moral Limits of Markets». Boka har allerede skapt debatt i USA.

Markedsliberalistisk ideologi fikk virkelig gjennomslagskraft på 1980- og 90-tallet. Politikere som Margaret Thatcher og Ronald Reagan var de store heltene, med sine tanker om at det er markedene, ikke regjeringer, som er opphavet til frihet og velstand.

En rekke framtredende økonomer har bidratt til å utvide området for hvilke aktiviteter som lar seg beskrive og forklare av økonomiske teorier. Oppfatningen av hva økonomi er, har endret seg kraftig. En amerikansk lærebok fra 1950-tallet beskriver økonomi som «verden av priser, lønn, renter, aksjer og obligasjoner, banker og kreditt, skatt og forbruk». Altså alt som har med penger å gjøre. En nyere lærebok definerer økonomi som «en gruppe mennesker som omgås hverandre mens de holder på med livene sine».

Økonomi-begrepet er altså blitt kraftig utvidet i løpet av de siste femti åra. Markedstriumfalismen, som Sandel kaller det, kulminerte
i finanskrisen i 2008. Sandel mener det er på høy tid å ta en offentlig debatt om hvor de moralske grensene for markedet ligger og om det er ting som ikke kan kjøpes for penger.

Sandel har i hovedsak to argumenter. Det ene handler om rettferdighet. Det er mulig å kjøpe friske nyrer (selv om det ikke er tillatt i de fleste land). Enkelte økonomer mener at så lenge dette er en transaksjon to parter frivillig er blitt enige om, er ikke salg av nyrer eller andre menneskelige organer noe problem. Men er det uttrykk for en likeverdig handel om selgeren er en fattige bonde som er nødt til å brødfø familien sin?

Det andre innvendingen er at enkelte varer korrumperes når det blir satt en pris på dem. I det varen blir gjenstand for en kommersiell transaksjon, oppfatter folk den annerledes, den endrer karakter. Varer mister sin opprinnelige, ikke-monetære verdi. Det handler ikke bare om at varen mister en ubestemmelig, sentimental egenskap. Hvordan varen blir oppfattet kan ha reelle konsekvenser for hvordan samfunnet forholder seg til den.

Ta for eksempel global oppvarming og kvotehandel. For å stoppe global oppvarming forsøker man å få i gang en internasjonal avtale om handel med utslippskvoter. Tanken er å sette et tak på hvor mye CO2 og andre klimagasser som kan slippes ut i atmosfæren. Hvert land får tildelt en utslippskvote. Hvis de slipper ut mindre enn den tildelte kvoten, kan det selge rettighetene til å forurense til et annet land som ønsker å slippe ut mer enn sin andel.

I forbindelse med Kyoto-konferansen i 1997 skrev forfatteren en kontroversiell kronikk i New York Times. Der hevdet han at handel med utslippskvoter er moralsk korrumperende. Det vil være det samme som å betale seg fri hvis du kaster søppel på gata. Hvis rike land kan betale seg ut av menneskehetens felles ansvar for å redusere utslipp, undergraver vi den moralske ansvarsfølelsen vi har om ikke å forurense. Ved å la rike land betale seg fri fra å endre forurensende vaner, sender vi et moralsk galt signal: Naturen er en søppeldynge for dem som har råd til det.

Økonomer vil svare et det ikke har noe å si. Så lenge resultatene av de økonomiske transaksjonene er tilfredsstillende, gjør ikke kvotesystemet noe annet enn å flytte utslippskuttene dit det er rimeligst å ta dem. Men Sandel hevder at i det vi setter en pris på moralsk uønsket oppførsel, endrer vi samtidig våre moralske normer.

Nå er det ikke blitt noe av noen fungerende internasjonal kvotehandelsavtale, men Sandel har andre eksempler som viser at holdninger og oppførsel kan endres ved å innføre betalingssystemer. En israelsk barnehage hadde problemer med at foreldre av og til kom for seint for å hente barna sine. Siden barna ikke kunne overlates til seg selv, førte det til at de ansatte måtte jobbe utover sin vanlige arbeidstid. For å forsøke å få foreldrene til å bli flinkere til å hente barna sine i tide, innførte barnehagen en liten avgift når foreldrene kom for seint.

Overraskende for de ansatte, hadde avgiften helt motsatt effekt og førte til en økning av foreldre som kom for seint. I stedet for å få dårlig samvittighet for forsinkelsene, gjorde avgiften at foreldrene antok at barnehagen tok betalt for en tilleggstjeneste. Mot en avgift kunne de komme forsinket til barnehagen med god samvittighet. Barnehagen sluttet å ilegge avgifter til foreldrene som kom for seint. Antallet forsinkede foreldre gikk ned, men ble ikke like lavt som før avgiften ble innført. Foreldrenes holdning til å komme for seint var endret.

Et annet eksempel er blodgivning. Etter at blodbanker i USA begynte å betale folk for å gi blod, gikk antallet personer som ga blod frivillig kraftig ned.

Ikke alle eksemplene til Sandel vil virke like moralsk forkastelig på alle som leser boka. Det er heller ikke alltid hans moralske argumenter virker like overbevisende. Men de fleste vil bli sittende igjen med en ubehagelig følelse av at enkelte deler av samfunnet har best av å holdes utenfor det frie markedet. I Storbritannia kjører politibiler rundt med påklistret reklame fra varemagasinet Harrods. I USA har McDonalds og Exxon sponset skoler med utdanningsmateriell om henholdsvis ernæring og Exxon.

Akkurat som enkelte biologer forsøker å forklare hver minste detalj av menneskers oppførsel med genetikk, reduserer noen økonomer all menneskelig aktivitet til økonomi, men ikke alle deler av samfunnet kan eller bør beskrives og styres av økonomisk teori.

Til sjuende og sist handler det om hva slags verden vi ønsker å leve i.

Mikal Hem er journalist.