Kari Bøges «For alt jeg vet»

En seig materie av overtydelige bilder og halvkvedede klokheter etterfulgt av tankestrek og prikk prikk prikk.

Veletablerte Kari Bøges «For alt jeg vet» er i høyeste grad en jeg-roman (ordet «jeg» dukker opp bortimot sju tusen ganger) og er skrevet i en såkalt undrende og nær presensform.

Tematikken her er et slags «tabula rasa»-møte med virkeligheten eller «tingene» idet jeg-personen, Jas, ikke veit hvem hun er eller hvor hun kommer fra - annet enn at hun befinner seg på en øy i et slags arkaisk miljø. Hun må derfor late som om hun kjenner språket, eller «leken» og de underforståtte reglene på øya. Ellers består mye av boka av «drømmeaktige» episoder, som porter hun må åpne, fjelltopper hun må forsere, et rede hun bygger seg i et tre, her er en gammel kvinne som forsvinner i løse lufta, en mann med stav og kjortel - før jeg-personen går om bord «i skipet - nedover og nedover...».

Overtydelig

Symbolikken her er med andre ord ikke videre eksklusiv, samtidig undrer jeg meg over hvor Bøge egentlig vil med dette overtydelige tåkepratet der alle har rare navn som El og En og Man og On og selv ansiktskremen til Jas er «underlig drøy».

Mer appetittvekkende blir ikke boka av at de trehundreogfemti sidene er fylt av samtaler som denne: «Du er håpløs./Ja, jeg er uten håp./Ikke si det - du må fatte mot./ (...) Ja ja, se liljene på marken, de arbeider ikke, finner ikke (...) Er du sikker på at du heter Jas - bare Jas?/Nei./Da er du kanskje likevel...)»

For ikke å snakke om klisjeer som «Her bor hun...som er ren av hjertet.»

Sivilisasjonskritikk

Mot slutten «konkretiseres» tematikken og Bøge bedriver blant annet en form for sivilisasjonskritikk der vi får vite at alle på øya har flyktet - fra oss i den vestlige verden, antar jeg. Blant dem «dikteren» som måtte reise fordi der hun kom fra (oss) var det mennene som bestemte skriften eller «formen» på fortellingene.

Om Bøge med dette symbolmettede tåkepratet søker å sette en ny standard for en «kvinnelig form» - så ve oss.