Karakterstatistikk og ansvar

KARAKTERSTATISTIKKEN

for grunnskolen fra 2003 har utløst ny debatt om skolen. Mange oppslag har dreid seg om at skolen reproduserer forskjeller mellom elevene, istedenfor å utjevne dem. Dette er et så forenklet budskap at det bidrar til å tilsløre problemene mer enn til å belyse dem.

Skolens oppgave er å sørge for at alle elever får utnyttet sine evner og når så langt de kan. Alle kan ikke nå like langt, men alle har krav på å få oppgaver som de kan strekke seg etter og mestre. Det er det som er å gi elevene likeverdig opplæring. Nå vet vi at noen elevgrupper ikke får så godt utbytte av skolegangen som de burde. Det er problemets kjerne. Norsk skole står her overfor de samme utfordringene som skolen i andre land.

Lærerne har stor betydning og stort ansvar for det som foregår i skolen, og de tar ansvaret alvorlig. Men de utfordringene vi ser, er langt mer sammensatte enn det som gjelder lærernes oppgaver. Det går heller ikke an å legge skylden for dårlige resultater bare på moderne pedagogikk og nye læringsformer. Slike læringsformer benyttes i relativt liten grad i skolen.

At foreldrenes utdanning har betydning for barnas skolegang, er ingen nyhet. Det vet vi fra mange studier. I vårt samfunn er forskjellene økende, og dagens velutdannede foreldre vet bedre enn noen gang hvor viktig utdanning er for å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er naturlig at de da gjør alt de kan for å følge opp barna sine gjennom skolegangen.

Vi har aldri hatt mer forskningsbasert kunnskap om skolen enn vi har nå. Denne kunnskapen må tas i bruk for å gjøre skolen bedre. Karakterer og resultater på nasjonale prøver dekker bare en del av skolens virksomhet. Derfor må de vurderes som en del av den samlede kunnskapen om opplæringen og elevene, slik at de kan de bli nyttige hjelpemidler i skolens utviklingsarbeid. Til nå har vi sett få forslag om hvordan dette nødvendige oppfølgingsarbeidet skal gjøres.

NORGE ER I FERD

med å få et skolesystem der karakterer og prøveresultater spiller en dominerende rolle, og der rangering av skoler og elever får stadig større plass. Rangeringen kan brukes til lite annet enn utvelgelse og sortering, og gir i seg selv svært lite kunnskap om opplæringens kvalitet. Alvorligere er det at slik rangering kan være ødeleggende for svært mange elever. Det blir en formidabel utfordring å vise at karakterer og prøveresultater også kan brukes konstruktivt i utviklingen av skolen.