Norsk rockhistorie: Junipher Greenes «Friendship» er blitt 50 år

Kåret til Norges beste

50 år etter at Junipher Greene debuterte med «Friendship» får du historien om mesterverket.

JUBILERER: Det er i disse dager 50 år siden Junipher Greene ga ut det grensesprengende albumet «Friendship». Fra venstre: Geir Bøhren, Freddy Dahl, Bent Åserud og Øyvind Vilbo. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
JUBILERER: Det er i disse dager 50 år siden Junipher Greene ga ut det grensesprengende albumet «Friendship». Fra venstre: Geir Bøhren, Freddy Dahl, Bent Åserud og Øyvind Vilbo. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
Publisert

Du har kanskje ikke hørt albumet «Friendship» eller fått med deg at det er Junipher Greene som står bak. Men - ingen andre norske band har klart å sette så store spor etter seg på kortere tid. 14. oktober var det 50 år siden utgivelsen av det som i 2007 ble kåret til tidenes norske pop/rock-album.

«Orions belte»

Det fins band som har holdt på i både 50 og 60 år. Junipher Greene ble et kortvarig eventyr - men har gjennom jevnlige gjenforeningskonserter siden 2008 minnet oss på at de fins.

Vi møter bandet i studioet til to av medlemmene på Frysja. Historiene sitter løst, og «ordstyrer» Geir Bøhren (70) må flere ganger gripe inn og be om at de snakker om Junipher Greene og ikke «alle andre».

Han og Bent Åserud (71) er nok enda mer kjent for å stå bak musikken til over 30 filmer og 25 TV-serier. Du kan ikke ha unngått å høre Svalbard-temaet fra filmen «Orions belte» (1985) eller, om du er en forelder, «Jul i Blåfjell» (1999) og «Jul på Månetoppen» (2002). Begge deler er blitt teater. I tillegg er de begge vinimportører. Dagen før vårt møte landet Bøhren etter et lengre opphold i vinlandet Italia.

Sandaker skole

Junipher Greene ble startet høsten 1965 på Sandaker skole i Oslo av fire gutter i alderen 14 -16 år: Bøhren (trommer/sang), Åserud (gitar), Øyvind Vilbo (gitar) og Bjørn Sønstevold (bass). Et par måneder seinere sluttet Sønstevold. Vilbo overtok bassgitaren og Helge Grøslie kom med på orgel.

Bluesband

- Junipher Greene ble startet tre år etter Beatles og Rolling Stones, og dere begynte som et bluesband. Var det fordi Stones gjorde det?

- Vi spilte aldri verken Beatles eller Stones, men var inspirert av engelske bluesband som John Mayall & The Bluesbreakers og gitarister som Eric Clapton og Peter Green, sier Geir.

- Så oppdaget vi Chicago-bluesen og folk som Paul Butterfield, sier Bent og fortsetter:

- Det prega oss ganske mye. Vi var inspirert av jazz også, og det har formet musikken vår.

- Jeg spilte blues i Sinsen bluesband, legger Freddy Dahl (69) til. - Vi spilte mer blues enn dere!

Sammen med Øyvind har han i mange år spilt i Fleetwood Mac-tributebandet The Greens.

Club 7

Med Freddys inntreden som hovedvokalist og gitarist i 1969, fikk gruppa sin endelige sound. Junipher Greene ble husband på legendariske Club 7 og begynte å skrive musikk sjøl.

- Vi blir sett på som et 70-tallsband, men inspirasjonen kommer fra 60-tallet - og den ble laget på 60-tallet, sier Geir.

Gutta forteller friske historier om bohemen og aktmodellen Maurice Budini, som vanket der, og som fikk sin egen «feminine» fløytelåt på «Friendship». Skuespiller og «Club 7-konge» Attila Horvath fikk også en liten musikalsk hilsen på albumet i form av «Attila's Belly Dance».

BANDET: Junipher Greene fotografert tidlig på 70-tallet. Fra venstre: Freddy Dahl, Helge Grøslie, Geir Bøhren, Øyvind Vilbo og Bent Åserud. Foto: Bjørn Saastad
BANDET: Junipher Greene fotografert tidlig på 70-tallet. Fra venstre: Freddy Dahl, Helge Grøslie, Geir Bøhren, Øyvind Vilbo og Bent Åserud. Foto: Bjørn Saastad Vis mer

Norges første dobbeltalbum

Bandet brukte dødtid i studio om nettene og spilte inn så mye musikk at det ikke var noen vei utenom: «Friendship» måtte bli et dobbeltalbum. Arne Bendiksen i Sonet var ikke bare happy med det, for det kostet ekstra. Bandet måtte derfor betale den andre matrisen sjøl for å få det til. Terje Engen, som jobbet på lageret og seinere ble A & R-sjef i Sonet, var en pådriver.

- Da han hørte «Friendship» live første gang i 1970, sa han til Arne at «disse må du signere». Han brydde seg ikke så mye om rock, men lot oss holde på, sier Geir.

Noen salgsvinner ble det ikke, men det gjelder veldig mange album som seinere har fått kultstatus. Vinylen ble trykket opp i 8000 eksemplarer, som ble utsolgt. CD-utgaver og nyopptrykk av LP-en kom først mange år etter. Prisen på et godt eksemplar av originalvinylen har mange år etter utgivelsen vært oppe i et femsifret beløp på bruktmarkedet.

Tidløs progrock

«Friendship» endte opp som en drøy time med tidløs progrock som var langt forut for sin tid, med et ikonisk cover malt av en ung Odd Nerdrum.

- Men å debutere med et dobbeltalbum?

- Ja, hvilke låter skulle vi kutte ut? spør Geir.

Tittellåten starter med preludiet «Take The Road Across The Bridge» på side tre og fyller hele side fire, til sammen 26 minutter.

- Den ene låten tok så mye av plassen at vi trengte fire LP-sider for å vise flere aspekter ved bandet, sier han.

I STUDIOET: Geir Bøhren (f.v.), Øyvind Vilbo, Freddy Dahl og Bent Åserud i studioet til filmkomponistparet Bøhren/Åserud. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
I STUDIOET: Geir Bøhren (f.v.), Øyvind Vilbo, Freddy Dahl og Bent Åserud i studioet til filmkomponistparet Bøhren/Åserud. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Nerdrum-cover

- Og et Nerdrum-bilde pryder coveret?

- Odd Nerdrum var en «outcast» i kunstmiljøet fordi han var figurativ da alle malte nonfigurativt. Mange av dem han malte var venner av ham, sier Freddy.

- Det var medprodusent og tekstforfatter Harald Are Lund som oppdaget bildet, og vi falt også for det. Arne (Bendiksen) betalte 250 kroner for at vi kunne bruke det, legger Geir til og flirer litt med tanke på Nerdrums posisjon i dag.

Vi får vite at mannen til venstre på coveret er reklamefilmregissøren Johan Gulbranson. Dama husker de ikke navnet på, men de snublet seinere over henne i kassa i en matbutikk.

Nerdrum var 23 år da han malte bildet. Bandet forteller at han fornektet mye av produksjonen sin fra den perioden og seinere destruerte originalbilder - også det som ble coveret på «Friendship», kalt «Tidens skjønnhet». Det var ungdomsarbeider han ikke var fornøyd med.

Åttendeplass

Albumet ble gitt ut i oktober 1971 og nådde 8. november åttendeplassen på VG-lista bak blant andre John Lennons «Imagine» og Øystein Sundes «Det året det var så bratt» og foran «Who's Next» med The Who. Måneden etter hadde albumet samme plassering på Arbeiderbladets albumliste i to uker.

Sa nei til utlandet

Bandet fikk tilbud om kontrakt med britiske Transatlantic Records, men ville heller vente på et endelig ja fra hippere Island Records - som aldri kom. Dermed forble de et norsk «fenomen».

- Transatlantic hadde vært bedre for oss, sier Bent i dag.

Allerede året etter den sensasjonelle debuten forsvinner Helge Grøslie til Titanic og Freddy Dahl slutter. Junipher Greene fortsetter som trio og gir ut tre album til, noen med gamle medlemmer på plass. Bandet er tidlig ute med elektroniske instrumenter, men det blir aldri det samme - til tross for at de fikk en førsteplass på Europa-toppen med «Ugha Mugha Sunshine Boy».

Ingen ting kunne måle seg med «Friendship». «Forbudte formiddagstoner» ble siste utgivelse i 1982. Medlemmene har seinere gjort seg bemerket på andre felter og i andre band.

- Arne ba aldri om en oppfølger til «Friendship», så det skjedde ikke noe mer med den besetningen. Helge fikk sjansen i Titanic, som var store i Europa. Det er forståelig. Det bare kokte bort, sier Geir.

- Husk at Gluntan var på topp da. Junipher Greene drev med pionerarbeid uten at folk helt skjønte det, legger Freddy til.

PÅ KONGEN: Junipher Greene fotografert på Club 7 i 1969, da de holdt til på restaurant Kongen i Oslo. Fra venstre: Helge Grøslie, Geir Bøhren, Freddy Dahl, Øyvind Vilbo og Bent Åserud. Foto: Bjørn Saastad
PÅ KONGEN: Junipher Greene fotografert på Club 7 i 1969, da de holdt til på restaurant Kongen i Oslo. Fra venstre: Helge Grøslie, Geir Bøhren, Freddy Dahl, Øyvind Vilbo og Bent Åserud. Foto: Bjørn Saastad Vis mer

Gjenforeningene

Spørsmålet om å gjenforene bandet kom opp etter kåringa i Dagens Næringsliv. Første spillejobb var Storåsfestivalen i 2008, fulgt av Down On The Farm utenfor Halden. Bare Helge Grøslie måtte kaste inn håndkleet, etter flere hjerneslag kort tid før. Jon-Willy Rydningen steppet inn og har vært med hele veien siden.

- Vi hadde ikke lyst. Jeg hadde ikke sittet bak et trommesett på 100 år og hadde ingen teknikk. Og så skulle jeg liksom plutselig prøve å få litt teknikk? sier Geir.

- Jeg var ikke imot det, men vi måtte jo øve, sier Freddy.

- Og så tenkte vi at «albumet va'kke bra», sier Bent og legger til:

- La oss ikke ødelegge tanken om at det var så bra som folk ville ha det til.

SIGNERER KLENODIET: Øyvind Vilbo signerer journalistens slitne eksemplar av Junipher Greenes «Friendship», mens Freddy Dahl venter på tur. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
SIGNERER KLENODIET: Øyvind Vilbo signerer journalistens slitne eksemplar av Junipher Greenes «Friendship», mens Freddy Dahl venter på tur. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Fikk penger til å øve

Bandet fikk beskjed om å «skjerpe seg» av Tom Skjeklesæther, som var en av pådriverne sammen med Kristin Clemet. De fikk penger fra DNB-stiftelsen for å sette av tid til å øve mye - og gjennomføre en preproduksjon. Venner ble hentet inn for å sjekke om det holdt mål.

- Vi var jo jævlig nervøse etter så mange år, innrømmer Bent.

- Men det var en kjempeopptur.

- Næringslivstopper sto og spilte luftgitar, husker Øyvind (72).

Glastonbury

- Og nå er det kanskje slutt? Hvis ikke må vi begynne på nytt igjen, sier Geir, før han avslører:

- Drømmen er fortsatt Glastonbury, men det blir kanskje ikke noe av?

Den engelske festivalen, som samler opp mot 200 000 mennesker, startet i 1970.

- Det er tre år siden dere spilte sammen sist, blant annet på Røverstaden - i de gamle lokalene til Club 7. Blir dere noen gang for gamle til å spille rock?

- Se på Stones, sier Geir.

Ytterligere kommentarer er overflødige. Gutta i Junipher Greene er bare pluss/minus 70, og har åpenbart mye å gå på.

ORIGINALEN: Junipher Greenes «Friendship» går for store summer, men da må coveret være i bedre form enn dette slitne eksemplaret fra 1971. Foto: Privat
ORIGINALEN: Junipher Greenes «Friendship» går for store summer, men da må coveret være i bedre form enn dette slitne eksemplaret fra 1971. Foto: Privat Vis mer

«Friendship my friend
is a matter of thought
It’s a wonderful thing
that cannot be bought
It comes from the heart
and last through the years
Through hardship and sorrows
and human tears»
(Tekst: Alex K. Carlsson)

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer