Karatefilm fra Harestua

Enig - uenig?

>> Lesernes egne anmeldelser!

Av FREDRIK WANDRUP

Låta som innleder Kåre & The Cavemens første «helaftens» CD, heter «Enter The Dragon». Den er - bortsett fra den tradisjonelle «Hava Negilah» - den eneste melodien på denne instrumentalrock-plata som ikke er komponert av gitarist Knut Schreiner og de andre huleboerne fra Harestua. «Enter The Dragon» er ingen hvilken som helst låt.

Sinnsopprivende

Den er en liten perle skrevet av selveste Lalo «Mission Impossible» Schifrin, den klassisk utdannede argentinske jazzmusikeren som er blitt en av agentfilm/detektime-musikkens suverene stormestrer. «Enter The Dragon» fra 1973 var den siste helaftens spillefilmen til karatekongen Bruce Lee, en film som i Leonard Maltins filmguide får følgende treffende karakteristikk: «Nesten perfekt actionfilm som glemmer alt som heter plot og konsentrerer seg om sinnsopprivende (mindboggling) handling.»

Jeg vil uten videre adoptere denne formuleringen og bruke den om «Jet Age», og det er ment som en kompliment.

«Jet Age» er action uten handling. Den er musikalsk meditasjon over det som kalles pop art, en lek med lyd som er virtuost gjenspeilt av bokdesigneren Bernard Blatch på CD-coveret. Fartsfylte musikalske race veksler med dvelende cocktailbarstemninger.

I postmoderne stil låner gruppa brokker, riffs og effekter fra rock- og populærmusikkens historie og presenterer dem i sine egne sammenhenger. Obskur surf- og hot rod-musikk (Centurians, Revels, The Lively Ones, Cornells m.fl.) er innlysende innflytelser, men her er også sofistikert bruk av orkestrert easy listening (slik den i vår tid foreligger på kvalitetssamlinger av typen «Loungecore» eller «Sound Gallery»), agentmusikk, latinsk rytmikk, Hollywood-eksotisme, bebop-improvisasjoner, B-film-slagere, kvasiorientalske harmonier, 60-talls teenage-pop og detektimeouverturer.

Frekt og innsmigrende

Her er frekke, smektende heismusikk- og supermarkeds-stemninger, utført med sofistikert gitarteknikk og rytmebruk. En personlig favoritt er «Orgone Valley», der innsmigrende banjogrep balanserer kjælent i duett med twangy gitarspill i stadig skiftende nyanser.

Denne plata burde hatt terningkast sex, men den får nøye seg med en sekser.