Kari, Ola & Lars Bremnes

Flink og «riktig», men akk, så kjedsommelig norsk visepop.

Det er liten grunn til å tvile på at dette er en velment plate fra søsknene Bremnes; en trio som synger innenfor det man kunne kalle den vare og følsomme tradisjonen innen norsk visekunst. Dette er viser som tar seg selv på alvor, kanskje i for stor grad fordi det etter hvert tynger denne cd-en ned i monotoni og kjedsommelighet.

Jeg har aldri vært i tvil om at Kari Bremnes er den sterkeste kraften i denne trioen, noe hun har vist på sine tidlige solo-cd-er, plater som står meislet som en mørk og vakker kraft i norsk pophistorie. Brødrene Lars og Ola er habile brukskunstnere, dyktige musikere, greie låtsnekkere, men de mangler liksom det stinget av uberegnelighet, råskap, dybde eller skal vi kalle det dobbeltbunn som løfter denne typen musikk ut av det trivielle og inn i mer farlige kunstneriske landskaper.

Mange vil sikkert «kose seg» med denne plata. Meg gir den ingen utfordringer, bortsett fra et håp om at Kari Bremnes snart skal finne tilbake til det beste i sitt musikalske jeg.