Kapittelet om en rød, tynn dildo i toern på seminar

Les fortsettelsen på vår politiske underholdningsroman.

GLEMT NACHSPIEL: I tredje kapittel av «Blåblåmandag» gjenfinner Karl Georg Byrkje noen kompromitterende bilder. Illustrasjon: Pål Dybwik.
GLEMT NACHSPIEL: I tredje kapittel av «Blåblåmandag» gjenfinner Karl Georg Byrkje noen kompromitterende bilder. Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

3. En liberalist i praksis

Kapittelet om en rød, tynn dildo oppe i toern på et seminar — og litt om hva som egentlig er liberal politikk.

Les 1. kapittel.
Les 2. kapittel.

Annemeretes varsomme måte å være i verden på, var til å kjenne igjen. Hun kremtet, la noen hårstrå bak det ene øret, klødde seg på hendene, satte hendene på benken og så skrått på han, som om det var et blikk av medynk.

«Det er nitten år nå, tjuetre om vi tar med samboerskap», sa hun.
«Ja?»
«Jeg tror jeg vil ut.»
«Ut?»
«Det er nok nå.»
«Nok av hva?»
«Jeg vil nødig såre deg.»
«Jeg er hardhudet.»
«Ja, men du forstår hva jeg mener?» sier Annemerete og klør enda mer oppå hånden.
«Tror det?»
«At jeg vil skilles?»

Karl Georg visste at han burde lagt inn en pause, latt det synke inn, kanskje gnidd seg i ansiktet, vært litt teatralsk og såret mann, men alt for raskt svarte han:
«Ja vel.»

Ikke jaaaa-vel, som i nøling. Ikke JA, som i godkjennelse, men ja vel, som var det verste svaret man kan gi i denne situasjonen. Han hadde skilt seg før, men det var en avskjed av den dramatiske sorten. Dette virket mer veloverveid, og Karl Georg Byrkje er slik skrudd sammen at det han ikke har vært med på før, det kan han ikke. Nå får han nok en erfaring til neste gang, tenker han. Annemerete tar det pent, ser han.

«Er det alt du har å si?»

«Det er vel du som har mest på hjertet nå», sa Karl Georg Byrkje, mens han gikk rundt kjøkkenøya og la en arm rundt nakken på Annemerete. Demningen brast. Hun ble en bekk. Nei, vent, en elv og han sto der tålmodig og fast mens hun tømte seg. Han rev av noen flak tørkerull, ga det til henne, tok i mot de våte og ga henne noen nye før han åpnet papirkurven.

Hun så på ham igjen.

«Jeg har bestemt meg. Det er meg. Det er ingen annen. Takk og pris», sa hun.

«Takk og pris»,
repeterte Karl Georg Byrkje mens han tenkte på valget i går, som han ennå ikke har rukket å se mandatfordelingen i. Han tenkte at personen Annemerete egentlig nettopp beskrev, var Venstre. Det er ingen andre. Venstre har ingen, annet enn noen titusener skuffede velgere på vei bort, og for at folk skal kunne sies å være på vei bort, må de ha vært der en eller annen gang. Venstre er borte fra overflaten snart etter at Trine Skei Grande har gått av ved første mulige anledning og den øvrige ledelsen har gjort noen offentlige botsøvelser. Om åtte år er det ingen som savner Venstre, men de har virkelig levert et valg for historiebøkene, tenkte Karl Georg.

Annemerete tappet to glass rødvin og innen timen var omme hadde de fordelt alt. Hun vil ikke ha huset i Rådyrveien, men et verkstedlokale i teglstein som står på en av de tomtene de kan se fra stuevinduet og som hadde tilhørt et mekanisk verksted. Å få liv og kunstnere inn i den gamle parken av industribygg nede ved elva, hadde virkelig vært en av hjertesakene hennes de siste ti årene. Kunstneraksjonen «Ta byen tilbake» hadde lykkes sånn passe, men det hadde blitt synlig at det fantes kunstnere i småbyen deres, og den lokale revyen parodierte ikke lenger aksjonen med et lokalt talent utkledd i alpelue og med en lang loff under armen som snakket tøysefransk tab´yen til´bak´øøø.

Hun trenger lys. Hun trenger røffe omgivelser. Hun vil lage en soveplass. Vann er det allerede i bygget. Hun kan leie det billig. Nei, vinteren vil ikke bli et problem. Hun kan stenge igjen dørene til halve bygget og likevel ha nok plass til seg, veven og bildene sine. Hun lengter slik etter store vinduer og litt høyde under taket. (Her tenkte Karl Georg i metaforer, som enhver Venstre-mann gjør når noe går galt, og begynte å granske seg selv og hvor og når det har gått galt), men istedenfor å male ut drømmen sin, slik ekteparet liker å gjøre for hverandre i de ømme, sene timene med klassisk eller jazz fra P2 på DAB-radioen i bakgrunnen, drakk hun ut og gikk og la seg.

--

Karl Georg Byrkje tok oppvasken. Når han gjør helt konkrete ting som å flytte skitne ting ned i vannet, vaske, tørke og sette på plass, tenker han som best. Samme når det gjaldt snømåking, maling av huset, stabling av ved. Ikke at han var en praktisk og oppfinnsom mann. Nei, han var en utfører under en far og en utfører ennå. Karl Georg får ting til å skje når fløyta har blåst. Som Kalle i Kultur hadde formulert det: Han var en maur. Nå ville dronningen forlate tua, og han er forbauset over hvor greit han synes det er.

--

Har han fortsatt et snev av liberalisten i seg og kunne dette også gjelde ekteskap? Kunne han ha tillatt et sidesprang, til og med et avtalt sidesprang, hvis han rødmende så bort fra sine egne som verken var tiltenkt eller noe han initierte? Hvor vanlig er det med sidesprang i vevmiljøet? Har hun et forhold til en annen kvinne? Der kjenner Karl Georg Byrkje at han ikke er så liberal lenger.

Sannheten er at han ikke har tenkt gjennom det siden han ikke har sett dette komme. Karl Georg Byrkje har ikke fantasi til å se for seg at Annemerete skal bryte ut eller ville noe annet, ikke fordi han har et sponheimsk selvbilde, men blikket rettet fremover. Der har han ikke sett andre skyer de siste to årene enn det som hendte valgnatten.

--

På DebattEN var kommentatorene i full gang med å bemanne en ny regjering. KrF var plassert på ytterste fløy, venstre var fraværende. Karl Georg Byrkje hadde mye å tenke på. Han gikk til soveromsdøra og hørte Annemerete sove tungt. I skuffen under bordet fasttelefonen hadde pleid å stå på, som nå var et bord som ventet på å havne i en bod eller kjeller, fant han det gamle PC-en, lot den ruse seg høylydt og sakte opp. Han fant bildene i en mappe han hadde kalt «kommunal rapport», en mappe han var sikker på at ingen, verken døtrene eller kona, kom til å interessere seg for.

Marie Bech spriket mot ham. Blitsen gjorde kjønnet hennes helt hvitt. På neste bilde kikket hun forbauset på ham, men på det tredje lå hun bakover i vinduskarmen. Det siste bildet husket han ikke. Gikk de virkelig så langt? Hun hadde en rød, tynn dildo i rumpa og ved siden av henne på senga lå det et futteral. Reisesett? Tenkte Karl Georg, men han husket ikke at han tok dette bildet. Gjorde hun?

Han hadde møtt Marie Bech to ganger etterpå, en gang på kjøpesenteret sammen med mannen hennes, en annen gang i kaffearealet utenfor en konferansesal. Begge gangene ga de hverandre en klem, snakket normalt, som om hendelsen på høyfjellshotellet ikke hadde funnet sted. Men det hadde funnet sted og det hadde funnet veien til en PC som fortsatt virket. Herregud, dette kunne eksplodere. Det var opp til ham å bestemme om det skulle skje, og det viktigste ordet i overmakt, var fortsatt makt.

FORFATTER: Vidar Kvalshaug.
FORFATTER: Vidar Kvalshaug. Vis mer

4. kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen.