ANNERLEDES: Jason Timbuktu Diakité har følt seg annerledes hele livet. Han har ikke passet inn noen steder. Sånt blir det bok av. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
ANNERLEDES: Jason Timbuktu Diakité har følt seg annerledes hele livet. Han har ikke passet inn noen steder. Sånt blir det bok av. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Jason Timbuktu Diakité med boka «En dråpe midnatt»

- Kapittelet om mobbing var fint å ha med. Kokainhistorien var derimot verre

Rasisme og følelsen av aldri å høre hjemme, er blitt til bok, signert Timbuktu.

(Dagbladet): - Det vanskeligste å skrive, var kapittelet om mobbing. I de seks første skoleåra mine var jeg i slåsskamper hver dag. Jeg fikk slengt etter meg ord som «niggerdritt». Jeg tenkte at niggerdritt måtte være enda verre enn hvit dritt.

Jason Timbuktu Diakité har capsen på snei og snusen plassert under overleppa. Han er på Norgesbesøk for å snakke om boka si som nå er oversatt til norsk. Den som handler om hvordan han hele sitt liv har vært besatt av pigmenter. Av farger. Av hvordan det er ikke å føle seg like svart som sin pappa, og heller ikke hvit som sin mamma. Hvor hører man hjemme da?

Kokain

- Det letteste å skrive, var episoden fra Kina. Jeg var på turné og fikk telefon fra svenske journalister som ville opplyse meg om at de hadde film av meg der jeg sniffet kokain hjemme i Sverige. Dette skulle de legge ut på nettsidene sine, og om jeg ville kommentere. Og mens kapittelet om mobbing var fint å ha med i boka, syns jeg kokainhistorien var vanskelig. Jeg var redd for hvordan folk kom til å dømme meg.

Siden fjortenårsalderen har Jason Diakité skrevet rap-låter. Han tok artist-navnet Timbuktu. Han har produsert hitlåter som har gjort ham til et folkelig ikon, opptrådt på utallige festivaler, gjestet Nobel-konserten, og han har vært en flittig samfunnsdebattant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

40-årskrisa

I 2015 sa det stopp. Det han alltid hadde vært redd for, skjedde. Rappen forlot ham. Ikke så mye som ei låt, klarte han å skrive. Han var deprimert, og 40-årskrisa var et faktum.

- Følelsen av ikke å høre hjemme, var bare blitt sterkere siden 2013, etter talen i riksdagen.

I 2013 kom Timbuktu, sammen med «Kartellen», med rap-låta «Svarta duvor & vissna liljor». En av linjene går som følger: «dunka Jimmie gul og blå». Det skapte mediestorm. Jimmie er lederen av det innvandringskritiske partiet Sverigedemokraterna. Da Timbuktu to uker seinere tok imot en pris for sitt arbeid mot rasisme i riksdagen, glimret politikerne fra de borgerlige partiene med sitt fravær.

Timbuktu holder tale, og drar fram passet sitt: «Dette er mitt bevis på at jeg ikke er en fremmed», sa han. På gråten.

- I ettertid ser jeg at jeg sto der og tigget om å bli akseptert.

Lengsel og rasisme

Denne lengselen etter tilhørighet og aksept, gjennomsyrer boka hans. Det samme gjør rasisme.

- Jeg skriver om hvordan det kjennes ut å ha en annen farge, hvordan man takler at hudfargen blir et problem. At man ikke får taxi, eller bord på en restaurant. Det trenger ikke være på grunn av hudfargen min, men inni mitt hode, er det det. Det er rasismens effekt, den bærer vi med oss.

FLYTTET: For tida bor Jason Timbuktu Diakité i New York. Han mener det har vært frigjørende for skrivinga. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
FLYTTET: For tida bor Jason Timbuktu Diakité i New York. Han mener det har vært frigjørende for skrivinga. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Jason Diakité skriver om slaveriets grusomheter, og hvordan svarte den dag i dag møtes med urettferdighet og vold i USA. Han skriver sin pappas historie, om mannen fra Harlem som giftet seg med en hvit kvinne og flyttet til Sverige.

- Skriv heller krim, noe folk vil ha. Ingen gidder å lese om gamle, svarte menn, sa pappa. Første gang han leste boka, spurte han: «Hater du meg?» Nå er han bare veldig glad.

Jasons foreldre ble skilt da han var ett år. Jason vokste opp hos dem begge, og de bor fortsatt i Lund i Sverige.

Selv har Jason Diakité bodd de siste par åra i New York. Det er der han fant ro til å skrive familiebiografien, han har samarbeidet tett med journalist og forfatter Mustafa Can, og der har han sin nye kjæreste, Amelie. Som blir viet litt plass i boka.

Frivillig for Trump

Diakité skriver om onkel Obi i USA også. Han husker den kvelden han satt og så på tv der Donald Trump holdt tale. Rett bak Trump var det et kjent ansikt. Onkelens.

- Onkelen min jobbet altså frivillig for Trump, seksten timer om dagen, uten å få betalt. Jeg forstår ingenting av det valget. Men kanskje er det som når man blir bitt av en kobraslange, så er mer gift, det eneste som kan redde deg.

Han smiler litt. Bytter snus. Forteller at han har planer om å skrive ei bok til. Om hip hop, om sin egen reise i rap-musikken og Sveriges.

- Jeg har klart å gjøre annerledesheten og mine depressive sider til kreativ energi, sier han.

- Nå kjenner jeg meg mer trygg i verden. Og om jeg fortsatt ikke vet hvordan jeg vil leve livet mitt, vet jeg at jeg kan fundere over det. Sånn en gang i uka.