Kaptein Sabeltann goes deathpunk

Meta-ironiens yppersteprester krever å bli tatt alvorlig. Uff da.

Min fem år gamle datter så et stort bilde av Hank Von Helvete i avisen her om dagen. «Oi! Se på han! Hvem er det? Er han sjørøver? På ordentlig?» Hun var oppriktig imponert, og skjønte ikke hvorfor jeg måtte le.

Det gjør egentlig ikke jeg heller, for likheten er sant nok påfallende. Den skumle sminken. De friske gevantene. Pyroeffektene. Den blindt trofaste tilhengerskaren. Det er riktig nok dårlig med generell negativet og rebelsk samfunnsforakt i tekstene til Terje Formoe, og Kaptein Sabeltann må vel sånn sett kunne sies å henvende seg til et litt eldre publikum enn Turboneger, men bort sett fra det er de forholdsvis like.

De frir til det mørke i oss, liksom.

Resten av samfunnet bygger opp, Turboneger og Kaptein Sabeltann river ned. Cause, that`s like...what rebels do.

Det er ingen hemmelighet at Turboneger har gjort noen genialt treffsikre markedsføringsgrep. De har en subtil, less is more-tilnærming til det å kle seg ut, som burde få mang en overtydelig sjokkrocker til å gå seg selv etter i sømmene. Bokstavelig talt. Litt rød leppestift og en matroslue var merkelig nok alt som skulle til. Happy Tom ser så hinsides, absurd syk ut, at Marilyn Mason og Slip Knot for lengst er parkert i Lordi-land.

Turboneger er en popkulturell genistrek. En hypnotisk gestus som får Mandrake til å fremstå som en hobbymagiker. Abrakadabra, simsalabim, og vips så er et relativt middelmådig rockeband, med en direkte dårlig vokalist, en av Norges største musikalske eksportvarer gjennom tidene. De tar sand, kaller det noe annet, og selger det til top dollar i Sahara. Så langt er jeg faktisk bare imponert.

Men de kunne med hell ha konsentrert seg litt mer om å le hele veien til banken, og litt mindre om å understreke at de er mer enn et tulleband.

Sant nok får vi servert mye festlig innpakket metaironi når de skal forsvare sin folkelige appell, men uangripeligheter av typen: «Vi er punkens DDE,» eller motsatsen: «Vi har alt for mye kred, vi prøver å bli kvitt det hele tiden - he he he,» klarer bare delvis å dekke over det underliggende ønsket å fremstå som geniale på mer enn markedsføring. Som med mange andre fjortisband som har blitt offer for sitt eget eksponeringsgrep, mener jeg å ane et sårt behov for å bli tatt på alvor. Knut Schreiner, som er en dyktig gitarist, det skal han ha, sier til Dagsavisen at det nok har blitt litt for mye sirkus, og litt for lite anerkjennelse. Han er nøye med å understreke at det de gjør er vitalt håndverksmessig («vitalt» vel å merke, ikke «dyktig,» gud forby om de skulle havne i flinkis-kategorien) og kunstnerisk interessant. At fordi de på mange måter er et tegneserieband, har de desto mer å bevise. Oh dear. Turboneger har jo gått mer eller mindre fri for tyn opp gjennom årene, nettopp fordi de vet at selvhøytidelighet har en lei tendens til å virke...vel...selvhøytidelig.

TURBOTØV: Turboneger er en popkulturell genistrek. Simsalabim, og vips så er et relativt middelmådig rockeband, med direkte dårlig vokalist, en av Norges største eksportvarer gjennom tidene, skriver Vebjørn Verlo.
TURBOTØV: Turboneger er en popkulturell genistrek. Simsalabim, og vips så er et relativt middelmådig rockeband, med direkte dårlig vokalist, en av Norges største eksportvarer gjennom tidene, skriver Vebjørn Verlo. Vis mer

Ingen kjenner popkulturens tvetydige flåsekoder bedre enn dem, og de har alltid hatt en uangripelig evne til å le sist. Og best. Dårlig skjult sutring om ikke å bli tatt på alvor kler dem derfor svært dårlig. De har selvsagt ikke krav på det heller.

Litt hjernetrim: Stryk navnet som ikke hører hjemme i rekken.

AC/DC -Thin Lizzy - Iggy Pop - Ziggy Stardust - Turboneger.

Se, det var jo ikke så vanskelig. Trikset, som alltid, er å kjenne sin begrensing. Å sammenlikne Hank Von Helvete med for eksempel Phil Lynnot, er vel egentlig bare dårlig gjort. Mot dem begge. Så mye pakke, og så lite innhold er faktisk Turboneger, at da bandets svakeste ledd trengte en velfortjent pust i bakken, så valgte de andre å legge ned hele prosjektet. Det hadde vært en formalitet å erstatte vokalisten Hank Von Helvete, men den pyrotekniske renessansemannen; bort i mot umulig.

Turboneger har fått usedvanlig mye ut av forholdsvis lite, og burde sånn sett være fornøyd. Men mye har det med å ønske seg mer. De reiser, øver, jobber og sliter, og nå krever de litt sårt etterlengtet respekt. Det er langt på vei forståelig, de er ikke et dårlig band. Men du verden så mange «ikke dårlige

band» det finnes etter hvert. Samtlige fritidsklubber i landet har sikkert to. Skrell bort de lagene som ikke har noe med musikk å gjøre, og du sitter igjen med dusinvare.

I tillegg har de pådratt seg en stadig mer tålmodighetskrevende hang til å leke antimaterialistiske hobbyfilosofer.

Samantha Fox og Sabrina hadde i det minste anstendighet nok til å la puppene stå for snakkingen. Misforstå meg rett, pubertal pessimisme og «beat on the brat with a baseball bat»-anti-vestkant-attitude er imponerende tankegods... Særlig hvis du faktisk befinner deg i puberteten. «Jeg føler litt på hatet, spesielt på 17. mai, når Bogstadveien er en salig røre av bleiket hår, Gucci-briller, selvhøytidelighet, inkompetanse, idioti og velstand,» sier Thomas Seltzer til OsloPuls. Jeg skjønner hva han mener. Det er vel, muligens med unntak av Gucci-brillene, en ganske god beskrivelse av deres egen menighet i fri utfoldelse på Quartfestivalen. «Oslo har gått fra å være en by for produksjon til en by for forbruk,» forklarer Hjertis oss i VG, og glemmer i forbifarten at en mann som kan livnære seg som vokalist ene og alene fordi han har brukt rumpen sin som rakettutskytningsrampe, bør fnyse litt mer diskret av det moderne forbrukersamfunnets bunnløse tomhet.

Turboneger har ingenting med å forakte de mekanismene som gjør oss så blendet av overflaten, enten det er en Gucci-veske fra Bogstadveien, eller en trivelig helaften med dem selv. De burde heller knele og be, i ydmyk takknemlighet, ved fasadefikseringens hellige alter, og prise sin skaper for at de lever i en verden der innpakningen alltid vil være viktigere enn innholdet.