Kardemommeloven med kommentarer

Hvordan bli både strengere og snillere med oss selv og hverandre? Uten å bli som Sofie eller Bastian. Det er det norske milliardspørsmålet.

|||Vi våknet kanskje til samme budskap på mandag? "God morgen! Du bor i verdens beste land". Norge topper igjen FNs Human Development Index (HDI). Indeksen rangerer 182 land etter parametere som forventet levealder, skrive- og leseferdigheter, skolegang og bruttonasjonalprodukt. "Verdens beste land" er en forenkling, men likevel: Ingen kan påstå "alt er bare tøys og tull" i Norge. Etter lesning av FN-rapporten legges lista rimelig høyt for å bruke store ord om det som ikke fungerer her til lands.  

Men allerede tirsdag fininnstilte Folkehelseinstituttet linsa: Bildet av landet i rapporten "Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv" er verdt å kikke nærmere på (www.fhi.no). Den første samlede framstillingen av forskning om nordmenns psykiske helse er — om vi ser bort fra den litt tørre rapportformen — en psykologisk thriller. Dramaet er: Så mye som én av ti i arbeidsfør alder er uføretrygdet, og psykiske lidelser står for om lag en tredel av uføreytelsene. Psykiske lidelser er landets dyreste sykdomsgruppe og koster mer enn alle andre enkeltsykdommer. Det sier mye, når helse-, sykefravær- og trygdeutgiftene snart utgjør 25 prosent av statsbudsjettet. Hvilken diagnose skal vi gi et land som topper HDI år etter år, samtidig som rundt en tredel av voksne har en psykisk lidelse i løpet av et år? Kanskje standardbegrepet til niåringen er dekkende: "Helt sykt!"  

Det er riktignok ikke slik at det blir flere mennesker med psykiske lidelser i Norge, ifølge rapporten. Det er samfunnets og vår måte å forholde oss til lidelsene som har endret seg. Heldigvis, må vi legge til. Vi vil ikke ha et samfunn der vi tier ihjel eller skammer oss over våre nye folkesykdommer angst, depresjon og rusproblem. Tvert imot, å vite at vi ikke er alene er i seg selv med på å gjøre oss friskere. Dagens "verdensdag for psykisk helse" er en flott markering i så måte. For vi har, bokstavelig talt, ikke råd til å la være å snakke om hva psykisk helse er: Hva er sykdom? Og hva er sykeliggjøring av vanlige livsproblemer?  

Dilemmaet med den dyreste av lidelsene, depresjon, er jo nettopp at symptomene likner så forbaska på symptomer og følelser vi alle har iblant: Lavt energinivå, slapp og nedstemt, søvnløs, dundrende hodepine, diffuse magesmerter og muskelplager. Alt sammen menneskelige reaksjoner på vanlige eller uvanlige utfordringer i livet. Det er styrken og summen av flere symptomer som avgjør om man kvalifiserer for en diagnose. Både leger og lekfolk må tørre å spørre: Hvem har ansvaret om vi legger oss for seint? Er passivt medlem i SATS? Arbeidspresset blir for hardt?  

Rapportgjengen i Folkehelsa antyder et svar: Helse-Norge må bli strengere: "Mye tyder på at generøs sykemeldingspraksis blant leger kan forverre tilstanden hos personer med psykiske lidelser. Sykemelding for lidelser som angst og depresjon kan bidra til å forsterke opplevelsen av sosial isolasjon, inaktivitet, negativ grubling, og mulighet til å ruse seg. Større vilje til å forsøke å holde mennesker med psykiske lidelser i jobb vil derfor kunne redusere en del av disse konsekvensene av psykiske lidelser." Når helsevesenet blir strengere, må vi andre — arbeidsgivere, kolleger, venner, familie — bli snillere, mer tolerante. Kardemommelovens første ledd, altså: "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill". Men ingen lov uten kommentar. Misoppfatningen av "plage" har utviklet seg til et stort samfunnsproblem: Vi nordmenn holder oss for mye i egne sofaer, legger oss for lite opp i andres ve og vel, og "plager" andre for sjelden eller for seint med ting vi selv synes er vanskelig.  

Resepten rapporten foreskriver, i tillegg til strengere praksis for sykemelding og medisiner, er mer tid for fastlegene til å lytte, forstå og finne ut om lidelsen krever behandling i helsevesenet. Og ikke minst rask hjelp videre om det trengs — til psykologer, terapeuter, selvhjelpsgrupper, alle som kan bidra til at vi takler hverdag og arbeid. Dette er bra. Det virker bare litt utilstrekkelig. Presidenten i Norsk Psykologforening Tor Levin Hofgaard skriver i det nyeste nummeret av foreningens tidsskrift: "om vi ikke tar radikale grep i helsepolitikken, vil utgiftene bare til sykehusene være på over 300 milliarder innen få år ... nær halvparten av alle som i dag er unge, må begynne å jobbe i helsesektoren, om vi skal kunne hjelpe alle som vil trenge det i 2050".  

Skal niåringen først som sist få vite at det blir helt sykt? At når hun blir 50 vil livet preges av diagnoser hun får, stiller, eller begge deler? Med et slikt scenario blir det i alle fall lite av de gode sidene ved Kardemommelovens andre ledd "og for øvrig kan man gjøre hva man vil". Alternativet? Eks-helse-Hansens forslag er Samhandlingsreformen, som definitivt må til for å forbedre norsk helsevesen. Men både denne stortingsmeldingen og ukas regjeringserklæring bekrefter vel det vi innerst inne vet: Milliardspørsmål kan ikke overlates til et knippe politikere og helsevesenet alene. Et håndterlig bidrag fra oss utenfor helsevesenet kan være å våge å ta debatten om hva som bør falle utenfor Kardemommelovens virkeområde.