Karikatur og sensur

«Som man skjønner er striden om tegningene i Jyllands-Posten en gjenganger i utallige varianter.»

MED OPPSTYRET omkring Jyllands-Postens karikaturer av islamstifteren Muhammed, berøres en eldgammel strid om trykke- og pressefrihet. For satiren har lange tradisjoner. Først i form av kobberstikk og tresnitt som skildret korrupte makthavere og grisk adel. Den første profesjonelle, europeiske karikaturtegneren var italieneren Pier Leone Ghezzi. Og på 1700-tallet ble karikaturbegrepet vanlig i hverdagstale. Satiren kan brukes og misbrukes, slik blant andre dansken Emil Jensen har skildret det i sitt mektige verk «Karikaturalbum» (1906-12). Oftest har satiren vært de svakes tilflukt mot overmakten - den har vært forstandens, rettferdighetens og sannhetens forsvar. Misbruket inntreffer når satirens virkemidler brukes av makthaverne til et bestemt propagandaformål, som da nazipressen i en endeløs strøm karikerte jødene og deres kultur.

GJENNOMBRUDDET for karikaturer som moderne samfunnssatire skjedde altså på 1700-tallet, og den sentrale aktøren var engelskmannen William Hogarth. Det er i denne perioden det liberale borgerskapet vokser frem som den sterkeste samfunnsklassen i England. Fra 1694 var det full trykkefrihet, og omkring 1730 ble parlamentarismen grunnfestet. I Hogarths mange kobberstikk var det få sosiale fenomener som ikke ble berørt: Selvgode dommere, alkoholens forbannelse eller religiøs fanatisme. En av hans arvtakere var den kreative karikaturtegneren James Gillray. Han boltret seg best i den genuine politiske satire, og var ikke snauere enn at han karikerte den drikkfeldige kongen, Georg III. Gillrays yngre åndsbror, George Cruikshank, klarte ikke helt å bevare integriteten, han lot Georg III satirisk i fred - etter en bestikkelse på 300 pund. I andre land førte kunstnerne som arbeidet med satire en evig kamp mot politi og sensur. Under eneveldet i Frankrike førte dette til harmløs harselas over motenykker, mens den krasse politiske karikaturen uteble.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1830 BLE så den moderne vittighetspressen skapt med karikaturbladet La Caricature, grunnlagt av Charles Philipon. Han samarbeidet med den etter hvert berømte kunstneren Honoré Daumier. Da han uredd angrep den usympatiske kong Ludvig Filip ble han kastet i fengsel, og satt seks måneder bak gitteret, noe han aldri glemte. Men den satiriske pressen fikk gradvis større suksess, den spredte seg som en vind utover Europa fra midten av 1800-tallet. Også Norge fikk en slik mediegenre - med blader som Vikingen, Korsaren, Tyrihans og Karikaturen. Dette nye mediet spilte en viktig rolle når det gjaldt å slå ned på fanatisme og maktmisbruk, og fremmet utvilsomt demokratiseringen.

HELLER IKKE I NORGE var det lett å stå frem med friske tekster og treffende tegninger. Da redaktøren Theodor Løvstad i 1879 i bladet Bakkus kom med sine satiriske utfall «Gud, verden og mennesket» og «Kjøbmannens katekismus», ble han dømt i Høyesterett til fengsel i 40 dager for gudsbespottelse! Han ble siden redaktør i Vikingen, og med årene fikk stort sett medarbeiderne i bladet virke i fred for sensurinngrep - pressefriheten ble i økende grad respektert av myndighetene. Våre fremste karikaturtegnere gjennom tidene - Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix - opplevde imidlertidde tyske myndighetenes misbilligelse da de tegnet i det briljante bladet Simplicissimus som ble grunnlagt i 1896. Det ble ledet av Thomas Theodor Heine som samlet rundt seg en stab av ypperlige tegnere og skribenter. Heine selv ble fengslet så ofte - blant annet for majestetsfornærmelse - at han måtte ta i bruk sin bror som «Sitzenredakteur».

I MELLOMKRIGSTIDEN ble vittighetspressen rammet av nedgang, blant annet fordi den ordinære pressen ble modernisert med populært stoff. Etter sin karriere i Simplicissimus og det norske bladet Exlex, fortsatte Blix å glede publikum i Norden med sine skarpe tegninger og tekster i avisene Berlingske Tidende, Tidens Tegn og Svenska Dagbladet. Senere gikk han over til Dagbladet og Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning. Ikke minst de uredde karikaturutfallene mot diktaturet i Tyskland, Italia og Sovjet, ble Blix, varemerke, og hans stjerne steg betraktelig da han fikk selveste Göring på kroken. I 1933 sendte nemlig riksminister Göring telegram til den liberale göteborgavisen og protesterte mot en av karikaturene av Hitler. Men redaktøren viste riksministeren den kalde skulder: «Med telegrafisk brøling kommer han ingen vei». Den 9. april 1940 kom Blix seg klokelig over til Sverige, hvor han under psevdonymet Stig Höök fortsatte sine karikaturer, rettet særlig mot nazistene.

FORSØK PÅ KNEBLING av pressen har skjedd i Norge også i etterkrigstiden. I VG viste man lørdag 4. april 1959 et foto av Mao med et kryss over ansiktet. Han hadde «mistet ansikt». Man begrunnet dette med at Dalai Lama hadde klart å flykte fra Tibet til India til tross for at kommunistene hadde forsøkt å stoppe flukten. Få dager etter tegnet Pedro en karikatur i VG av Mao uten ansikt. Dette ble tatt ille opp. Den kinesiske ambassadøren troppet opp i Utenriksdepartementet med skarp formell protest. Og UD ba avisen om å beklage det hele. Men - heldigvis - ble dette bestemt avvist av sjefredaktørene Chr. R.A. Christensen og Oskar Hasselknippe. Men UD unnlot ikke å lorgre litt for massemorderen Mao. De viste til trykkefriheten i Norge, men beklaget det, dersom oppsettet hadde fornærmet det kinesiske statsoverhodet. Noen år senere gjentok historien seg, og da i Nationen. Tegneren Inge Grødum fremstilte 14. april 1977 Finlands president Urho Kekkonen som bikkja til Sovjetunionens president Leonid Bresjnev. Bakgrunnen var den vanskelige balansegangen som ble krevet av finnene som da hadde en vennskaps- og bistandspakt med Sovjet. Norske myndigheter beklaget karikaturene overfor russerne. Og senere fremførte statsminister Nordli en personlig unnskyldning til president Kekkonen.

SOM MAN SKJØNNER er striden om tegningene i Jyllands-Posten en gjenganger i utallige varianter i spenningen mellom ytringsfrihet og protestene som oppstår når maktpersoner, religion eller ideologi rammes. Nå gjelder de muslimske land - land som er preget av ufrihet, sensur, brutal rettspleie og kvinneundertrykkelse. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har instruert norske diplomater om å beklage trykkingen av bildene. I den grad ble ytringsfriheten tonet ned fra Støres side at VGs erfarne tegner Roar Hagen i en skarp karikatur fremstilte utenriksministeren som ansiktsløs. Dette er en sunn reaksjon fra Hagens side. For det er når tekster og tegninger virkelig provoserer, at grunnleggende rettigheter må forsvares, selv om slike ytringer som i Jyllands-Posten kan synes både ukloke og upassende.